fredag 20. april 2012

Hamskifte

Alle endringer er endringer med negativt fortegn - selv de positive.

Jeg husker da jentene var små. De endret seg hele tiden - det var et mareritt å holde følge. Først var vi hissige på at de skulle krabbe. Dernest så vi helst at de lå stille. Etter at de lærte å snakke, går det på inn- og utpust. Og nå er jeg tenåringsmor med dertilhørende tap av status. Snakk om å gå fra himmel til helvete.
- Idiot, hørte jeg 13-åringen visle mellom tennene i dag morges. Godt jeg ikke tar det personlig - og at det kunne vært mye verre.
Foran meg ligger nok et hamskifte. Jeg har allerede flasset av tærne. Det er som skinnet har blitt for trangt. Dobbeltsynet er i ferd med å gi seg og plutselig har kroppen skjønt noe om balanse. Det har sitt utgangspunkt i holdning og syn og fordundre meg kan jeg kjenne når jeg velter. Derfor velter jeg ikke, men i øyeblikk av tvil tar jeg meg for eller svikter i knærne. Mørke har jeg fremdeles et ambivalent forhold til.
Nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. Ikke ta syvmilssteg, men inntil videre fortsette med museskrittene og ta livet med knusende ro. Det er lettere sagt enn gjort når det eneste jeg finnner mening i er så knyttet til fysisk utfoldelse. Det er ennå et stykke igjen til jeg klarer å være like robust som før. Det er ikke sikkert det er noe mål heller.
På samme måte som da H ble født, lever jeg med følelsene utenpå. For all del, det har blitt bedre, men i visse situasjoner veller bare tårene frem selv on jeg egentlig ikke har noe å klage over.
Jeg treffer folk med inngående kjennskap til slag overalt. I går fortalte min venn om svigermoren som gråt og gråt etter et slag for snart fem år siden. I dag møtte jeg en mann som hadde fått sin gamle far på beina igjen - dog ikke helt som før.
- Det eneste som hjelper er å trene, men likefullt tar det tid. Emosjonaliten sitter lenge i, men det gir seg til slutt, sa han oppmuntrende.
Jeg vet det jo. Og jeg vet også at jeg står foran et sprang. I går var jeg ute med gamle venner. Bare det er et godt tegn. Nå kan jeg til og med SE at de har fått grått hår og HØRE hva som blir sagt. Vi snakket om endring i året som er gått, om nødvendigheten av å ta sjanser, følge hjertet - og alzheimer, hvordan livet endrer seg helt plutselig. Hvor er vi om et år?
Jeg vet hvor jeg ønsker å være: på tur i skogen. Familien intakt. Bikkja hjemme. Sertifikat. Bevegelsesfrihet. Utsikt til å jobbe. Og med overskudd til folk rundt meg. Målet er så klart. Så enkelt.
Livet er ubønnhørlig. Jeg ser konturene av det som kommer ut av mitt gamle skinn. Det er mer innadvendt og kresent. Kanskje mer alvorlig, men roligere i forhold til tyngre faser og døden. Samtidig lettere og mer avklart. Jeg klør etter å begynne på nytt, jeg har begynt på nytt, men i et annet tempo og med en annen innlevelse. I et skinn som passer!

søndag 15. april 2012

Mot

Litt redde skal vi være. Det er det som redder oss.

Men når redselen stopper oss, er den vanskelig å få øye på. Den er som en muskel som knytes på refleks. Den bare er.
En mann jeg hørte om ble redd for å sove fordi han trodde han ville dø. Jeg har vært redd for å fly, for å miste de jeg er glad i, for å falle, for mørke, bilkjøring, forræderisk snø, tunneler og høye hus. Det har vært som å gå på line over en kløft. Da gjelder det ikke å se ned før man har en fot på den andre siden.
I går så jeg en film basert på den amerikanske forfatteren Jonathan Safron Foers roman "Extremely Loud & Incredibly Close" (2005). Jeg leste den da, men på en annen måte slik jeg nå kan se andre kvaliteter ved Anna Gavaldas "Saman er vi mindre åleine". Boken og filmen handler om en gutts reaksjon når faren dør i terrorangrepet i New York City 11. september 2001.
Det jeg gjenkjente var redselen og motet. Redselen for ikke å være nok, redselen for å såre andre, redselen for det ukjente - og ikke minst motet til å gå sine egne veier og utsette seg for livet.
Jeg gråt. Alle gråt. Jeg lot meg inspirere til å tenke at livet er slik livet er. Urettferdig og overraskende. Det har en fallhøyde vi ikke vet om før vi er der. Jeg er ikke lenger så redd, kan fly, gå med stokk, se bedre, kjøre i tunneler, dra til nye steder, logge meg på nettbanken og si fra.
Min ene fot har brukt tre år på å komme seg over kløften. Hvor i løypa den andre er, spiller ikke så stor rolle lenger. Tiden er kommet for å rette ryggen og la redsel og muskler hvile. Ikke prøve så hardt. Innse at livet blir et annet, men likevel med essensen intakt. For en gave.

lørdag 14. april 2012

Stengt for oppussing

På Mallorcas nordvestlige spiss ligger Hotell Formentor. Oppussingen der rommer kampen om øyas sjel.

