onsdag 26. desember 2012

Fra bølgedalen

Livet er mye lengre enn man tror.

Slik opppsummerte en venn som ble 50 år. Jeg var 29 år og skjønte ikke omfanget av det han sa. Det betyr ikke at alt går oppover, det går i bølger. Opp og ned. Ned og opp. Og så en dag er det slutt.
Når det skjer, vet ingen. Men alt som ikke innebærer at en blir gammel og forblir frisk, er utenkelig når man ikke vet annet.
- Jeg skal bli eventyrer, sa en venn som nærmer seg 50.
Jeg håper han blir det. Min erfaring tilsier at det er noe man ikke kan ta som en selvfølge. Men som 46-åring har jeg kommet dit at jeg ser at det godt kan tenkes han har rett; at eventyret viser seg å bli hans liv.
Det finnes likevel en slags urettferdighet som er en del av livet. For noen skal eventyret bli reelt, andre kommer aldri så langt. De møter en motstand de ikke kommer over.
- Det skal mye til for å ha det verst, sa farfaren til en jeg kjenner. Samtidig skal det mye til for stilltiende å være vitne til at de en er gladest i sliter med en stor endring i livet. Det tar tid.
Jeg har nettopp feiret min fjerde jul som skadet etter en hjerneblødning. For første gang har det vært en feiring. Endelig ser jeg klare tegn til fremgang. Bakt har jeg gjort med påholden hånd. Gått har jeg gjort med stokk og ved å holde meg i møbler og vegger. Jeg har pusset litt sølv. Synet har kommet og gått. Men viktigst av alt: Jeg har ikke grått og turt å være vanskelig og påståelig.
Sorg tar tre år, mener en venninne av meg. I så fall er jeg på overtid. Men jeg tror helingen har pågått i lengre tid - og pågår ennå. Flaks for meg at noen har orket å være tålmodige. Men det betyr også at de rundt meg kan begynne å puste igjen og vi alle kan gjenoppta livet fullt og helt. Å forlate en tilstand av selvopptatthet og begynne å leve igjen er en øvelse jeg nettopp har begynt på. Til denne hører også en tålmodighet med de erfaringene som er gjort rundt meg. Her gjelder det ikke å ta det for personlig når de snakker om sin sorg.
Hvilke endringer denne hjerneblødningen har skapt vet jeg ikke. Livet er - kanskje - langt. Det byr ihvertfall på større svingninger enn jeg har vært klar over.

søndag 23. desember 2012

En indianers død

Det skulle ikke vært Per.

Det skulle ikke vært noen av oss.
Jeg tror - med unntak av Arnt som blødde voldsomt neseblod i barneparken - at Per var den første, mitt første minne. Vi var indianere og en annen Per var cowboy, eller sheriff faktisk. Det er selvsagt mulig at det var herrehatten på barnehagebildet i svarthvitt som gjør feiltolkningen mulig.
Dette var våren 1972, 40 år siden. Min kampfelle Per hadde topplua - som jeg mener var rød - godt trukket ned i panna og var mindre enn jeg trodde. Det er ikke alle jeg husker, men Randi, Inger Marie og Cille sitter, så også Thorstein, Øyvind, Frode, Ragnvald og Ole et eller annet i gummibukse - uvisst av hvilken grunn.
Men det var Per og jeg som lusket rundt i den "store" skogen som omga Dysterlia barnehage. Det var vi som var de snille og tapre - kanskje særlig Per for når jeg tenker meg om måtte jeg også være kvinne i nød og "reddes". Forelskelse kan jeg ikke huske. Vi var bare på samme lag. Og den følelsen har jeg alltid hatt med Per.
Det er jo ikke slik at vi har fulgt hverandre i tykt og tynt. Jeg ble med Hallvard hjem etter skolen, jeg var på fest hos Arne og Håkon. jeg haiket fra Gøteborg med Espen, delte dusj og lasagne med Bernt, kjørte til Paris bak på Sigbjørns motorsykkel (hadde ikke følelse i rompa på månedsvis) og bodde i leilighet med Arnt.
Men alt dette inkluderte Per. Vi spilte håndball på hvert vårt lag. Vi studerte på hvert vårt vis. Men Per var til syvende og sist tro mot indianeren i seg selv. Og han holdt fast ved stammen. Selv når jeg møtte ham var det første jeg hørte en slags humring som hos en hest som vet det er noe godt i vente, deretter en kraftig klem - og taushet. Per snakket ikke så mye med en gang.
Han ble Mannen som stelte hjemme. Han stelte hjemme og forble Mann. Da Kristine kom, invitere han og Anett alle oss. Det vitner om en raushet som vi kanskje ikke fattet rekkevidden av, Per tok på seg å lage kalkun og pommes noisettes til Nyttårsfeiring i Hallvards leilighet. Han utstrålte omsorg som var en gammeldags indianer verdig.
Vi andre kan bare takke for at vi har fått være en del av Pers stamme og tenke på at han er på de evige jaktmarker. Det er dessverre ingen trøst.

lørdag 1. desember 2012

Nye venner

Du skjønner at det er nye tider når damer på 80 år må følge deg til sykkelverkstedet.

Hun forsto med en gang at hjelp var nødvendig og stoppet en godt voksen mann som kunne se på sykkelen og hvorfor den ikke rikket seg av flekken. Jeg hadde trosss alt punget minst en kilometer unna og gått mot sykkelverkstedet med friskt mot. Nå var det full stopp.
- Ingen vits å stoppe de gutta der, sa han med et hodekast mot fire unge og sterke fyrer på den andre siden av gata. De var antakelig for unge til å se livet på vranga. Skjønt, man vet jo aldri.
- Nei, sa min nye venninne. Hun kom rett fra et bursdagsbesøk hos en annen venninne som hadde grått over omtanken.
Jeg var ikke fullt så gråtkvalt, men likevel rørt over den omtanken hun la for dagen. På en, to, tre fikk jeg vite at hun selv hadde vært i rullestol etter et hoftebrudd som gjorde at hun måtte ligge stille i fjellet i minst fire timer før det kom hjelp.
Du rekker å tenke mye på fire timer.
Det hadde hun åpenbart gjort i tillegg til at hun hadde jobbet mange år i helsevesenet og sett folk miste håpet og få det tilbake igjen. En av de siste i hennes varetekt var en ung mann fra Hallingdal. På et tidspunkt hadde han gitt opp. Sist hun stakk innom på besøk lå han og sov for å dra på reinsdyrjakt!
Håpet er det som holder oss i ørene, som får oss til å prøve igjen og igjen og igjen. Det rare er at det er smittsomt. Min nye venninne på 80 år kunne heller ikke lese gateskiltet på avstand, men hun kunne gi håp og lese skiltet ved å gå nærmere.
Jeg ringte til sykkelverkstedet igjen. Vi kunne nå skimte det ved enden av gata. De sendte sporenstreks en sterk, smart og trivelig fyr. Han skjønte hvor vi var. Og derfra var det stang, inn.
Det ble nytt dekk, ny skrue i løs lås, nye batterier og nye venner. Det tok litt tid å reparere og min venninne på 80 år traff jeg igjen på en matbutikk bare et par dager etter. Hun hadde sett sykkelen på vei til et annet besøk.
Det er folka og håpet som gjør deg frisk - nok.
- Du kjenner snart alle, sa min mor etter at jeg haddde utvekslet noen ord med en av taxigutta som ofte står der jeg trener.
Et nytt liv gir nye venner. Jeg har holdt på i tre og et halvt år, men kjenner de som har levd med konsekvenser av sykdom i 30-40 år. Det er også liv - og der har jeg mye å lære.
Boka "Frisk nok" av Yngvar Chistophersem gir mange innsikter, ikke minst viser den meg hvor kort jeg er kommet. På alle kanter går livet videre. Ubønnhørlig videre. I den grad man kan snakke om meningen med livet ligger det kanskje her, i utvikling.

mandag 5. november 2012

Oppløsning

Krypende skruer, trillende muttere og skrapjern - det er rekonvalesens og liv det.

