onsdag 25. januar 2012

En drøm

I natt drømte jeg at jeg var publikum, men fikk ikke bestemme hvor jeg skulle sitte.

Istedet for å sitte sammen med dem jeg kom med, ble jeg henvist til en av de første radene, i et felt på skrå til venstre for scenen. Jeg måtte over en høy kant som skilte dem og oss. I ettertid kan jeg ikke helt bestemme meg for om det var en up- eller downgrade. Men der og da var det utvilsomt en downgarde - for alle som ikke hadde betalt full pris. Publikummerne på raden over etterlot heller ingen tvil. De trodde åpenbart de kunne tillate seg hva som helst.
En trenger ikke være Einstein for å finne noe i denne drømmen. Derfor var avslutningen så interessant: Da satte jeg nemlig de utidige herrene skikkelig på plass - og våknet.
Der lå jeg skviset til kanten av to (store) unger.DET kaller jeg en tillitserklæring. Jeg har gjeninnført forbudet mot bein over mage og kjefter på rotering og krangel.
Nå har jeg lommer av ganske normalt syn. Ansiktet er nindre skjevt. Jeg har skjønt litt mer av vektfordeling og går sakte på krykker vel vitende om forræderisk snø og is. Dessuten har jeg økt treningsmengde og pågangsmot samtidig som jeg har litt triviell ryggvondt. Jeg mener ikke p si at jeg er noen helt av den grunn. Det er bare godt å kjenne at kroppen begynner å virke og si fra.
- Nå er du over det verste, sa nevrologen etter at jeg hadde sagt at han ikke visste noe om slag og grått en skvett.
- Jeg ser sakte fremgang. Ikke glem at det ikke finnes to like slag. Du må bare glede deg over at du fortsatt er deg og leve et balansert liv.
Det verste som finnes er realitetsorientering fra leger. Som sagt: Jeg vil ikke vite hvor galt det kan gå, men hvor bra det kan gå. Livet går og går, Jeg blir ikke 30 år igjen - uansett. Jeg ser meg i speilet og gleder meg over hver rynke, særlig den siste usynlige under høyre øye.
Så vil jeg kanskje ikke sitte sammen med alle de andre, men så lenge jeg vet hvor mine grenser går: pytt. Dette kan jeg leve med. Nå har jeg lært å la andre kjøre og børe kaffen. Det tok sin tid. For en gangs skyld håper jeg legen har rett.

torsdag 12. januar 2012

Bjørn og fell

Opp som en bjørn. Ned som en fell. Og opp igjen!

Du kan ikke tillate deg å ligge nede. Ikke for din egen skyld - og heller ikke for andres. Friske folk har begrenset kapasitet for sykdom, for ikke å snakke om sykdomsprat. Du ser det på de flakkende blikkene. Ansvaret må du ta så langt du klarer.
Jeg tror det til en viss grad er biologisk betinget. I gamle dager ble syke satt ut for å dø. I dag havner vi på sykehjem - og sultes til døde.
- Bestemor og bestefar får ikke dra på sykehjem, mamma, sa min 16-åring etter oppslag i Aftenposten (12.1.2012).
Min yngste kaller det lucifisering. Folk gjør gale ting når de føler seg presset. Men også steinaldermennesker vernet om de gamle og syke. Å ta hånd om de svake er en dypt menneskelig egenskap.
Å være syk eller skadet er som å svømme og svømme for å nå overflaten. Perspektivene blir forvridd. Du puster gjennom et tynt sugerør og svømmer for livet, mens de andre er oppe i luft og sollys og tar det som en selvfølge.
Det gjelder leger også. De er ikke supermennesker. De kan ikke lese tanker eller føle andres smerte. De lever også i sin verden.
Kommunikasjon er nøkkelen, mener Reidun Førde, selv lege og professor ved Senter for medisinsk etikk. Jeg hørte henne snakke på NRKs "Dagsnytt 18" onsdag 11. januar 2012. Jeg er langt på vei enig, men ser i grunn hennes beste kvalifikasjoner i alder og erfaring. Hun har sett livet gå opp og ned.
Hva vet vel en ung og uerfaren lege om livet? For ikke å snakke om en ung saksbehandler i NAV? De møter folk i krise, ja, kanskje sitt livs største, som knapt vet opp og ned på seg selv og som ikke skjønner hva du sier - og så har du enten dårlig tid eller manglende erfaring. Da skal begge parter være gode til å kommunisere.
Det er vi jo ikke. Selv jeg som har kommunisert hele livet, har vært god nok. Jeg oppdager stadig at ting går meg hus forbi, eller at jeg ikke er god nok til å kjenne etter. Nå har jeg holdt på med yoga i to år (og to-tre år før jeg ble syk) og først nå kjenner jeg at jeg er på vei FREM mot er slags nullpunkt. Trening hjelper. Jeg kan bevege hodet i alle retninger, vrikke på baken uten å gå overende og bruke venstre hånd! Det har altså tatt meg to og et halvt år delvis å gjenvinne tilliten til egen kropp.
Sakte, sakte, kjenner jeg at hodet skrur seg på - og følelsene trekker seg tilbake inn i kroppen. Det er som om jeg har vært på en lang reise alene, som en slags Robinson Crusoe i sin egen verden, fjernt fra virkeligheten. Takket være familie og gode venner er radaren i ferd med å vende seg utover igjen.
Det som har bidratt til å redde meg er kommunikasjonen. Førde er befriende åpen, Kursing i kommunikasjon kan kanskje bøte på noe, men som Førde sa: - Det er vanskelig selv med ens nærmeste.
Å meddele seg har hjulpet meg til å holde fast og kanskje også hjulpet noen til å holde fast ved meg. Ingen kan lese tankene dine eller føle din smerte. Bare du kan vite når du er bjørn eller fell - og etterhvert skjønner du at du er begge deler.

