torsdag 31. mai 2012

Fremtid

Hva tenker du om fremtiden?

Spørsmålet er svært relevant, tatt i betraktning at livet er satt på vent. Skaden er skjedd. Det har gått tre år siden jeg fikk slag. Hvor lenge skal jeg vente på bedring? Finnes det en grense for hvor mye bedre jeg kan bli?
Faktisk tenker jeg ikke så mye på det. Akkurat nå er jeg på "Frederik Fræk fra Faxe fangede i feller, fjorten (eller femten) fiskefrikadeller". Jeg strammer ansiktsmuskulatur, spisser munnen, blåser gjennnom rør i en flaske med vann, sier P og F, pizza og frankofil, og inspiserer pannen på jakt etter lengre rynker. Jeg prøver å bruke hoftene og kjenner etter om jeg står på hele foten. Sakte, sakte, sakte kommer det.
Jeg har nesten sluttet å tenke fremover, fremtid. Om det er et godt eller dårlig tegn bryr jeg meg ikke så mye om. Men lett til sinns er jeg. Det er i grunn det viktigste.
Allerede nå har jeg pønsket ut en begynnelse på en jobbsøknad. "Jeg er en dark horse, en outsider, en risiko..." Det stiller store krav til hjerte og hjerne hos en mulig arbeidsgiver. De må kunne se forbi, se essensen av meg, og foreløpig er det mye som forvrenger. Folk tror rett og slett at du er litt evneveik når du snøvler og sjangler.
Noen små tegn til bedring er nok til at jeg traller videre med Frederik Fræk og balanserer og trener. Det holder meg gående her og nå - og hindrer fremtidsorientering.
Planlegging er en luksus. Å tenke fremover er et tegn på overskudd. Jeg er ikke der - ennå. Samtidig har jeg begynt å forsone meg at livet blir et annet, og faktisk noe jeg gleder meg til.
Det er som å flytte til en ny by. Først gjør du deg kjent med huset og dets begrensninger og muligheter. Dernest kvartalet. Så til nærmeste ansamling av butikker. Du finner ut hva som er den beste matbutikken og hvor biblioteket ligger. Slik fortsetter du å utvide sirkelen til alt er kartlagt. Dette kan du holde deg beskjeftiget med en stund - til livet igjen gjør et kast eller du selv kaster om på ting.
Sorg er ikke noe å være glad for, men det setter tilværelsen i et relieff som gjør det lett å være glad for ting. Takke faen for nysgjerrighet og oppdagertrang. Min reaksjon er å sette søkelys på endringen og bli fortrolig med den. Andres reaksjon kan være å søke innover i seg selv. Jeg har lært å ha respekt for begge deler. Denne toleransen er hva jeg håper vil være med fremover. De fleste av oss gjør så godt de kan.

mandag 21. mai 2012

Hæ?

Det er lov til å si hæ eller hva eller ka.

Ikke bare åpner jeg taler med disse bevingede ord. Det gjelder telefonsamtaler i særdeleshet, men samtaler generelt. Små vitttigheter stoppes på tungen. Jeg blir tausere og tar sats når noe må sies. Det gjør meg mer tilbakeholden i forhold til fremmede og litt mer sjenert.
Det hender at jeg føler meg fanget inni meg selv. Da tenker jeg på folk med multippel sklerose og cerebral parese og hvordan de må ha det. Hva snøvlete tale gjør med kommunikasjonsviljen. Jeg tenker på forfatteren Finn Carling som hadde CP og Axel Jensen som levde slutten av livet med muskelsvinn (amyotrofisk lateral sklerose - ALS). De meddelte seg like forbanna.
Min manglende diksjon og dårlige artikulasjon er kanskje midlertidig - ihvertfall ser jeg rynkene mine bevege seg mot høyre og jeg konstaterer at artikulasjonen endrer seg med tid på døgnet. Jeg må passe på å ha nok pust,og særlig skjerpe meg på f og p. Om dette i sin tur gjør at jeg snakker saktere og mer tydelig - hurra!
Om endringen blir permanent ser jeg konturene av en personlighetsforvandlibg. Mitt snakksalige jeg blir borte, men hva kommer istedet?
Jeg kan ikke tenke meg at behvovet for å kommunisere blir mindre. Kanskje er det som en luftboble under linoleumen - det dukker bare opp andre steder. Allerede nå kan jeg se hvordan det påvirker skrivingen og samtalene med andre. Der jeg før ville småsnakket høyt, egentlig uten at noen lyttet, tenker jeg - før det materialiserer seg som noe skrevet etter et par dager. Jeg er ikke mindre nysgjerrig, bare tydeligere i mine reaksjoner fordi jeg tvinges til refleksjon. Det er jo bare en fordel.

fredag 18. mai 2012

Bølgen

Menneskelivet er som en bølge. En bevegelse. En prosess.