Ingen av oss blir det vi var, men essensen er der om vi er heldige. Vi dør igjen og igjen, som livsguru Deepak Chopra sier.
Sluttscenen i "Jerngiganten" har spilt seg om igjen og om igjen i hodet mitt denne uken. Det er en animasjonsfilm fra 1999 av Brad Bird. Kort fortalt handler det om vennskapet mellom en gigantisk robot fra verdensrommet og en liten gutt. Det handler om kjærlighet, offer og om å gå i opppløsning.
Jeg tenker at det er en parallell mellom jerngiganten og alle som må stable seg på beina etter to tette og en badehette. Vi har gått i oppløsning og skrur oss sammen litt etter litt, med nye muligheter og ferdigheter enn før.
Det er en introvert prosess, en prosess som det krever stor menneskelighet å være vitne til uten å gi opp håpet. Men det er en spennende prosess, en morsom prosess, når vi begynner å se konturer av det nye som kommer.
Alvor uten humor er kjedelig. Så også humor uten alvor. Det er mye humor i et godt slag. Nå kan jeg le av raskt avspilte videoopptak av meg sjanglande til utedassen i ymse eksentriske antrekk. Å gå fra total oppløsning til at det triller frem skruer og humper ut skrapjern er fantastisk.
Det er faktisk en bragd å bli bedre! Det er en bragd ikke å skamme seg over den man blir. Vi tenker ofte på bragder som suksess. Men en bragd er ofte mangel på suksess eller veien tilbake.
Jeg var nylig i en begravelse med både alvor og humor. Når et liv avsluttes etter 80 år er det i grunnnen greit, men likevel vemodig. Da skal det gjøres opp en status. Dette var et fint liv - men ikke uten vanskeligheter.
Og pussig nok er det nettopp vanskelighetene som gjør det så minneverdig. Suksess er suksess - som forventet og litt kjedelig egentlig. Men når du holder pusten og lurer på hvordan dette vil gå, da er det liv.
Jeg er ikke i tvil om hva som var bragden i dette livet. Suksessene var mange. Men det som gjorde inntrykk var nettopp vanskelighetene og hvordan de også hadde sin naturlige plass. Det er en bragd!
Det mest geniale med "Jerngiganten" er at vi bare ser konturer av det som vil komme. Endring er uunngåelig. Noen ganger er det nok å gi håp.

torsdag 25. oktober 2012

Hjernen er alene

At hjernen er alene skal vi i grunn være glade for. En inngripen der kan gjøre mer skade enn gavn.

Forskere omtaler hjernen som kroppens siste utpost. Det er en grunn til at de rikeste folka i USA headhunter hjerneforskere fra Harvard-universitetet og at den slagrammede hjerneforsker Jill Bolte Taylor har blitt kjent for boken "My Stroke of Insight" og vært en av de hotteste foredragsholderne i USA. Med alder - og den øker - kommer også hjernesykdommene.
Lenge har man trodd at en skadet hjerne ikke lot seg reparere. Nå vet vi bedre. Hjernen har en enestående evne til å reparere seg selv - det gjelder bare å gi den tid.
Erfarne folk vet dette. Jeg er så heldig å kjenne noen slike.
Hjernen er i grunnen enestående. Her genereres tanker, tolkes og reageres med å gi beskjed til kroppen. Det er ikke kroppen som har et hode, men hodet som har en kropp. Samtidig henger de to tett sammen. Jeg bruker all min kraft på kroppen, kan bare snakke, tenke og skrive når alt annet er stille og forutsigbart.
Det er tre år siden jeg fikk slag, men det går ikke en dag uten at jeg oppdager noe nytt ved meg selv. Utviklingen går i rykk og napp og uendelig langsomt. Nå jobber jeg med å automatisere grovmotorikken og tro på balansen. Det kommer. Samtidig utfordrer jeg finmotorikk, ansikt og syn. Og tro det eller ei, men det går fremover.
I siste nummer av Columbia Magazine er det to bidragsytere med nevrologi som fagfelt. De skriver om tanken og hvordan hjernen bearbeider sanseinntrykk. Min erfaring er bare min. Men hva jeg lærer er som en "fast forward". Noe inni meg håper på en "rewind", at livet skal bli som før.
Pussig hvordan livet - og forskningen - er som en spiral. Vi kommer ikke tilbake, men er dømt til å fortsette. Derfor er det så viktig å innse at hjernen er alene. Dens hemmeligheter, og dine, ligger der.

onsdag 24. oktober 2012

I virkeligheten

I går holdt vi vårt første foredreg. Det er et steg tilbake mot virkeligheten.

Noen ganger tenker jeg at det å ha fått slag er som å ha vært på en reise - alene. Jeg har ikke vært i denne virkeligheten. Hvor jeg har vært er ikke godt å si. Jeg har eksistert, men kun det, inni meg selv og mine små sirkler. Verden har vært for stor.
Fra mandag til tirsdag var C og jeg i Nordreisa, en stor kommune i Nord-Troms som grenser mot Finland. Her bor snaut 5000 mennesker. Noen av dem har kjent på livets harde realiteter - og jeg vil tro at enkeltskjebner berører mange, ikke minst de jeg møtte som jobber med helse og omsorg.
- Dere gjør en viktig jobb, skrev en venn som jobber som lege i Tromsø til meg.
Det var en overraskende kommentar for meg. For meg er åpenhet eneste vei ut og tilbake til virkeligheten. Hvis jeg skal være skeiv og skakk resten av livet, javel. Jeg kan jo ikke gjemme meg bort bare fordi jeg har hatt uflaks og fått to tette og en badehette. Jeg har snarere vært heldig og beholdt meg.
Gjennom gjentatte møter med virkeligheten, blir den en del av meg. Det som gledet meg mest på denne turen var møtet med virkeligheten; kanossagangen (i mine øyne) inn i en fullsatt kinosal, snakket om vårt endrede liv, lavt skydekke og snø, flyet som ikke gikk, frokostverten på Scandic Hotell i Tromsø som smurte to skiver og kom med te, innsjekkingsmannen på flyplassen som så meg - og ikke rullestolen, og ikke minst følelsen av å være på jobb med C. Slik kommer jeg nærmere realitetene. Det er ikke alt jeg savner,
Jeg har lært, men det har C også gjort. Han fikser hjemmeliv og jobbliv og holder en hånd over oss alle. Det betyr ikke at vi har funnet et nytt status quo, snarere at vi har avfunnet oss med at endringen er konstant. Livet er en prosess som aldri slutter, ikke for noen, før det er ugjenkallelig over,
Jeg har endelig lært å be om hjelp. Det gjør meg ikke mindre - selv om det henger igjen litt. Som C påpeker, det materialiserer seg som en litt undergravende latter. Den blir nok mindre påfallende etterhvert.
Mitt mål er klarere enn noensinne. Jeg vil tilbake til virkeligheten - på egne premisser, mer kompromissvillig og mindre tolerant. Og jeg er glad for alle som hjelper meg frem.

lørdag 13. oktober 2012

Et lettelsens sukk

Jeg gruet meg. Tenk at jeg som har elsket å kjøre bil i mer enn 30 år, gruet meg til en enkelt kjøretime.

