torsdag 25. oktober 2012

Hjernen er alene

At hjernen er alene skal vi i grunn være glade for. En inngripen der kan gjøre mer skade enn gavn.

Forskere omtaler hjernen som kroppens siste utpost. Det er en grunn til at de rikeste folka i USA headhunter hjerneforskere fra Harvard-universitetet og at den slagrammede hjerneforsker Jill Bolte Taylor har blitt kjent for boken "My Stroke of Insight" og vært en av de hotteste foredragsholderne i USA. Med alder - og den øker - kommer også hjernesykdommene.
Lenge har man trodd at en skadet hjerne ikke lot seg reparere. Nå vet vi bedre. Hjernen har en enestående evne til å reparere seg selv - det gjelder bare å gi den tid.
Erfarne folk vet dette. Jeg er så heldig å kjenne noen slike.
Hjernen er i grunnen enestående. Her genereres tanker, tolkes og reageres med å gi beskjed til kroppen. Det er ikke kroppen som har et hode, men hodet som har en kropp. Samtidig henger de to tett sammen. Jeg bruker all min kraft på kroppen, kan bare snakke, tenke og skrive når alt annet er stille og forutsigbart.
Det er tre år siden jeg fikk slag, men det går ikke en dag uten at jeg oppdager noe nytt ved meg selv. Utviklingen går i rykk og napp og uendelig langsomt. Nå jobber jeg med å automatisere grovmotorikken og tro på balansen. Det kommer. Samtidig utfordrer jeg finmotorikk, ansikt og syn. Og tro det eller ei, men det går fremover.
I siste nummer av Columbia Magazine er det to bidragsytere med nevrologi som fagfelt. De skriver om tanken og hvordan hjernen bearbeider sanseinntrykk. Min erfaring er bare min. Men hva jeg lærer er som en "fast forward". Noe inni meg håper på en "rewind", at livet skal bli som før.
Pussig hvordan livet - og forskningen - er som en spiral. Vi kommer ikke tilbake, men er dømt til å fortsette. Derfor er det så viktig å innse at hjernen er alene. Dens hemmeligheter, og dine, ligger der.

onsdag 24. oktober 2012

I virkeligheten

I går holdt vi vårt første foredreg. Det er et steg tilbake mot virkeligheten.

Noen ganger tenker jeg at det å ha fått slag er som å ha vært på en reise - alene. Jeg har ikke vært i denne virkeligheten. Hvor jeg har vært er ikke godt å si. Jeg har eksistert, men kun det, inni meg selv og mine små sirkler. Verden har vært for stor.
Fra mandag til tirsdag var C og jeg i Nordreisa, en stor kommune i Nord-Troms som grenser mot Finland. Her bor snaut 5000 mennesker. Noen av dem har kjent på livets harde realiteter - og jeg vil tro at enkeltskjebner berører mange, ikke minst de jeg møtte som jobber med helse og omsorg.
- Dere gjør en viktig jobb, skrev en venn som jobber som lege i Tromsø til meg.
Det var en overraskende kommentar for meg. For meg er åpenhet eneste vei ut og tilbake til virkeligheten. Hvis jeg skal være skeiv og skakk resten av livet, javel. Jeg kan jo ikke gjemme meg bort bare fordi jeg har hatt uflaks og fått to tette og en badehette. Jeg har snarere vært heldig og beholdt meg.
Gjennom gjentatte møter med virkeligheten, blir den en del av meg. Det som gledet meg mest på denne turen var møtet med virkeligheten; kanossagangen (i mine øyne) inn i en fullsatt kinosal, snakket om vårt endrede liv, lavt skydekke og snø, flyet som ikke gikk, frokostverten på Scandic Hotell i Tromsø som smurte to skiver og kom med te, innsjekkingsmannen på flyplassen som så meg - og ikke rullestolen, og ikke minst følelsen av å være på jobb med C. Slik kommer jeg nærmere realitetene. Det er ikke alt jeg savner,
Jeg har lært, men det har C også gjort. Han fikser hjemmeliv og jobbliv og holder en hånd over oss alle. Det betyr ikke at vi har funnet et nytt status quo, snarere at vi har avfunnet oss med at endringen er konstant. Livet er en prosess som aldri slutter, ikke for noen, før det er ugjenkallelig over,
Jeg har endelig lært å be om hjelp. Det gjør meg ikke mindre - selv om det henger igjen litt. Som C påpeker, det materialiserer seg som en litt undergravende latter. Den blir nok mindre påfallende etterhvert.
Mitt mål er klarere enn noensinne. Jeg vil tilbake til virkeligheten - på egne premisser, mer kompromissvillig og mindre tolerant. Og jeg er glad for alle som hjelper meg frem.

lørdag 13. oktober 2012

Et lettelsens sukk

Jeg gruet meg. Tenk at jeg som har elsket å kjøre bil i mer enn 30 år, gruet meg til en enkelt kjøretime.