Fastboende på den lille øye i Middelhavet spør seg hvordan hotellet vil bli etter oppussingen. Det som da vi bodde der for 14 år siden, oste av fordums storhet med eget syltetøy, selvprodusert honning og hjemmelaget brød, vil det kunne bli som det var - eller er tiden moden for en eksklusiv pengemaskin?
Da den argentinske kunsthandleren Aidan Diehl kjøpte eiendommen i 1928 var visjonen klar: han ville bygge et hotell for familie og venner og utvalgte kunstnere. Ved åpningen i 1929 hadde gode vennner overtalt ham til å gjøre det til et eksklusivt hotell på den ville nordvestkysten. Her stupte klipper i havet ved det punkt der vindene møtes og veien til Pollenca var bratt og svingete.
I 1936 var Diehl konkurs og Hotel Formentor ble overtatt av forretningsfolk fra Mallorca. Siden har det ligget i all sin beige marmorprakt midt i en frodig hage ved stranden med furu og eik og tatt i mot pengesterke og berømte gjester fra hele verden. Hotellet har huset Winston Churchill, Helmut Kohl, Dalai Lama, Elizabeth Taylor, Peter Ustinov og Maggei Smith.
Det har alltid kostet skjorta å bo på Hotel Formentor. Da vi var der for 14 år siden, var det mars og langt utenfor sesongen. Selv ikke toåringen ville bade i bassenget. Oldemoren og venninnen ville derimot gjerne spise lunsj i restauranten. Jeg husker overdådige måltider, en velstående og velkledd spansk storfamilie - og iskald vind. Vi kjørte øya rundt, så nødtørftige porter for å holde orden på sauene, levende fjærkre i bur på markedet og masse majorkinere som åpenbart levde enkle liv.
Nå var det mest turister i trange sykkelshorts, turister i Campers-utsalget og turister i iskremsjappa. Vi var bare noen av dem. Majorkinerne trekker seg inn fra kysten, nesten som tannkjøttet rundt gamle og gebrekkelige tenner. De faller ut til slutt - eller kan holdes kunstig på plass.
- Jeg vet ikke hva det er, sa en fastboende. - Men mange som kommer hit skilles og ungdommen flytter herfra. Etter at de er 15 år er det bare dop igjen.
Mallorcas kyst er for masseturister eller for de pengesterke. Troløst er det uansett. Opplevelsen ligger et helt annet sted. Og den kan ikke kjøpes for penger

mandag 9. april 2012

I midten

Mallorca. Fy for byråkrati. Fy for overgang. Her er det ikke bare å løpe ut av flyet som førstemann som sist - snakk om tålmodighetsprøve.

Tålmodighet er stikkordet for alt jeg gjør. Ble hentet av egen buss på flyet! Strappet fast i rullestol. Måtte signere fire grønne skjema (hva gjør de med gjenpartene?). Egen passkontroll - og egen omvei for å hente bagasjen. Det er da jeg tenker så humoristisk og tålmodig jeg kan.
Vel fremme hos venner bruker jeg dager på å justere. Vet ikke hvor jentene sover. Vet ikke hvor badet er. Klarer ikke å hjelpe til. Klarer ikke å sitte stille. Og leser i en bok at du blir lykkeligere av å bli lam fra halsen og ned enn å vinne i Lotto!
Da gråter jeg litt. Og ler litt ved tanken på at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Tja. Jeg er ikke alltid sikker på det, men hver gang jeg gaper høyt ligger det alltid en belønning og venter. Tror egentlig at det er verre for de som står rundt og bare kan se på. De kan jo ikke kjenne fremskrittene - og de kjenner jeg, selv om de ikke synes.
Det er som en kontinuerlig give and take. Noe blir bedre, men så føles jaggu noe verre også. Men jeg har tro på det å utfordre seg selv. Det er 14 år siden jeg var på Mallorca sist. Mye er annerledes. Da besøkte vi Cs bestemor som var på langtidsopphold fra den norske vinteren. Hun var her sammen med en venninne som senere mistet seg selv til alderdommen. Det tok også rotta på vennskapet. Jeg har senere tenkt at det var da venninnen trengte det aller mest. Når noen er syke, er de på det mest sårbare. Midt i en forandring er det så lett å ta verdigheten fra folk.
Noen av oss er heldige og klarer å karre oss til en nuy begynnelse. For å beholde troen og håpet trengs uendelig med godhet og tilgivelse. Sånn sett er syldom en gave - både for den som er syk og må redefinere seg selv og for de nærmeste som må grave i seg selv for å finne frem til den raushet og godhet som må til. Jeg tenker at det i en slik situasjon vi finner ut hvem vi egentlig er. John Donne formulerte det så elegant: No man is an island, entire of itself. Vi er elle en del av noe større, part of the main. Tenk for en gave å se seg selv som et ledd i en lang kjede, en av oss. Da er det mye som blir bagateller.
Mallorca frister med solmodne appelsiner, kaffe, skinke, ost og ferskt brød. Omgitt av sine og noen høner kan man ikke ha det bedre. Det gjelder bare å ta det inn. Leve det. Glede seg over det - om det så blåser høy og hatter. Alle som ser terrasse-landskapet på Mallorcas åssider eller spartanske porter, kan gjette seg til at livet ikke er lett.
I etterpåklokskapens lys vet vi at vi ikke ønsker oss det lette, men det litt vanskelige. Livets uutholdelige letthet er ikke noe å vokse på.