Jeg som har tatt bilkjøring som en selvfølge, måtte gjennom tester både fysisk og psykisk for å se om tiden var inne til å kjøre bil etter et slag i 2009. De ga ikke et entydig svar - i seg selv bra! - derfor måtte en kjøretime til.
Allerede en time før satt jeg klar i resepsjonen på Sunnaas rehabliteringssykehus. En ergoterapaut skulle være med, Hun var trønder, en voksen dame med nerver av stål åpenbart - og jeg lot min halveis fleip om å feste setebeltet godt, forbli usagt.
Kjørelæreren var en energisk fyr, tipper rundt 40 år, av den snakkesalige typen. Han gikk med raske skritt og var smidig som et ekorn, men utstrålte samtidig en ro som gjør det mulig for nervøse 18-åringer og gamle kjerringer å beholde en viss fatning.
- Kan den fyren ikke holde kjeft, tenkte jeg med blikket stivt festet på veien. Jeg torde verken å blunke eller se på speedometeret. Han hadde ekstra sett med pedaler, så jeg brukte all min konsentrasjon for å holde bilen på veien og samtalen i gang. Det gikk jo trosss alt i nærmere 50 km/t!
Jeg er ganske god til å bløffe. Gudene vet hva jeg sa men jeg fikk med meg at han kom fra Lambertseter i Oslo og sykla til skolen hele vinteren. Som kjørelærer hadde han sett mye eksentrisk bilkjøring, så jeg lot det stå til.
Så tenkte jeg at den lette samtalen var en del av testen, En bilfører må jo kunne holde en samtale igang mens hun kjører bil. Først etterpå kom jeg til å huske på alle de gode samtalene jeg selv har hatt ved rattet.
Min gamle stategi fra da jeg tok lappen i 1984 kom tilbake. Her gjaldt det å passe på seg selv og sin bil og overlate resten til de andre.
Da den korte kjøretimen var over, skjønnte jeg at tiden ikke er inne. Over 50 km/t var jeg helt ubrukelig. En fare for meg selv og andre, rett og slett. Live free and die, du liksom. Pøh! Her gjelder det å holde seg i live.
Oppsummeringen til slutt var enkel. Jeg satt på en stol mot veggen (tilfeldig? neppe). På den andre siden satt lege, kjørelærer, psykolog og ergoterapeut. 4 mot 1, tenklte jeg og tok sats.
- Jeg vet hva dere skal si, sa jeg. Noen triks har man igjen, selv om høyhelte sko og høyde på 180 cm ikke lenger er ett av dem.- Nå skal dere si at jeg ikke får lappen.
Det var helt riktig. Det var det likevel en seier å ha prestert bedre - og ikke være gråtkvalt under oppholdet. Jeg smilte ihvertfall inni meg. Dro et lettelsens sukk, faktisk. Tenkte på alt jeg har lært om syn, kropp, hvile og be om hjelp. Jeg er godt i gang med liv nummer to. Noen ting kan vi ikke forsere, og særlig ikke oss selv.
- Dere pasienter... begynte legen.
- Du mener, vi pasienter, sa jeg. Da tror jeg psykologen lo.
Om ikke annet, fikk jeg ihvertfall irritere lii. Det viktigste er ikke å gi opp håpet, og se parallellen mellomandre og en selv. Jeg får lappen. Når vet ingen. Sunnaas har nok ikke sett meg for siste gang.

torsdag 11. oktober 2012

Return of the Living Dead

Jeg er tre dager på Sunnaas sykehus for om mulig å få tilbake lappen.

Det er mer enn tre år siden jeg var her som fersk slagpasient - og to år siden forrige kjøreevaluering. Da gråt jeg. Det er faktisk et tilbakelagt stadium. Jeg vil ikke si at jeg ler, men jeg har funnet ro nok til at jeg kan glede meg over fint høstvær og nyte utsikten over fjorden. Oslo ligger mye nærmere enn jeg hadde trodd.
Det gjør nok sertifikat for bil også. Kjøring er basert på tillit, tillit til seg selv og andre. Min tillit til meg er i ferd med å komme tilbake. Jeg merker det når jeg kjefter på ungene, når jeg går, når jeg ser og når jeg møter andre. Selv når jeg skriver, kan jeg lene meg tilbake og SE tastaturet.
- Pust, rett deg opp og ta din tid, sier jeg til meg selv når psykologen tar tiden når jeg lager mønstre med klosser eller leser høyt. - Det er mulig hun kan svaret, men jeg kan skrive. Og jeg er verdens beste til å være meg.
Før jeg dro så jeg "Kung Fu Panda" på nytt.
- Dette skal bli interessant, sier en undrende mester Hug-wei etter å ha pekt ut den lett overvektige pandaen Po til å bli den neste dragekrigeren.
Hug-wei har funnet indre ro - derfor kan han gjøre sitt sakte samt med visshet og undring; gi plass til det uventede. Jeg er nærmere en indre ro enn på lenge - og det er godt. Bilkollisjon og flått er for bagateller å regne. Det er interessant å være her igjen.
Noen ganger er det helt greit å feile. Det verste som kan skje på Sunnaas denne gangen er at jeg ikke får kjøre bil. Det har jeg levd med i tre år allerede, og kan ikke kalles en krise.
Det verste med å være her er å se de faste bordene i kantina - med ansatte til høyre og pasienter rundt langbord til venstre. Å se forfallet og de triste menneskene. Ingen rundt mitt lunsjbord smilte eller hilste den første dagen, men representerte hvert sitt tunge univers. Det er åpenbart; sykdom er ikke "gøy". Jeg har stor forståelse for at de som jobber her ikke kan være munreasjonsråd. Det gjør det ikke lettere å få samlet elendigheten og kontrastene på et sted. Alle har sin egen vei å gå - også de til høyre. så setter heldigvis galgenhumoren inn. Det er tillit det står på - tillit til seg selv og tillit til andre. Da trekker selv den tristeste på smilebåndet.
Jeg kan ikke annet enn å trekke et lettelsens sukk over at jeg kun skal være her i tre dager. Om lappen blir resultatet vil tiden vise. Jeg trenger verken psykolog eller lege for å vite at det går fremover. Jeg vet det.

mandag 1. oktober 2012

Action!

Aldri har jeg vært i bedre form og mer aktiv - og aldri nærmere å bli uføretrygdet.

Jeg leser i Aftenposten at Arbeiderpartiet ønsker å få syke og uføretygdede tilbake i jobb og aktivitet. Jeg og!
Aldri har jeg jobbet hardere for å komme i jobb. Hver morgen klokken syv står jeg opp med resten av familien. Det tar tid å komme i vater, og med frokost i magen er jeg klar for en ny dag cirka åtte. I tre år har jeg tatt museskritt i retning av arbeidslivet. Endelig har jeg innsett at dette kan fortsette til jeg ligger i grava. Ikke at jeg har tenkt å gi meg, jeg fortsetter å trene og prøve.
Derfor er jeg også mer oppmerksom på at livet må nytes i sin imperfeksjon. Jeg må glede meg enda mer, ikke vente på å komme "i mål". På søndag klarte jeg å knekke fire egg i pannen med HEL plomme og bare litt eggeskall. På mandag syklet jeg opp en bratt bakke etter yoga og legetime, i går turte jeg for første gang på tre år å klatre opp på en stol for å inspisere øverste hylle på kjøkkenet. Dette er de små gleder som gjør livet verdt å leve.
For to år siden dro vi med Hurtigruta fra Kirkenes til Bergen. I Vesterålen, nærmere bestemt Sortland, gikk vi av for å spise lunsj med venner og så ta båten videre fra Stokmarknes.
- Over denne brua slutter vi ikke å kjøre før torsken klasker i frontruta, sa vår vertinne mens hun smilte fandenivoldsk.
Jeg skjønte heldigvis ikke hvor dårlig været var, og at det var såvidt båten klarte å legge til. Antagelig var jeg mest opptatt av å holde balansen.
Å bli inkludert i en travel hverdag er et privilegium. Det som bekymrer meg med Arbeiderpartiets ambisjon om å få alle i jobb og aktivitet, er at det blir mindre og mindre rom for prestasjoner som ikke er optimale. Syke og uføre skal tvinges i aktivitet, er overskriften i Aftenposten - som om det er viljen det står på. For mange er det ikke det. Det er omstendighetene.
Jeg ønsker ikke slag og sorg for noen. Men det hender at jeg i mitt stille sinn kunne vært hensiktsmessig å komme seg ut av sin egen virkelighet, få opp øynene for små gleder og hva hardt arbeid og aktivitet egentlig er.Det ligger en slags naivitet i det å tro at verden er slik vi oppfatter den. Da hjelper det dessverre ikke å være ung og kapabel.

mandag 24. september 2012

Ingen armer - men kake!

