torsdag 17. november 2011

På arbeidslivet løs

Ville du tatt en jobb som innebar at du måtte kle deg naken foran 30 kolleger av motsatt kjønn?

Neppe.
Og ihvertfall ikke hvis du måtte bade og skrubbe deg godt mellom beina og under armene.
Arbeidslivet fordrer så mye rart. Jeg har hørt om sjefer som nakenbader og danser nakne rundt leirbål etter å ha hivd innpå akevitt. Jeg har hatt fingre i armhulen (der brystene så smått begynner) og tilbud jeg "ikke kunne takke nei til". Jeg har levd med sjefer som knuller sjefer - og underordnede.
- Knull aldri noen her. Alle gutta vet det i løpet av minutter, sa en ny - mannlig - kollega til meg.
Det var et godt råd - som jeg nesten etterlevde. I en tid der jobben er alt er det lett å la seg rive med og tro at det skal være slik. Det var ikke før jeg var over 40 år, at jeg opplevde å komme til en arbeidsplass fri for sexpress.
Til å bgynne med trodde jeg det ikke. Her MÅTTE det da være noen som hadde noe på gang. Eller kanskje jeg hadde blitt for gammel (og stygg). Men det var ikke det heller. Det var rett og slett ikke noen kultur for det.
I motsetning til Forsvaret og kanskje til Oslos gater der regelen "Vil du ikke, så skal du" råder. For det er en hårfin grense mellom utnytting (begge veier) og maktmisbruk (en vei). Kultur begynner ofte på toppen. Det vet alle som har prøvd seg på barneoppdragelse. Det er eksempelets makt som gjelder.
- Jeg vet hvorfor det er så mange voldtekter i Oslo nå, sa en godt voksen mann til meg.
- Det er mørkt, varmt og jentene går i miniskjørt.
Ja, tenkte jeg etterpå. Og i butikken ligger sjokoladen pakket inn i fristende papir - men vi tilraner oss den ikke likevel.
Dette handler ikke om sex og naturlig nakenhet. Det handler om å ha makt og miste vurderingsevnen. Det handler om feighet og å gi etter for andre. I Tyskland går kvinner og menn i samme badstu - nakne. Og noe mindre opphissende enn en nakenstrand skal du lete lenge etter. Men i det øyeblikk du introduserer en maktstruktur, skifter alt karakter. Da gjelder det å holde på sin egen standard. Ikke minst i Forsvaret. Det er det som skaper helter.

November 2011

Rent teknisk

Når en ser små barn lære seg å gå for eksempel, er det bare søtt.
Voksne derimot er mest skremmende.