Vi fødes alle i en krusning, bygger oss opp, slår mot strand eller stein, og trekker oss tilbake til det store havet. Alle faser har sitt og er nødvendig for den neste.
Jeg er midt i, kan ikke stoppe, kan ikke skifte retning, kan ikke bestemme, bare suges med. Spørsmålet er hvor man er. For min del vet jeg ikke alltid. Jeg gikk på et undervannsskjær. Nå må jeg samle kreftene og styre mot stranden der jeg kan flate ut og vaske dovent ut i evigheten.
Men der er jeg ikke - ennå. Jeg er ikke ferdig til å vaske dovent ut noen steder. Inni meg har jeg masse, jeg har bare ikke forsonet meg med hvordan jeg skal få det ut. Undervannsskjæret har pulverisert meg. Jeg klarer ikke å se meg, klarer ikke å samle kreftene. De kommer ut som energiutladninger som etterlater meg og de rundt tomme. Vondt og nødvendig for å kommme videre.
Mot en ny meg. Et jeg som inneholder essensen av meg, men på en ny måte.
- Det må da finnes en snarvei? sa en venninne som også står foran et skjær.
Det har jeg også tenkt, og kjørt hodet under vann. Så må jeg opp for å puste. Sakte. Inn. Ut. Inn. Ut. Til jeg tror jeg har kontroll. Det hender at jeg tenker at det er pusten som har kontroll over meg. Som en Tornerose-søvn som jeg er i ferd med å riste av meg. Som en søvngjenger våkner jeg til virkeligheten. Jeg har hørt noen si at man aldri skal vekke noen som går i søvne, men lede dem tilbake til sengen og la dem våkne i trygge omgivelser for at sjokket ikke skal bli for stort. Riktignok har jeg ikke sovet i 100 år, men sjokket og smerten over å våkne delvis er på grensen av hva jeg tåler. Det eneste jeg vet er at jeg må videre. Erkjennelsen kommer som trappetrinn - og trappen - ingen vet hvor den ender.
Det fantastiske ved mennesket er at vi tåler det utroligste. Selv død overlever vi. Etterhvert som livet skrider frem lærer vi. Det er dyrkjøpt erfaring, men noe valg finnes ikke. Noen klarer å være rause selv når livet er på det mest nådeløse. De beundrer jeg - kanskje fordi jeg vet litt om hva det koster å vise frem sin smerte over at man ikke er slik man var.
En gammel dame jeg kjenner sier kyllinger når hun mener kattunger. En mann jeg studerte sammen med lot seg bære til en jubileusfest. Min egen farmor fant seg i å bli drasset med på hamburgerbar mens hun var lam i halve kroppen.
Det er en gave til oss som står rundt å se livet utspille seg. Jeg vet ikke om det lar seg begripe at menneskelivet er så mangfoldig. Noen vet det uten å vite det. De fleste aner det ikke - meg selv inkludert - før mange år senere. For sent til å takke for innsikt som hjelper oss til å takle egne utfordringer når den tid kommer. Å være vitne til en bølge som er i ferd med å miste sin kraft krever mot og menneskelighet. Det er ikke alle forunt. Det er derfor vi holder fast ved håpet.

søndag 13. mai 2012

Jeg er her

Så farget vi er av våre erfaringer - og så fanget vi er av dem.