For at noen skal være store og sterke og hjelpe, må noen være små og be om hjelp.

Akkurat nå er jeg i siste kategori. Det lærer jeg mye av, blant annet å be om hjelp. Forleden skulle jeg gå rundt kvartalet, fra en kaffebar til logoped. Selvsagt ble fortauet stengt: "Vennligst benytt fortau på sen andre siden".
Ja, særlig! Jeg er ennå ikke der hvor veikryssing inngår i mitt repertoar. Derfor stod jeg så stille jeg kunne, som en slags saltvannkrokodille som venter tålmodig på sitt bytte. Han kom, intetanende og med sekk på ryggen. Fordi fortauet var stengt kunne han ikke komme seg unna. Jeg slo til:
- Kan du leie meg forbi kranbilen?
Han kunne ikke annet enn å holde frem armen. Du kan ikke si nei til en sjanglende dame med stokk og ustø gange som er redd for å falle ut i gaten.
Etter kranbilen gikk jeg videre, og fikk tilbud om hjelp fra en ung fyr som åpenbart var oppdradd til å se folk som trenger hjelp.
Det ble et slags gjennombrudd. Nå spør jeg - og utvider dermed min aksjonsradius og mitt potensial for belønning. Jeg har stoppet mødre med barnevogn, raske menn, voksne par, gamle damer og menn med ms. Det er akkurat som jeg utstråler "kan hjelpes", selv de som motvillig sier ja, ender med å følge meg så langt det trengs.
Belønningen er stor. Ikke bare kommer jeg i snakk med hippe frisører, sørgende taxisjåfører, glade menn med ms, mødre i svangerskapspermisjon med god tid, kvinner med raske bein og erfarne hender, rike og fattige, unge og gamle. Jeg lærer om livet for vi kommer alltid i snakk. Og blir stadig overrasket over folks vilje til å hjelpe og til å øse av hva de har på hjertet. Dessuten kan jeg drikke god kaffe, lese blader (se på bilder) og nyte å være ute blant folk. Den nyvunne friheten er fantastisk!
Å be om hjelp er vanskelig. Inntil i sommer var det nesten umulig. Tre år har jeg brukt på å finne en balanse mellom å utfordre meg selv og be om hjelp - og klare det selv.
Først nå har jeg oppdaget at det ene ikke utelukker det andre. Dessuten ser jeg at det går fremover - eller nedover. For tiden vekker jeg beina. Det begynner med å la armene hvile og legge vekten i føttene. Som et lite barn, få kontroll med beina først og deretter engasjere armene. Slik jobber jeg meg fremover. Og oppdagelsen skjer gradvis. Unødvendig å si, men det innebærer en eksentrisk gange. Det må man heve seg over.
- Ikke glem at du gjør andre en tjeneste ved å la dem hjelpe, sa en portugisisk venn mens han så på at jeg slet med å skjære opp kjøtt på tallerkenen. Det endte med at jeg ga ham kniven - og kunne konse om samtale og spising. Også kake!

søndag 16. september 2012

I sansenes vold

Ta en knebøy. Hvor legger du vekten i foten da?

Midt på? I ytterkant? I hælene? Jeg må tenke på hvor vekten ligger, rette meg opp, slappe av i tær og skuldre, puste, skyte hoftene frem, stramme magen, slappe av i rompa og kun tenke på balansen.
Det sier seg selv at det ikke er plass til så mye annet. Samtale, for eksempel, kan jeg bare glemme. Jeg må være fullt og helt tilstede i det jeg gjør. Jeg må være balanse og utvide litt etter litt, først med øynene, deretter med kroppp og underlag.
Det er kanskje en av grunnene til at jeg liker å være alene - eller med få mennesker om gangen. Det gir meg ro til å fokusere på det jeg gjør, på mine egne sanseinntrykk.
Når jeg går, går jeg. Punktum. Mange går for å tenke. Jeg tenker best når jeg ligger helt stille og ikke må bruke krefter på noe annet. Når jeg gjør yoga, er det en slags forenkling. Jeg bruker all oppmerksomhet på pust og innøvde øvelser. Alt får jeg ikke til, men fra gang til gang er det små detaljer som faller på plass.
Her om dagen var jeg i et venterom. Det var fullt av mennesker med vondter, men ikke så vondt at de ikke kunne gå på jobb. Alle var opptatt av enten sine mobiltelefoner, PCer, avis, ukeblad eller TV. Ingen satt og gjorde ingenting - som meg. Siden det var mitt første besøk kom jeg i god tid, datt ned på nærmeste ledige stol og satt som en annen utenforstående og observerte.
Det fikk meg til å tenke på den amerikanske romanforfattern Herman Melvilles harpunist Queequeg. Queequeg er en nobel villmann, en hedning, hinsides skikk og bruk. Tidlig i "Moby-Dick" (utkom 1851) beskrives det hvordan han later som han leser, og samtidig er han den som fullt ut ser sine medmennesker. Han legger blant annet Ishmael, romanens jeg-person, for elsk. Hedningen Queequeg har kanskje ikke ordinære vaner, men moralsk mot og overbærenhet med menneskelig svakhet.
Det er kanskje en ny sanselighet og toleranse jeg står overfor. Det er mye som fremdeles går meg hus forbi. Jeg sender og mottar på en annen frekvens, var for sorger og oppmerksom på følelser. Det har gått opp for meg at det å klynge seg til ting man tror er stabile, sjelden funker. En venstrelegg med to store blåmerker beviser det. Det er som å klatre i et overheng - hvis du prøver å klamre deg fast, faller du ned. Istedet må du skape spenning, finne motsatte krefter i deg selv og hele tiden utfordre etablerte sannheter.
Dette har ikke med alder å gjøre. I perioder av livet har vi mer enn nok. Utfordringen er å gi på ekstra i de forutsigbare periodene og glede seg over endringene. De fører deg nye steder.

onsdag 12. september 2012

Se frem

Hva er forskjellig før og nå?

Spørsmålet kom fra en venn som har kjent meg lenge. Jeg tenker ikke så mye på det - har forlatt den jeg var og er den jeg er. Jeg ser dårligere, hører dårligere og går dårligere. Men det gjør ingenting. Det bare er. Og jeg kan velge.
- Bare boks meg i magen, jeg er sterkere enn noensinne, sier en skakk og skjev venninne som åpenbart ikke tåler noen ting.
Styrke er noe du har inni. Det ligger ikke utenpå. Det er ikke det du har i beina, men det du har i hode og hjerte som definerer deg.
Sant å si er jeg mer opptatt av det som kommer. Det er kanskje et slags selvforsvar, men jeg kjenner styrke risle inn. Det handler om små ting; se øynene på folk, sykle en litt brattere vei hjem, lage mat uten for mye søl, ta en kaffe etter trening og le hjertelig.
- Jeg liker i grunnen den nye deg, sier han jeg elsker.
Det er den største kompliment jeg kunne få.
- Du krangler ikke om bagateller, og vet at jeg gjør så godt jeg kan. Du også, legger han til.
- Du har blitt mye snillere etter at du fikk slag, sier jentene og pusler rundt meg når de tror seg usett. Jeg er heldig fordi jeg har mange som pusler.
Jeg skjønner hva de mener. Livet er for kort til store selskaper og viktige mennesker, til å gjøre ting jeg ikke mener. Jeg sparer på kreftene, derfor unngår jeg situasjoner der innsatsen ikke står i forhold til gevinsten. Jeg tar meg i å være mindre høflig og mer selektiv. Det har kanskje med alder å gjøre også.
Forleden så jeg en samtale mellom livsguru Deepak Chopra og journalist og talkshowvert Oprah Winfrey. Den foregikk på en veranda i Jaipur, India. De snakket (selvsagt) om livet og døden, om fobindelsene mellom bevissthet og kropp.
- Du dør mange ganger gjennom livet. Den ni år gamle gutten som jeg var, er borte, konkluderte Chopra smilende.
Først da han snakket om hva som får deg gjennom livet, kunne du se at han ble ivrig. Han snakket om smerten ved å gå barbent og hvordan en munk hadde sagt at han måtte tenke på foten i luften.
- De tre viktigste tingene du må si til deg selv er: Jeg er fryktløs. Jeg er ikke underlegen noen. Jeg er immun mot kritikk.
Det har jeg tatt ned meg. Jeg er ikke underlagt noen. Derfor kan jeg rette meg opp og se mot det som kommer. Noe kommer.

fredag 31. august 2012

Etter den søte kløe

Denne uken har jeg fått nok en påminnelse om at det ikke finnes snarveier.