Enda mer skremmende er det når man ER den voksne - og jeg ikke vet om
det går fremover eller bakover. Å lære seg ting på nytt er en
ydmykende opplevelse, og det gjør en ydmyk og (for) full av ærefrykt.
Alt som ser så lekende lett ut og som jeg før gjorde uten å tenke meg
om, er vekk. Så når jeg nå jubler over å gå to kilometer på krykker,
lager kanelboller og ostepai og legger en nevø på halvannet år, er det
jo litt rart.
- Har du aldri sett en voksen dame falle i tistler før, sa jeg til en
livredd skolegutt mens jeg forsøkte å fjerne borrer fra den ikke så
veldig hippe treningsbuksa.
Det hjalp ikke. Han LØP hjem. Stakkars.
Ikke så morsomt for resten av familien når jeg bryter ut i gråt etter
å se meg selv falle og falle på hurtig film.
Det er mye å lære av Carl I. Hagen. Den tidligere Frp-kongen vil ikke
innse at han må begynne et nytt liv. Jeg skjønner godt at det er
vanskelig å slutte å tro på hype`n om seg selv. Det er vel en grunn
til at konger må dø før det kan komme en ny konge. Kanskje ingen har
fortalt ham at han må finne balansen i seg selv - og gi blaffen i
hoffet. Det er bare noen svært få man kan støtte seg til. Alle
raseriutbruddd er lett å tolke som furting eller selvhøytidelighet.
Det er somom vokabularet ikke strekker til. Stakkars Siv - alle
mannfolka hun må leve med.
Hver gang jeg tror jeg kan begynne på nytt, innhenter tårene meg og
jeg faller enda lenger ned. Å begynne på nytt er ikke gjort i en
håndvending. Heldigvis klarer jeg å reise meg. Jeg har gode hjelpere
som minner meg på hva jeg kan - og hva jeg ikke kunne for kort tid
siden. Så rart det enn høres, går det rett vei.
Jeg prøver meg frem, eller kanskje famler er det rette ordet. C sa
rullstol. Derfor har jeg tatt i bruk krykker. Det gjør meg mer
uavhengig og bedrer holdningen. Jeg kjører gressklipper på fire hjul
og elektrisk sykkel på tre. Derfor har jeg fått fetteren min på banen.
Han importerer terrengsykler av det motoriserte slaget. Hans døtre som
ikke en gang har fylt 13 år, er allerede svin i skogen. Det vil jeg
også bli!
- Ikke gjør dette til en konkurranse, advarer min livserfarne trener.
Han sier det ikke, men den tror jeg at jeg vil tape. Ihvertfall hvis
en skal legge gamle kriterier til grunn. Jeg gjør og må gjøre ting med
større ettertenksomhet - en ting om gangen. Før kunne jeg smekke
sammmen hva som helst på kort tid. Nå er matlaging et prosjekt som
fort kan ta mange timer. Da gjelder det å nyte. Nyyyte. Glede seg over
hver hakket løk og skrelte hvitløksfedd. Jeg MÅ jo ikke hakke "until
the bitter end", men stoppe mens det ennå er lett. Og morsomt.
Jeg kan ikke ta ferdigstillelse på lukta lenger, men må bruke tidtaker
og øyne. Jeg flyter på gammel kunnnskap om krydring og proposjoner.
Selv i nedoverbakker må jeg tenke på hester og måten de bremser med
hoftene foran en full vogn.
Sist trening tok jeg så mange diagonale løft med arm og bein med fire
pust på hver side at jeg ikke telte, bare holdt det gående, gående,
gående til fokus endret seg fra tid til utførelse. Jeg justerte
skeivheter og høyde. Fokus forandret seg. Slik er det med livet også.
Å komme i mål er helt uinteressant. Hva er det som får meg gjennom
hver dag? Det er gleden over den jevne pusten og fokus på øvelsen,
uansett hva den er.
Tårene er et uttrykk for at jeg kke har funnet den harmonien ennå. De
betyr at jeg ikke har forsonet meg med den nye retningen mitt liv har
tatt. Fortsatt er det en grad av prøving og feiling. Men når jeg ser
rundt meg, oppdager jeg at det er tilfelle for alle. Vi justerer hele
tiden. Det er livet. Når vi slutter å teste, er det også slutt.
Jeg var i en 50-års dag. En av gjestene hadde fylt 60 år.
- Dere kan glede dere, jenter. Nå går jeg i butikken med alt på skakke
- og det gir jeg blaffen i, konkluderte hun med et smil.
Dit må Carl I. Hagen og jeg også - innse at vi er skakke eller
akterutseilt eller begge deler. Gjøre det til vår styrke. For det er
misunnelsesverdig. Rent teknisk kommer alle dit. Det er det som er så
vanskelig å tro.

November 2011

torsdag 3. november 2011

Når mor tar støyten

Forskere har funnet ut at mor får større fravær for hvert barn. Ingen overraskelse akkurat.

Alle vi med barn vet at det er mor som tar den støyten. Fordi vi vil, delvis. Men også fordi det rent kulturelt, og kanskje også biologisk, ER slik. Når lovverket og skilsmissestatistikken i tillegg gjør hver kvinne og mann ansvarlig for seg og sin økonomi, er det ikke annnet å vente. Menn jobber. Mange kvinner tør ikke la være å være i full jobb, selv om det dreper oss. I det ligger det kanskje en bristende selvtillit.
Det måtte alvorlig sykdom og flat mor til for at min mann ble pappa. Jeg løp som et pisket skinn mellom barnehage, SFO, skole og full jobb. Da var jeg naturlig tynn for å si det slik. Jeg ble også naturlig syk, uten at noen kan si hvorfor.
- Slaget har vært bra for vår familie, sa vår 16-årige datter forleden.
- Vi har blitt kjent med pappa og han har lært seg å lage mat. Det har knyttet oss tettere sammen.
Spørsmålet er hvordan vi skal være, før vi ikke lenger har noe valg. Er det et spørsmål om flaks eller uflaks?
Jeg må innrømme at det rykker i kvinnegenet når min mann ser seg rundt og kommenterer rot jeg ikke ser. Eller når han gjerne skulle tatt seg et glass rødvin og ikke kan fordi jeg ikke kan kjøre bil. Det ligger i kvinners rolle "å ofre seg". Og gjør du det ikke, står det en kø av damer som tilsynelatende er yngre og mer spennende enn deg.
Det er selvsagt det reneste vås. Jeg snakker mye heller med en klok kone enn en stram sirene. Det er ikke noen tvil om hvem som har mest å by på - og da snakker vi ikke om rynkefri ansiktshud men levd liv med oppturer og nedturer.
På 70-tallet trodde vi at jenter kunne leke med biler og gutter med negerdokker. Det har vist seg at små gutter kan uhorvelig mye om store maskiner og biler. Mange små jenter må gjennom en rosa periode og være prinsesser. Det går over - heldigvis.
Men hvordan kvinner skal unngå mamma-fella og menn skal bli pappaer... Jeg har gått i med begge beina og tenker vel slik sett at mine råd er lite verdt. Men er dette også bare mitt ansvar? Nei, pokker heller. Kunne vi gjort noe for ikke å havne i en slik situasjon? Antagelig ikke.
Det vi kan gjøre noe med er hvordan vi håndterer motstand. Vi kan bli bevisste at livet er nå. Samarbeid må til. Det gjør oss robuste. Å slite seg ut i småbarnsperioden hjelper ikke. Slik går familier i oppløsning av.