Jeg kjenner en jente som ikke kan huske annet enn at foreldrene er skilt. Hun snakker om en kommende eks-mann med verdens største selvfølge. Som om et livslangt ekteskap er ikke alternativ.
Jeg har homofile venner som venter på at det skal gå et lys opp for oss andre som i vår uforstand har valgt å leve heterofilt.
Jeg vet om folk som har levd uten store omveltninger i livet - og som tror at det vil fortsette slik.
Selvsagt er mitt perspektiv farget av mine erfaringer av at livet ikke blir slik jeg hadde tenkt. Jeg tenker ofte på samtalen med en gammel venn over et glass øl på Amsterdam da jeg i en alder av 28 år syntes at livet var litt kjedelig. Siden da har det ikke vært grenser for spenning.
Selv måtte jeg bli over 30 år før jeg skjønte at livet er urettferdig. Og jeg måtte bli over 40 før jeg forstod at livet bare kverner videre for alle andre selv om du går gjennom din, til da, største katastrofe. Det som kan synes hjerteløst, er bare et utslag av at folk lever livene sine. En sorg er en sorg - uansett hvor objektivt stor eller liten den er.
Da jeg lå på Sunnaas sykehus høsten 2009 og prøvde å sette sammen meg selv, fikk jeg en sms: "Her i Italia er det sommer. Vannet er fortsatt 25 grader. Og vi spiser deilig mat..." eller noe sånt.
Først ble jeg vantro. Gikk det an å sende en slik sms til meg? Så ble jeg irritert og svarte spisst at det gikk mot høst på Sunnaas. Maten var heller ikke noe å skryte av...
I ettertid setter jeg pris på realitetsorienteringen. Kanskje ikke gjort med nennsom hånd, men like fullt et uttrykk for en omtanke. Livet går videre på alle kanter, selv for dine nærmeste. Det kan føles urettferdig der og da, men det er også slik at denne erfaringen er verdifull. Du kan kanskje ikke kaptalisere på den, men den gir et vidsyn, en toleranse og et nytt syn på livet.
Jeg tenker at jeg må vokte meg for å se andres liv gjennom egne erfaringer. Det er lett å se andre utenfra og avgjøre hva som er rett og galt, hva du må akseptere og hva du ikke må finne deg i. Svarene er ulike for alle. En venn av meg sa forleden om en arbeidssituasjon som jeg fant uholdbar:
- Hvorfor tok du ikke opp kampen?
Det falt meg ikke inn, rett og slett. Jeg trodde overmakten var for stor. Kanskje den ikke var det. Kanskje testen var å stå i det, holde på sine valg. Forstå at det umulige er mulig.
Det er parallelt å tro at vi kan lære andre eller våre etterkommere noe av våre erfaringer. De må oppleve selv, lære selv, kjenne det på kropppen; noen tidlig, andre sent. Det viktigste vi kan lære noen er at de må stole på seg selv - og la ting gå. Ikke la seg fange av erfaringen, men skape sin egen virkelighet.
Det kan holde hardt å legge skade og erfaringer til side, både for den det gjelder og for de som står rundt. Jeg blir like glad hver gang noen får øye på meg - og ikke lar seg forlede av et skeivt ansikt eller ustø gange. Jeg er her.

torsdag 10. mai 2012

Til bevissthet

Tiden er inne for det amerikanske militærforskere kaller OODA-loopen: "Observe. Orient. Decide. Act."
Sykdom er ikke en statisk tilstand. Vi som lever med sykdom og skader driver en kontinuerlig observasjon, forsøker å formidle og legger ofte vårt videre liv i ekspertenes hender.
De kan sikkert mye, men ingen kjenner vår tilstand bedre enn oss. Og vi endrer oss kontinuerlig så det er ikke alltid vi er oppdatert heller. Det er derfor vi trenger andres blikk, observasjoner og bifall. Ikke rart vi fremstår som selvopptatte!
Jeg går med små små skritt. Men nå tror jeg nervene mine er ferd med å finne hverandre. Synet og balansen begynner å samarbeide. Etter en yoga-sesssion på mandag skjønte jeg at selvtilliten sitter i beina. Motet vender tilbake.
Jeg er i ferd med å passere Observe/Orient. Tiden er overmoden for Decide. Nå gjelder Act.
Akkurat hva jeg må gjøre er ennå litt uklart for meg. Siden høyre hånd for tiden er satt ute av spill, må jeg bruke den skjelvne venstrehånda. Jeg griser og søler, men det er det verdt. Sakte, sakte kryper det inn en ny bevissthet, og maurene har flyttet fra overarmen til midt på underarmen.
I dag skulle jeg lage suksessterte (sic). Jeg begynte halv ni med å ta trappen ned til kjellerboden. Der ventet også to tørre vasker. To runder måtte til for å hente kjøkkenmaskin, melis og full kurv med klær. Så skulle jeg skille fire egg. Seks egg senere var jeg i mål. To egg gikk i vasken og jeg fant ut at det er lettere å skille med hånden samtidig som jeg måtte huske å rette meg opp og stå på begge bein.
Klokken ti var kaka i ovnen (håndtaket datt selvsagt av på den ene siden), og jeg tok meg en hvil på teppet ved kjøkkenbenken.
HA!
Det kan synes som en bagatell, men alt dette (!) gjorde jeg med godt humør og en følelse av stolthet. Slumsing er en selvfølge. At det ble for mye mandler og melis og for lite eggehvite - pytt!
Det eneste jeg gjør lett er å skrive. Da sitter jeg helt stille og holder kjeft. Et desidert fremskritt, vil noen si.