Jevnt og trutt og tappert er tingen. Det burde jeg visst før jeg dro med IA til Ikea. Det beste med henne er at hun lar meg løpe linen ut og hjelper meg slik at jeg tror jeg gjør ting selv.
Da vi kom til sengeavdelingen måtte jeg sette meg - til tross for at vi begynte besøket med lunsj og jeg holdt balansen takket være en bredbent handlevogn. Jeg hadde glemt hvor travel Ikea kunne være med småunger og mødre og håndverkere og eldre par som går vidøyd omkring blant allle tingene og drømmen om et lykkelig liv. Det hadde de hatt denne dagen da kake og kaffe var et høydepunkt etter at matpakken var spist og papiret krøllet sammen.
- Norge har glemt nøysomheten, sa jeg da jeg bladde gjennom D2, Dagens Næringlivs fredagsbilag, noen dager senere. Synet av dette uforstyrrelige ekteparet som garantert ikke kjøpte noe, har forfulgt meg siden.
Jeg har lært meg å elske nøysomheten. Ikeas katalog blir legemliggjøringen av underholdning og shopping. Den holder liv i drømmen om vellykkethet til tross for at ingen av møblene passer i et vanlig hjem. Gad vite hvor mange ganger jeg har løpt rundt i varehuset og kjøpt ting jeg ikke trengte. For all del, det gjorde jeg denne dagen også, ikke løpe rundt men sitte og gå gjennom selvbetjeninngskassen med varer jeg ikke trengte.
Men der sto han: mannen som var verdt hele besøket.
- Du har hatt slag, ser jeg, sa han og smilte med hele seg. - Tren og tren, så går det over.
Begeistringen hans var smittsom - og sann. Han gledet seg genuint.
Ja, det er to skritt frem og ett tilbake. Ikea var to frem. Det er tre år siden sist. Resten av uken føltes mer som ett tilbake. Men jeg lever lenge på det ene skrittet frem. Nummer to er innen rekkevidde. Og slik bare fortsetter det.

onsdag 22. august 2012

Tilværelens letthet

Ny høst er alltid fylt av forventning. Denne høsten med en letthet jeg hadde glemt.

Fra å være en rigid stålfjær med jernvilje har jeg blitt mykt ettertenksom og ikke fullt så skråsikker. Jeg faller ikke som en stokk, men har endelig lært å sige sammen. Slappe av.
Jentene har hatt første skoledag uten dramatikk. Det er strieskjorte og havrelefse - og jeg trenger ikke å ha en finger med i alt. De klarer seg fint (ja, nesten bedre) uten innblanding fra meg. Men å SE dem er fremdeles min oppgave. Heldigvis.
Livet har vært uendelig nærsynt. Som barn lever du tett med dine umiddelbare behov. Som ungdom er du fortsatt fylt av deg selv. Med tiden lærer du å lese andre. Du er fortsatt den samme brikken - men puslespillet rundt deg blir større og større.
Når store endringer skjer i livet, stopper alt opp eller går tilbake, tror jeg. Tenk bare hva en skilsmisse gjør med perspektivet til en som ikke gjør det frivillig. Fornuftige mennesker gjør en større endring om gangen. Hvis du kommer over kneika, øker innsikten. Godt voksne folk jeg kjenner har en ro og tålmodighet jeg nesten blir misunnelig på, og jeg kjenner at noe av den siger innpå meg. Jeg ser mer og mer av puslespillet, av de som gikk foran og de som kommer etter.
Fascinasjonen for historie kommer med alder, nesten som mennesker ser etter mønstre i sitt eget liv. Jeg tror ikke alltid det er bevisst, interessen bare ligger der og venter på de som blir gamle nok.
- Begravelser er interessante, sier min mor. - Da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret. Det får du ikke på eget liv. Du bare lever og så er det slutt.
I går fikk jeg spørsmål om jeg kommer til å gi ut flere bøker, om jeg fortsatt tror at jeg blir frisk.
Jeg svarte som sant er, at jeg ikke vet, at ingen vet, at jeg skriver, at det kan bli en bok eller kanskje ikke, men at svarene vil gi seg i marsjen.
- Har du alltid vært åpen? lød et annet spørsmål.
Tja. Jeg tror ikke at jeg er spesielt åpen, men jeg tror på å dele erfaring. Det har jeg alltid gjort. Sannhet er et flyktig fenomen. Det som er sant det ene øyeblikket er ikke nødvendivis sant det neste. Mer enn noensinne ser jeg livet som en flytende prosess. Jeg, ingen, kan bli hva vi har vært. Alle erfaringer farger oss. Spørsmålet er mer hva som er neste trekk.
Jeg synes at livet er lettere enn på lenge. I går stoppet jeg opp og tok telefonen på vei inn til butikken. Jeg klarte å snakke sakte og relativt forståelig, samtidig som jeg stod stille med stokk. I dag spiste jeg på kafe alene og gikk på do. Det føles som skritt i riktig retning.

søndag 19. august 2012

Bæsjeknekken

Sykdom har tatt rotta på mye. Forfengeligheten lever i beste velgående.

Det var en tid da jeg ga blaffen i om ganglaget ga inntrykk av at jeg hadde bæsja i buksa. Så sa min elskede det magiske ord "bæsjeknekken". Da rettet jeg ryggen - og oppdaget at balansen også sitter der.
I ryggen altså.
Hvis jeg klarer å ha hele foten i bakken uten å krumme tærne, går det et signal videre til hoftene. Og dersom jeg klarer å hvile der og samtidig ha rygg, nakke og hode rett over, har jeg øyeblikk av balanse. Jeg tviler ikke på at noen har fortalt meg det før. Men jeg har ikke vært mottakelig.
Min akupunktør i Boston satte nåler i skalp og ansikt uten å nøle.
- Nålene slipper til dine egne helende krefter. I de tre årene som er gått siden slaget har kroppen funnet seg til rette med en ny - og skjev - balanse. Nå må du rette deg opp og gjenvinne din egen balanse. Den kommer, sa han selvsikkert.
Det var morgener jeg våknet til mitt eget ansikt, men det antok sin gamle skjevhet utover dagen. Bæsjeknekken kommer av seg selv. Så også stabbingen
- Stokken er kun et hjelpemiddel, sier W og tvinger meg i sirkel til venstre og høyre. Han viser meg hvordan jeg skal bli kjent med stokken og bruke den til trening.
- Gå sakte, ta små skritt og ikke len deg på stokken, befaler han og holder heisdøra.
At jeg begynner å bli bedre, kan jeg høre på tonen. Han er jo en snill fyr, men ikke dumsnill, og det er som han vet hvor langt jeg kan tynes.
Det tror jeg er vanskeligere for min ektefelle. C har definitivt evnen til å være morsom og usentimental. Samtidig er tre år med meg på knærne (bokstavelig talt) mer enn de fleste kan tåle. Han må lokke og lure, for min motstand er stor.
På den annen side er jeg ganske sikker på at jeg er over det grøvste. Jeg fikk en oppmuntrende melding fra en gammel venn. Hans søster hadde kommet i snakk med en dame ved et basseng i Spania. Hun hadde fått slag i en alder av 30 år. Det tok henne ti år å komme til hektene etter hjerneblødningen. Mitt tidsperspektiv utvider seg stadig.
Tenk så hardt arbeide - og for en erfaring å ha med seg. En bæsjeknekk blir for bagatell å regne. Det beste ved den er at jeg kan merke at den er der - og le. Jeg er ikke den første og ikke den siste til å få livet snudd på hodet. Men jeg er godt på vei til livet etterpå.

tirsdag 7. august 2012

Lykke

Kan et liv prisgitt andre være verdt å leve?