November 2011

onsdag 2. november 2011

Konfrontert

Når du har tatt deg vann over hodet, er det vanskelig å huske hvem du
egentlig er.

Jeg padler for harde livet, og har glemt mye. Nå var anledningen et
30-års jubileum og en fars død. Det minnet om hva og hvem jeg er.
For en varme jeg ble møtt med! Det være seg gamle venner og
klassekamerater - eller deres foreldre og familievenner. Jeg ble rørt
og ydmyk, og var for at vi alle har vårt.
- Du skal vite at mange her har handikapp. Ditt bare synes godt! sa S,
med henvisning til mitt skjeve åsyn og eksentriske gange.
Alle så strålende ut, selv om det ikke var alle 45- og 46-åringene jeg
dro kjensel på. De fleste hadde forandret seg forbausende lite,
tynnere år og ekstra kilo og rynker til tross.. Vi var slik vi alltid
har vært, og noen faktisk enda mer seg selv - med positivt fortegn. T
holdt upretensiøs og morsom herretale. B var alvorlig og personlig i
sin tale til damene. S hadde nye briller og borte var flettene, men
straks hun åpnet munnen visste jeg jo at det var henne. E smilte av
min godmodige erting, H var like slank og ekornaktig, L og N manglet
bare en håndball og Sv bød på seg selv.
Alle så - og ingen så. Det var jo bare meg. Befriende og samtidig en
bekreftelse på at det gjelder å strekke seg ut, ikke å krympe seg når
livet tar en annen retning enn det man hadde tenkt.
- Du burde spille teater, sa BF i begravelsen . - Du har jo to ansikter i ett!
Vi lo. Jeg ble hentet og bragt. Glemte å betale for kaffen. Om noe
skulle jeg kanskje spurt mer, gjort verden litt større. Men det
kommer.
I begravelsen gråt jeg ikke av Bjørn Eidsvågs "Eg ser" - og det tror
jeg er første gang på lenge. Det er mulig sangen har blitt en klisje,
men også den ironiske distansen har blitt borte ettersom livet har
tatt styring. Jeg nikket inni meg til hans ord om at vi alle lever
alene og dør alene. Det eneste vi kan gjøre for hverandre er å se,
være vitne og gå med.
- Derfor er begravelser så viktige, sa moren min. - Vi går mest for
oss selv, for å avslutte et liv. Det er mye å lære av hvordan ting har
vært.
Vissheten om døden gir noen nye perspektiver. Jeg er heldig fordi jeg
har noen som går med meg gjennom sykdom. Da tåler man alt. Selv gråten
bli en bagatell, noe som kommer på kjøpet og som stilner etterhvert.
En kan ikke forvente av alle at de tåler alt. Og på et tidspunkt må
det slutte, ganske enkelt. På 30-års festen møtte jeg en som fikk slag
for seks år siden.
- Jeg har fått ett godt råd, konkluderte han, og for første gang hørte
jeg hvor vakker stemme han har. - Hvis du bare trener på det du ikke
får til, kommer du til å bli deprimert. Men hvis du trener på noe du
kan, vinner du hver dag.
Følelsen av mestring er det viktigste for alle. Jeg tenker på alle de
som ikke kom på festen. Noen av de synes nok ikke de mestret skolen.
Tenk hvordan skolen utvikler seg til et industrielt system som ungene
presses gjennom. Det er noe som premieres, og det er ikke uro i ræva.
Tenk hvordan arbeidslivet utvikler seg - det krever uten nødvendigvis
å gi. Bonusen ved slag eller kanskje ved at livet går trått, er at man
forstår verdien av å være flere, av å være en del av noe større. De
færreste er nok i seg selv gjennom et langt liv.
En begravelse er en feiring av levd liv; av mestret liv, ulike
utgangspunkt og hendelser til tross. Tiden og døden skjuler alt. At
det sitter noen igjen og gråter er som det skal være. Den faren jeg
var med å feire etterlot seg en skokk som savner ham. Han visste hvem
han var og gjorde det han elsket - den heldiggrisen! Det er det vi
alle må strebe mot.