tirsdag 8. mai 2012

En bagatell

Forrige søndag trodde jeg at jeg kunne gå. Jeg var helt sikker faktisk. På vei til bilen tok jeg stokken i begge hender.

Gangsynet sviktet - omtrent slik jeg tenker at gangsynet svikter hos mange i arbeidslivet. Vi står foran en stor omveltning og det er ikke bare en som stikkker hodet i sanden.
- Jeg tror ikke dette er noe dårlig tidspunkt for slag, sa en venninne som arbeidet med HR for tre år siden da jeg gikk ned i knestående.
Det er rart ikke å være en del av de som sykler hjemmefra klokken åtte om morgenen og er hjemme igjen rundt fem.
- Har du begynt å jobbe igjen? spør folk.
- Nei, sier jeg og trenger sjelden å utdype.
- Du vet selv når du er klar, sier moren min.
- Fast jobb kan du nok glemme, avfeier mannen min.
Nå ville ikke jeg ønske slag på min verste fiende, men jeg ser at jeg lærer et og annet, f.eks. å leve nøkternt og ikke å ta noe som en selvfølge. Jeg har verken ønske om eller mulighet for fast ansettelse akkurat nå. Jeg må spille opp til mine styrker og personlighet. Og jeg må hele tiden jobbe med min bevissthet og evne til å endre meg.
Dette vil være nøkkelen til det nye arbeidslivet. Antakelig vil denne endringen ta tid, men plutselig er den her og da bør vi ha rukket å forberede oss. Vi må navigere på egen kjøl og nåde den som ikke gjør det de elsker, for jobben vil ta alt overskudd.
Pussig egentlig. Jeg har bakgrunn fra dagspresse og forlag. Beggge bransjer skal gjennom store omveltninger. Informasjon som nå ligger gratis på internett, kunne de før ta seg betalt for. Nå konkurrerer de med Twitter, Facebook, all verdens nettsteder og med hverandre. Det er en kakofoni uten sidestykke. Nå bruker vi ifølge Google to dager på å produsere like mye informasjon som hele menneskeheten lagde samlet frem til 2003.
God informasjon handler om timing, relevans, mengde og overraskelsesmoment. Du gidder ikke å lese hvis du ikke oppfatter det som viktig, for langt eller gammelt nytt. Derfor blir avsender viktig. Det er denne som avgjør tema, tidspunkt og vinkling. Erfaring er kanskje ikke det avgjørende, men dømmekraft er.
- Jeg blir så lei av folk som skal finne opp kruttet hver gang, sa min journalistkollega Jens Henrik på sin 60-års dag. Før han smilte og la til at uten ungdommelig entusiasme ville verden stå helt stille.
I den grad vi kan, må vi møte det nye arbeidslivet med entusiasme og ønske om å finne opp kruttet på nytt. Selv om det gjør vondt og man risikerer å feile.
Jeg endte min ferd med ødelagt leddbånd i tommelen.
- En bagatell, ifølge min trener.
Ja, en bagatell, gikk det opp for meg etterhvert. Seks uker i gips er kjedelig, men nødvendig, og det verste som kan skje er en stiv tommel. De gode nyhetene er at ingenting brakk og at jeg tok meg for. Og så fort jeg er kvitt redselen for å gå på trynet, er jeg klar igjen. Og igjen. Og igjen.