Ja.
Men samtidig kan jeg forstå at noen i sin fortvilelse velger å avslutte. Å velge døden er å ta kontroll over sitt eget liv når det synes umulig.
Jeg har vært inne på temaet før, kan huske en kommentar jeg skrev om en svensk fyr som valgte å reise til Sveits for å ta livet av seg. Han hadde blitt lam fra halsen og ned etter en trafikkulykke og var totalt prisgitt sine nærmeste og betalte hjelpere.
En tidligere kollega tok sitt eget liv etter slag nummer to. En amerikansk mann jeg leste om hadde blitt utstyrt med et våpen av en god venn. Og den skulle han bruke når tiden var inne. Og slik kunne jeg fortsette. Jeg skal ikke kokettere med at jeg var inne på tanken, men at det fysiske har en konsekvens for psyken og vice versa er jeg ikke i tvil om.
- Hvis jeg hadde kunnet bestemme da jeg fikk diagnosen multippel sklerose, hadde jeg vært død forlengst, sa den tidligere lederen av MS-foreningen til meg under et intervju i 1997.
Å ta ansvar for sin egen død er mer enn de fleste av oss orker.
I mitt liv har jeg møtt mennesker som har trosset helsemessig motgang og LEVD slik de aldri har levd før. De har gjort ting med større intensitet og vært mer åpne for hva livet byr på. I dag plukket jeg bønner i min fars drivhus. Deretter satt jeg meg på trappa for å skjære hode og hale av bønnene. Det gikk ikke fort, men fort nok for min nevø på to år som en etter en la bønnene i en bolle. Det ga meg en intens lykkefølelse og ham et litt større ordforråd, i tillegg til rikelig anledning til å røre litt i bollen.
Tull og tøys selvsagt, men like fullt en beskjeftigelse full av mening - ikke minst for mine foreldre som så meg le i underbuksa (langbukser i drivhus er ikke en god ide) og min søster som fikk noen uforstyrrede minutter. Men jeg spør meg om det er redselen for å ligge andre til last er årsaken til at noen velger døden.
I vårt priviligerte samfunn er det å gå ned for telling fysj. Ikke skal du trenge NAV og ikke skal du forårsake smerte for din familie og dine venner. Er du i jobb igjen, spør mange. Nei, må jeg si, og jeg vet sant og si ikke om jeg kommer dit. Det er det første gang jeg sier høyt. Men spør du meg hva jeg egentlig tror, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg kan jo ikke tro at jeg ikke skal gjenvinne balansen. Fordommen om at en må klare seg selv er kanskje mest seiglivet hos den det gjelder. Det letteste er å gi seg, men det er også det vondeste for andre. Å stå i det er noen ganger så smertefullt at det ikke er sant.
Jeg er heldig. Det er mange som har hjulpet meg over kneika, ikke minst mine nærmeste. Nå har jeg endelig kommet dit at jeg ser deres sorg og smerte. Den er minst like reell som min og også en del av bildet.
Jeg er ferdig med det grøvste og kan le igjen. Mitt skeive ansikt er ikke like fremmed og jeg kan se sammenhengen mellom utslitthet og gråt. Tiden har lært meg å beherske mitt nye liv.
Nå er det min tur til å hjelpe - på en annen måte enn før. Ikke ved å være rask, men ved å holde fakkelen høyt og vise min egen krokete sti. Det er det jeg kaller lykke.

fredag 27. juli 2012

Justeringer

Jeg har gitt opp egg med rennende plomme. Nå bestiller jeg omelett.

For en amerikansk frokost er alt lov, fra asketisk yoghurt naturell og sunn kornblanding til tjukke pannekaker som har sugd seg fulle av sirup, og blødende rødt kjøtt og fritert tilbehør. Etter å ha prøvd det meste har jeg havnet på western omelett. Den beste så langt har jeg fått hos Martha´s i Ellsworth, Maine: ikke hardstekt og med smeltet ost. Sammen med stekte poteter var det nok til både frokost og lunsj... Men best av alt: spist sakte og veloverveid sølte jeg ikke og ble god og mett.
- Good job, mom! sa servitøren med et anerkjennende smil mot min tomme tallerken som også hadde vært okkupert av to pannekaker.
Jeg smilte også - fordi jeg hadde tatt min tid og tatt lærdom. Deretter gikk jeg sakte ut i bilen uten et fnugg av dårlig samvittighet.
Jeg lærer. Vi lærer. Å leve i det, med det. Justere og justere.
Når vi hører Jan Grønli lese romanen til Herman Melville om kaptein Ahab (eller Akab som du kan lese i en nyere oversettelse) og hans jakt på den hvite hvalen Moby Dick, tenker jeg at den vansirede Ahab og jeg har felles trekk. Vi er begge merket av livet, splintret men ikke døde, men jeg deler ikke hans ønske om hevn. Samtidig kjenner jeg en beundring for hans evne til å innrette seg. Han har boret et hull til beinet som er erstattet av et spisst hvalbein og holder seg fast i en stålkant for ikke å gå overende når sjøen rundt seilskuta er på det villeste. Maken til trass!
Mine justeringer er ikke i nærheten av kaptein Ahabs. Jeg spiser omelett og ligger unna rennende egg. Jeg bestiller mat som kommer i biter, går korte avstander, sørger for at jeg i minst mulig grad er seint ute, legger meg ned, har god tid og sitter med rett rygg. Jeg har lært meg å huske hvor øyeloddet er og ikke minst går jeg aldri ut uten ekstra teip. Justeringene er ikke bare av det praktiske slaget, men omfatter livsanskuelse og estetikk.
Forleden så jeg en skisse til en bro av arkitekten Gaudi. Det er ikke så lenge siden jeg så et av husene hans i Barcelona, uten å skjønne en dritt, bare tenke at dette var rart. Jøss, tenkte jeg nå, det er jo meg. Broen hadde noen rette og noen mer organiske linjer, nesten som avdekkede lårbein. Det interessante var at han hadde fått det krummmede skjelettet til å fremstå som broens sterkeste punkt. Jeg har begynt å se meg selv som en slags " bionic woman" der de skadede stedene er de sterkeste. ("The Bionic Woman" var en tv-serie for tenåringer da jeg bodde i USA på 1970-tallet. En hardt skadet kvinne får superkroppsdeler og blir, selvsagt, en heltinnne.)
Det er en vending på 180 grader. Jeg har vært inne på det før, men jeg registrerer en dragning mot kontraster og finner en symmetri i møtet mellom det perfekte og det vansirede. Perfeksjon kan kjøpes for penger. Men virkelig spennende er det ikke før noen har lagt igjen noe av seg selv.
Vi besøkte en leilighet i går som var perfekt. Kjedelig perfekt, må jeg nesten si. Det var ingenting der som fikk meg til å stusse. Samtidig var vertskapet fulle av de mest fantastiske historier, nesten uten å vite om det selv. Å finne mønstre i eget og andres liv er det mest spennende, uansett om en tar objektivt feil.
- Begravelser er så interessante, sier min mor. - Først da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret forandrer seg underveis. Styrker og svakheter bytter plass. Jeg har trodd på egg og bacon. Nå er det omelett som gjelder.

onsdag 11. juli 2012

Gjensyn

I går så jeg bladene på en eføy detaljert fra flere meters hold med begge øynene. Jeg ser verden med nye øyne.