Jeg som har tatt bilkjøring som en selvfølge, måtte gjennom tester både fysisk og psykisk for å se om tiden var inne til å kjøre bil etter et slag i 2009. De ga ikke et entydig svar - i seg selv bra! - derfor måtte en kjøretime til.
Allerede en time før satt jeg klar i resepsjonen på Sunnaas rehabliteringssykehus. En ergoterapaut skulle være med, Hun var trønder, en voksen dame med nerver av stål åpenbart - og jeg lot min halveis fleip om å feste setebeltet godt, forbli usagt.
Kjørelæreren var en energisk fyr, tipper rundt 40 år, av den snakkesalige typen. Han gikk med raske skritt og var smidig som et ekorn, men utstrålte samtidig en ro som gjør det mulig for nervøse 18-åringer og gamle kjerringer å beholde en viss fatning.
- Kan den fyren ikke holde kjeft, tenkte jeg med blikket stivt festet på veien. Jeg torde verken å blunke eller se på speedometeret. Han hadde ekstra sett med pedaler, så jeg brukte all min konsentrasjon for å holde bilen på veien og samtalen i gang. Det gikk jo trosss alt i nærmere 50 km/t!
Jeg er ganske god til å bløffe. Gudene vet hva jeg sa men jeg fikk med meg at han kom fra Lambertseter i Oslo og sykla til skolen hele vinteren. Som kjørelærer hadde han sett mye eksentrisk bilkjøring, så jeg lot det stå til.
Så tenkte jeg at den lette samtalen var en del av testen, En bilfører må jo kunne holde en samtale igang mens hun kjører bil. Først etterpå kom jeg til å huske på alle de gode samtalene jeg selv har hatt ved rattet.
Min gamle stategi fra da jeg tok lappen i 1984 kom tilbake. Her gjaldt det å passe på seg selv og sin bil og overlate resten til de andre.
Da den korte kjøretimen var over, skjønnte jeg at tiden ikke er inne. Over 50 km/t var jeg helt ubrukelig. En fare for meg selv og andre, rett og slett. Live free and die, du liksom. Pøh! Her gjelder det å holde seg i live.
Oppsummeringen til slutt var enkel. Jeg satt på en stol mot veggen (tilfeldig? neppe). På den andre siden satt lege, kjørelærer, psykolog og ergoterapeut. 4 mot 1, tenklte jeg og tok sats.
- Jeg vet hva dere skal si, sa jeg. Noen triks har man igjen, selv om høyhelte sko og høyde på 180 cm ikke lenger er ett av dem.- Nå skal dere si at jeg ikke får lappen.
Det var helt riktig. Det var det likevel en seier å ha prestert bedre - og ikke være gråtkvalt under oppholdet. Jeg smilte ihvertfall inni meg. Dro et lettelsens sukk, faktisk. Tenkte på alt jeg har lært om syn, kropp, hvile og be om hjelp. Jeg er godt i gang med liv nummer to. Noen ting kan vi ikke forsere, og særlig ikke oss selv.
- Dere pasienter... begynte legen.
- Du mener, vi pasienter, sa jeg. Da tror jeg psykologen lo.
Om ikke annet, fikk jeg ihvertfall irritere lii. Det viktigste er ikke å gi opp håpet, og se parallellen mellomandre og en selv. Jeg får lappen. Når vet ingen. Sunnaas har nok ikke sett meg for siste gang.

torsdag 11. oktober 2012

Return of the Living Dead

Jeg er tre dager på Sunnaas sykehus for om mulig å få tilbake lappen.