søndag 8. januar 2012

Epokeskifte

Jeg ser på bildet av en gammel, finsk bestemor. Når sluttet hun å være ung, lovende og travel? Når skjer et epokeskifte?
Jeg har vært inne i et skifte lenge. Egentlig begynte mitt nye liv 24. juni 2009. I så henseende er jeg som en supertanker. Jeg fortsatte å sige selv om jeg egentlig burde skiftet retning. Fordi jeg har sittet fast i den hengemyra som kalles sorg, har det tatt lang tid. Jeg har fått det ene beinet ut av hengemyra, men jeg har fortsatt ett bein i løse lufta og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av det ettersom det drypper av illeluktende gjørme.
Jeg tror ikke løsningen er å late som det ikke lukter. Det stinker uansett hvor mye parfyme en heller på. Det vet folk som har vært i krigen, og som sliter tungt resten av livet.
Hva er jeg?
Ikke helt som før. Definitivt ikke ung, men ung nok. Ikke travel, men jeg kjeder meg ikke. Lovende? Kanskje. Men ihvertfall midt i et epokeskifte. Og som Bob Dylan så treffende har sagt det: That he not busy being born, is busy dying (fra: "It´s Alright, Ma")
Erfaring kan ikke strykes ut. Den bare er. Jeg kan ikke late som sykehus og rekonvalesens i USA og Norge ikke er en del av meg. At en hjerneblødning ikke setter spor. Hva det har gjort med meg vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvor lenge denne krigen skal vare. Men dø verken vil eller skal jeg. Jeg vil være "busy being born". Slik holder jeg håpet i live.
Slaget har bragt en ny ettertenksomhet og et nytt tempo inn i livet mitt. Det har gjort meg mer - og mindre - tolerant. Litt større som menneske. Ensomhet har vært et ukjent begrep. Nå er det en del av livet, like selvfølgelig som å trekke pusten. Det handler ikke om andre mennesker, men om å erfare på egenhånd. Det må alle. Jeg må sette de nye premissene selv. Endelig begynner jeg å se muligheter mer enn begrensninger. Det er et godt sted å være.
Ikke minst julen setter ting i relieff. Det er en fast begivenhet, lett å sammenligne fra år til år. Jeg var en tur på CC Vest med en tålmodig venninne, kjøpesenteret jeg sverget aldri å sette mine bein i etter at jeg fikk bot for å ha handlet for lenge (!). Da jeg hadde vært i to butikker, var jeg helt utslitt og utshoppet. Mens jeg før hadde ønskelister lange som vonde år, ønsket jeg meg undertøy (lekkert!) i ull eller i høyden en staude eller busk som tåler norsk klima. Alle andre ønsker er av immatriell art. Det er nesten for godt til å vare.
Jeg befinner meg mellom to, eller kanskje tre, epoker.
Friskere blir jeg, selv om det kanskje bare kjennes for meg. Det merkes gjennom mer stabilt humør og ved at jeg kan bli sint og glad med dertil hørende reaksjonsmønster. Dobbeltsynet er nesten borte og jeg ser bedre. Jeg er sterkere og mer utholdende. Jeg vil drikke vin. Og jeg har begynt å tenke på sertifikat og gamle skriveprosjekter.
- Du vet når du er klar, sier min mor.
Hun har rett. Det vet jeg. Nå gjelder det å være tålmodig og ikke skyve alle unna underveis. La det ta tid. La epokene gå - og komme. Hvis det er så at jeg skal bli en gammel kone i gyngestol, får jeg la det skje. Selv ikke det er ugjenkallelig.
- Du vil alltid være lammekjøt for oss, sa en eldre kollega en gang jeg klaget over å bli 40 år.
Nå er jeg 46. 86 år føles nærmere. Men epokeskiftene vil fortsette å komme - for meg og for andre. De er en gave, selv om man ikke ser det før (lenge) etterpå. Å tåle og orke forandringen er det det handler om. Jeg tror 2012 blir et fint og fremgangsrikt år. Det er en tanke jeg ikke har tenkt på en stund. Den var der allerede da jeg våknet 1. januar. Et godt tegn!

Januar 2012