Jeg har vært nærsynt det meste av livet. Slag har gjort meg dobbeltsynt og ubalansert. Nå, etter tre år, begynner det å gå opp for meg hvor viktig synet er.
Syn er en forutsetning for nesten alt, og de fleste av oss tar det som en selvfølge. Derfor er det gledelig at det begynner å virke igjen - og at jeg bygger en ny verden rundt det jeg kan se.
Bevegelse, oppdagelse, utvikling - mye drives av synet. Du blir rett og slett usikker av ikke å kunne se hva som foregår i dine nærmeste omgivelser. Sviktende øyne tar mye krefter, det gjør holdningen lut og vanskelig å løfte hodet. Ørene kommer først. Da bøyer du automatisk ryggen - og blir ustø. Jeg kunne ikke lenger kaste et blikk på speeedometeret for å se hvor fort C kjørte, ei heller se hva han leste og skrev, ikke gjøre vindushopping, se folk på gata, koste smuler på gulvet osv. Nå skjønte jeg hvorfor mitt svaksynte barn ryddet rommet med en rask håndbevegelse over pulten og ned i søpla. Det er faktisk enklere enn å rydde selv om noe går tapt i farten.
Syn er også en drivkraft for nysgjerrigheten. Jeg tror jeg leste et sted at 80 prosent av sanseinntrykkene som får spedbarn til å krabbe og gå kommer gjennom synet. Jeg kjenner hvordan blikket får meg til å rette meg opp og tenke på holdning. Da kommer også balansen. Så enten må jeg lære meg til å leve med syn på ett øye - eller så må jeg fortsette å trene mitt høyre. Som den optimist jeg er, velger jeg det siste.
Jeg er ikke den første eller siste som eventuelt må klare seg med syn på ett øye. Da kan man t.o.m. kjøre bil. Sakte. Siden jeg både har hatt og stokk og briller, blir det helt greit, det også.
Det gjør det selvfølgelig lettere å sette ørene først (yeah, radio!) og trimmer hukommelsen. Du må faktisk huske hvor du gjør av ting - å la blikket sveipe over rommet er ikke nok. Lesing tar tid, det betyr at andre må lese. Heldigvis er jeg en som lærer med ørene! Det skjønte jeg etter en eksamen da vi fikk noe jeg ikke hadde lest og jeg klarte meg bra likevel. Det hjalp jo at jeg likte foreleser Kjell Heggelund som fikk Henrik Wergeland til å skinne.
Fra å ha et øye som stirret rett frem og måtte ha konstant oppmerksomhet med enten fukt eller teip har jeg nå et øye som klarer å lukke seg når jeg vasker håret og som kan være uten lodd til å lukke øyet i perioder. Det er fremgang. Derfor kan jeg være optimist.
Jeg ser konturene av et nytt liv der jeg er mer i midten. Kan hende må jeg fortsatt ha hjelp. Kan hende går det saktere enn før. Men jeg er med.

tirsdag 10. juli 2012

Dobbelt opp

Det første jeg lærte i USA var valgfrihetens tyranni. Deretter lærte jeg ALDRI å bestille forrett.

Det blir bare for mye. Å ta stilling til 20 hyllemeter med dopapir er i meste laget. Jeg trodde det var trygt å velge en bagel fra menyen. Men da skulle du på forhånd vite om du skulle ha kremost? Majones? Sennep? Løk? Agurk? Syltet eller fersk?
I sommer har vi vært i flere matbutikker. De har alt, selv brunost, og gjerne i trippelpakninger. Måtehold er ikke noe slagord, selv om ordfører Bloomberg i New York og plakater på IHOP (International House of Pancakes) tar til orde for å telle kalorier.
Etter å ha bodd i Frankrike var jeg drillet på at middag i det minste var forrett, hovedrett, oster, frukt og kaffe. Litt av hver. I USA lærte jeg fort at en rett var mer enn nok. Glemmer aldri den grillede blekksprut forretten som var nok til hele familien (inkludert to unger som var små). Selv en vanlig sandwich er mer enn jeg klarer å spise. De er overdådige, inneholder alt du kan drømme om og mer til hvis du ønsker det. Eneste fordel er at det aldri er plass til dessert.
I USA ville jeg fort blitt feitere. Her kommer alt i supersize, selv den minste kaffen på Starbucks er kjempediger. Det krever altså en viljestyrke som ikke er sann, for å holde seg noenlunde. I tillegg er bilen det viktigste fremkomstmiddel. Her er få ute og går eller sykler. Det har fått meg til å innse at gleden over å være i bevegelse er en gave. Mange løper selvsagt, men det er et forbigående fenomen. Work-out og løping har et element av tvang. Snart er det ikke tid og ikke alle får det som Barack Obama - at det alltid er noen som vil løpe med deg.
Vi ser på alle de unge og friske kroppene som er intetanende om forfallet som lurer. Slik jeg selv var det. Bare på de 10 årene som er gått siden vi bodde her, synes jeg mange er vesentlig tjukkere. Nå tenker ikke jeg på utseeendet først og fremst, men på alt man utsetter seg for som overvektig. Det handler om smerte - fysisk og psykisk.
Alle aldre har sin sjarm og sine utfordringer. Vi er oss selv hele veien, men i ulik innpakning og med ulike roller å fylle. Overgangene er verst. Overvekt legger sten til byrden.

torsdag 5. juli 2012

Annerledeslandet

Allerede i passkontrollen var det klart. Der var det en egen kø for "Diplomats and Wheelchairs".

På Sicilia glante alle. I USA fortrekker ingen en mine av det som ikke er A4 - med mindre de er barn som ikke vet bedre. Men også her må du ta din plass. Så lenge du er munnrapp eller har annet å vise til, er det "business as usual". Da får jeg heller bære over med at jeg fra tid til annen blir "rullestol". De vanskelige følelsene er inni meg og ikke lett å få øye på for andre.
Jeg var spent på om USA ville vise seg fra en annen side når jeg satt i rullestol, men nei. De skuer deg ikke på hjulene, men på det som sitter i stolen. USA er verdens mest mangfoldige land. Hit kommer all slags folk. De har hatt presidenter som Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy som begge hadde personlig erfaring med sykdom og handikap. Presidentkandidat John McCain kunne ikke løfte armene etter en kræsjlanding og fangenskap under Vietnam-krigen.
"Live Free and Die" kan du lese langs motorveiene trafikkkert av motorsyklister med halve hjelmer, t-skjorte og shorts! Gærninger! sett med skandinaviske øyne. Gærninger! sett med mine øyne. På den annen side: Dette er et mye hardere samfunn enn det norske.
USA har "det beste og det verste" for å si det med min svigerbestemors ord. Er ulykken ute, kan du like godt dø - eller akseptere din skjebne og snu den til din fordel. De er overalt, de som har vært nødt til å forme livet rundt et annet utgangspunkt. De finnes nok hjemme også, vi ser dem bare ikke. Eller de har muligheten til å gjøre seg usynlige.
Å reise er å utsette seg for andres blikk, men det er også å se seg selv i et annet lys. Hjemme finner du fasitsvar. Du lærer deg til å unngå situasjoner. Du ser deg i speilet uten å se. Hjemme ser ikke jeg mine skeivheter. Men de åpenbarer seg her. Fremdeles kjenner jeg meg ikke helt igjen i speilet.
Å gå ned - og opp igjen - gir anseelse i det amerikanske samfunn. De har tillit til alder og erfaring. Jeg har lurt på om vissheten om at man er sin egen lykkes smed, også tvinger frem en solidaritet mellom mennnesker. Nå er det deg, i morgen kan det være meg. Det er ingen hjelp å få av det offentlige. Derfor må folk holde sammen. Jeg har sett slagrammede og andre "raringer" jobbe med å samle sammen handlevogner, pakke matvarer i poser og vente på bussen. Men her er også blinde advokater, Helen Keller og Franklin D, Roosevelt. Det handler ikke bare om penger.
- Du må be om hjelp, vet du. Bare gjennom å akseptere sin avhengighet, kan man bli uavhengig, sier hun vi bor hos. - Ikke bruk tiden din på alt som tar fem ganger så lang tid som før. Spør meg. Det tar meg sekunder å gjøre det du bruker en halv dag på. Gå heller en tur i hagen, les en bok eller ta deg tid til å sitte i en stol. Når jeg bryter sammen, sier mannen min til ungene "nå må dere være snille mot mamma". Så går alt over etter en stund.
Avhengighet er ikke svakhet, det er menneskelighet. Det er derfor vi har egne køer.