Det er mer enn tre år siden jeg var her som fersk slagpasient - og to år siden forrige kjøreevaluering. Da gråt jeg. Det er faktisk et tilbakelagt stadium. Jeg vil ikke si at jeg ler, men jeg har funnet ro nok til at jeg kan glede meg over fint høstvær og nyte utsikten over fjorden. Oslo ligger mye nærmere enn jeg hadde trodd.
Det gjør nok sertifikat for bil også. Kjøring er basert på tillit, tillit til seg selv og andre. Min tillit til meg er i ferd med å komme tilbake. Jeg merker det når jeg kjefter på ungene, når jeg går, når jeg ser og når jeg møter andre. Selv når jeg skriver, kan jeg lene meg tilbake og SE tastaturet.
- Pust, rett deg opp og ta din tid, sier jeg til meg selv når psykologen tar tiden når jeg lager mønstre med klosser eller leser høyt. - Det er mulig hun kan svaret, men jeg kan skrive. Og jeg er verdens beste til å være meg.
Før jeg dro så jeg "Kung Fu Panda" på nytt.
- Dette skal bli interessant, sier en undrende mester Hug-wei etter å ha pekt ut den lett overvektige pandaen Po til å bli den neste dragekrigeren.
Hug-wei har funnet indre ro - derfor kan han gjøre sitt sakte samt med visshet og undring; gi plass til det uventede. Jeg er nærmere en indre ro enn på lenge - og det er godt. Bilkollisjon og flått er for bagateller å regne. Det er interessant å være her igjen.
Noen ganger er det helt greit å feile. Det verste som kan skje på Sunnaas denne gangen er at jeg ikke får kjøre bil. Det har jeg levd med i tre år allerede, og kan ikke kalles en krise.
Det verste med å være her er å se de faste bordene i kantina - med ansatte til høyre og pasienter rundt langbord til venstre. Å se forfallet og de triste menneskene. Ingen rundt mitt lunsjbord smilte eller hilste den første dagen, men representerte hvert sitt tunge univers. Det er åpenbart; sykdom er ikke "gøy". Jeg har stor forståelse for at de som jobber her ikke kan være munreasjonsråd. Det gjør det ikke lettere å få samlet elendigheten og kontrastene på et sted. Alle har sin egen vei å gå - også de til høyre. så setter heldigvis galgenhumoren inn. Det er tillit det står på - tillit til seg selv og tillit til andre. Da trekker selv den tristeste på smilebåndet.
Jeg kan ikke annet enn å trekke et lettelsens sukk over at jeg kun skal være her i tre dager. Om lappen blir resultatet vil tiden vise. Jeg trenger verken psykolog eller lege for å vite at det går fremover. Jeg vet det.

mandag 1. oktober 2012

Action!

Aldri har jeg vært i bedre form og mer aktiv - og aldri nærmere å bli uføretrygdet.

Jeg leser i Aftenposten at Arbeiderpartiet ønsker å få syke og uføretygdede tilbake i jobb og aktivitet. Jeg og!
Aldri har jeg jobbet hardere for å komme i jobb. Hver morgen klokken syv står jeg opp med resten av familien. Det tar tid å komme i vater, og med frokost i magen er jeg klar for en ny dag cirka åtte. I tre år har jeg tatt museskritt i retning av arbeidslivet. Endelig har jeg innsett at dette kan fortsette til jeg ligger i grava. Ikke at jeg har tenkt å gi meg, jeg fortsetter å trene og prøve.
Derfor er jeg også mer oppmerksom på at livet må nytes i sin imperfeksjon. Jeg må glede meg enda mer, ikke vente på å komme "i mål". På søndag klarte jeg å knekke fire egg i pannen med HEL plomme og bare litt eggeskall. På mandag syklet jeg opp en bratt bakke etter yoga og legetime, i går turte jeg for første gang på tre år å klatre opp på en stol for å inspisere øverste hylle på kjøkkenet. Dette er de små gleder som gjør livet verdt å leve.
For to år siden dro vi med Hurtigruta fra Kirkenes til Bergen. I Vesterålen, nærmere bestemt Sortland, gikk vi av for å spise lunsj med venner og så ta båten videre fra Stokmarknes.
- Over denne brua slutter vi ikke å kjøre før torsken klasker i frontruta, sa vår vertinne mens hun smilte fandenivoldsk.
Jeg skjønte heldigvis ikke hvor dårlig været var, og at det var såvidt båten klarte å legge til. Antagelig var jeg mest opptatt av å holde balansen.
Å bli inkludert i en travel hverdag er et privilegium. Det som bekymrer meg med Arbeiderpartiets ambisjon om å få alle i jobb og aktivitet, er at det blir mindre og mindre rom for prestasjoner som ikke er optimale. Syke og uføre skal tvinges i aktivitet, er overskriften i Aftenposten - som om det er viljen det står på. For mange er det ikke det. Det er omstendighetene.
Jeg ønsker ikke slag og sorg for noen. Men det hender at jeg i mitt stille sinn kunne vært hensiktsmessig å komme seg ut av sin egen virkelighet, få opp øynene for små gleder og hva hardt arbeid og aktivitet egentlig er.Det ligger en slags naivitet i det å tro at verden er slik vi oppfatter den. Da hjelper det dessverre ikke å være ung og kapabel.