fredag 4. oktober 2013

Læringsmuligheten

På seg selv kjenner man ikke andre.

Det er i samtalen forskjellene åpenbarer seg. Når jeg hører om andres erfaringer blir jeg slått av hvor like de er mine egne, men de tolkes og leves forskjellig avhengig hvor i livet man er.
Etter mer enn fire år er unntakstilstand i ferd med å bli normalsituasjon. Bildet er så zoomet ut at jeg kan se mitt stadium som en bølgedal som etter alt å dømme vil følges av en ny bølge.
Jeg har lest gamle New Scientist om jeg´et og bevissthet. Hva er det med oss mennesker som tror vi er noen - en enhet - bare på grunn av en samling med nevroner? Er jeg som tråden i et perlekjede eller som rekken av fiber tvunnet i et tau? Er vi den samme gjennom hele livet eller forandrer vi oss hele tiden avhengig av opplevelser og innsikt? Hva skjer når vi pådrar oss en skade eller sykdom?
Noen fasitsvar har ikke jeg. Mine skråsikre gamle svar gjelds ikke lenger. Nå har jeg levd med en skade i hodet i mer enn fire år. Jeg kan se at den forandrer meg, gir meg nye perspektiver, nytt tempo, nye prioriteringer, men en ny meg? Det må i så fall også være en foranderlig meg. For jeg tenker ikke lenger på at tunneler og høye hus kan rase sammen. Bilkjøring er ikke "accident waiting to happen". Jeg er ikke lenger så engstelig og redd. Senest i natt våknet jeg av en trang til å rette ryggen, trekke skulderbladene sammen og skuldrene ned.
Mitt mot vokser, så også min innsikt. Det er få ting jeg ikke kan leve uten, men min egen familie, mine foreldre og søskenfamilier, mine gode samtalepartnere, hage, yoga og god kaffe er luksus.
Jeg tenker mye på hva jeg lærer. Min trener Wolfgang påpekte at hjernen er helt isolert, avhengig av sanseinntrykk. Berømt er eksperimentet der en oppblåsbar gummihanske blir klødd på samme sted som armen innen synsvidde. Armen er gjemt, likevel tror hjernen at gummihansken er armen.
Jeg kan gå og holde balansen. Det har jeg gjort i over 40 år. Men en hjerneblødning har laget en skade i hodet som har fått meg til å tvile. Det er tvilen jeg må jobbe med, gjenskape trygghet og tillit.
Tvilen sitter i alles hoder. Kanskje det er derfor vi så raskt griper til andres svar og løsninger. Å finne og stole på sine egne svar krever mye, og noen ganger er vi ikke i stand til å gjøre det alene.
- Du kjeder deg ikke da?
I og for seg et relevant spørsmål i og med at jeg ikke har vært i tradisjonell jobb på over fire år. En tur ned i vaskekjelleren krever litt gruing, litt sats og så selve turen som jeg forsøker å gjøre bedre og mer bevisst hver gang. Slik er det med alt og det gjør at jeg aldri kjeder meg.
Faren min ler litt av min optimisme, men han er litt stolt også. Moren min tar det som en selvfølge. Hun bare tror at dette går bra, hun. Min ektefelle og to barn har ikke noe valg. De må finne seg i alle mine påfunn; lapp for øyet, vinglegange, "tri smi kinisiri", sykling på tre hjul, krabbing, mislykket mat og slik kunne jeg fortsette...
Jeg har tatt denne langsomme læringen som en selvfølge, at alle lærer. Men så har det gått opp for meg at lengselen tilbake til slik det var før er så sterk at det er lett å bli i den istedet for å søke nye svar. Nye svar kan også være feil, men gamle svar får meg ikke videre. Målet behøver ikke å forandre seg, men man må finne nye veier dit.