fredag 29. juni 2012

Jobb for livet

Jobben er alt og ingenting - avhengig av hvor du er i livet. - Savner du ikke jobben?

Helt ærlig, nei. Om det er fordi jeg har mer enn nok med å reparere meg selv eller om engasjementet har fått en knekk, er ikke godt å si. Nå har jeg alltid tilhørt de som liker å gå på jobben, selv hos Familieskomakeren der vi etter å ha nisolgt rosa tøfler, fikk et nytt parti med rosa tøfler... Da skjønte jeg at denne bransjen ikke var noe for meg. Men en god venninne fikk jeg og henne har jeg fortsatt.
Jeg hører jo folk snakke om jobben, og jeg tenker at det ofte spiller liten rolle, med mindre man er drosjesjåfør i Moss og heter Georg og betyr alt for en 15-årig funksjonshemmet gutt som gleder seg til hver kjøretur. For et privilegium å få bety så mye for noen.
Det minner meg om en grandtante som hadde et barnebarn som ikke var helt som alle andre, men som spiste middag hos henne hver uke. Min grandtante hadde tid, tok seg tid, til å ha den etterhvert store jenta på fanget. Hun elsket å være hos min grandtante.
Jeg kan huske en eldgammel kvinne på Cape Cod som var en selvsagt del av Thanksgiving-midddagen til sønn, sønnesønn og sistnevntes barn. Da var jeg midt i 30-årene, hadde små barn og et travelt liv.
Nå har jeg store barn og et litt mindre liv. Det hender at jeg blir lei meg fordi det er så lite og nærsynt. Da må jeg trekke pusten dypt og tenke at mitt lille liv tillater andre å ha et større liv, at jeg gjør noen store fordi jeg er liten.
Da er jeg allerede halvveis mot eplekjekk. Mitt liv er ikke så lite, og hvis jeg hever meg over sjangling, sprukken stemme og dårlig diksjon kan jeg blåse meg ganske stor.
- Dette går fint, sa min far i dag.
Det har jeg ikke hørt ham si før. Visst har jeg vansker med å kontrollere spytt og jeg vingler når jeg går. Det er for bagateller å regne. Det er som jobben for mange. En bagatell som man bruker mye tid på. Meningsløst for mange. Jeg ser hvordan arbeidslivet krever og krever. Det er som å mette Askeladden med grøt. Du kan ikke vinne før du tar fra ham sekk og kniv. Han vil spise mer til du gjennomskuer ham.
Arbeid kan gi mening, men på ulikt vis. Noen bidrar gjennom sin innsata, andre gjennom hvem de er. Noen kunnne slutttet i morgen, og de ville være glemt om en uke. Uansett må målet være å bety noe for noen.

fredag 15. juni 2012

Et glimt

Jeg vet det jo. Etter nedtur kommer opptur. Etter opptur kommer nedtur. Likevel dominerer følelsene.

Det er tungt å stå nær en person i krise. Ikke bare fordi den skadde blir selvopptatt og lever i en liten verden, men fordi følelsesregisteret krymper. Reaksjoner som før var nyanserte, reduseres til få uttrykk - og gjerne gråt.
Gråt er vanskelig å takle fordi det ofte er et uttrykk for fortvilelse og frustrasjon. Da gjelder det ikke å skue gråten på tårene. Det er høyst menneskelig å gråte. Vakkert, faktisk, og ikke noe å være redd for - enten du er den som gråter eller den som ikke gråter.
En person som står midt i en av livets mange overganger, vil vise glimt av noe dypt personlig, noe hun eller han ellers klarer å gjemme. Når du sakte går fra et sted i livet til et annet, vil disse glimtene av deg komme til syne. Se dem - og gled deg over deres mangfold. Du vil se ting du liker og ikke liker. Kriser kan avle en raushet i forhold til andre. DEN er vel verdt å ta vare på.
Noen ganger føler jeg meg som en "talking frog". Du vet hun som finner en snakkende frosk som klemt inn i hennes brystlomme, får sagt at et kyss er nok til å forvandle ham til en kjekk jazztrommeslager. Hun tar ut frosken av lomma, mønstrer ham og konkluderer: - I can make a lot more money of a talking frog.
Å leve med følelsene utenpå huden har en verdi. Ikke bare tvinger det deg til å tenke over tilværelsen. Det gir andre et glimt av deg - og deg et glimt av dem. Jeg har vært gjennom runder nok til å vite at alt normaliserer seg igjen. Huden gror, du får opp guarden og følelsene under kontroll, uansett hvordan livet blir.
Mange har en preferanse for status quo, uforanderlighet og forutsigbarhet. Kanskje det er derfor vi lengter til hverdagen, til det som var. Denne nostalgiske streak finner sin tilfredsstillelse i at ting skal falle til ro, finne sin plass, en slags happy end.
Jeg kan ikke annet enn å smile av Aftenpostens bilde av det "gode liv" etter fylte 60. Hånd i hånd på en solfylt strand, golf og lange middager... Hvor kjedelig det fortoner seg. Det har gått opp for meg at happy end ikke finnes - annet enn i glimtene.

onsdag 13. juni 2012

Sirkelen utvides

Det gjelder å strekke seg. Begrensninger kommer helt av seg selv

I helgen dro jeg med mor og søster til Sicillia. Unnskyldningen var mutterns 70-års dag i januar. Men da er det jo ikke sommer på Sicilia.
- Det er så deilig at ingen ryddder, sa min søster der vi lå på terrassen og stekte oss. At mitt ryddegen er ute av drift tar hun som en ren bonus. Jeg også faktisk.
Da hadde vi fylt spisebordet med stæsj og gjenbrukt vinglassene. Men latmannsliv var det ikke.
- Det er klart vi må i vannet, sa hun etter under 24 timer på siciliansk jord. - Kan jo ikke la oss hindre av at du har armen i gips.
Nei. Heller ikke det faktum at jeg fremstår som dritings og med et skeivt tryne var nok til å stoppe oss. Gipsen ble surret inn i en pose. Vi knabbet maleteip fra et kjøkkenskap. Noen (sikkert min søster) fant en livredderring. Dermed bar det ned en betongtrapp med åtte trinn, over et lavasvaberg, ned en ruglete "naturtrapp", forbi lavasteiner, over en kald og uforutsigbar bekk og til stranden. Den var til gjengjeld fantastisk.
Vi må ha vært litt av et syn, lange, vinglete meg mellom to sterke damer - for ikke å snakke om skrik ved akklimatisering til vannet og meg ned i knestående mens jeg fikk tredd ringen over hodet og ble slept ut på dypt vann.
Mitt ganglag er mildt sagt eksentrisk, men det er ingenting mot rulllestol. DA ikke bare kikker sicilianerne - de glaner.
I en liten fiskelandsby ble jeg trillet forbi en klynge menn, hvorav en i rullestol. Jeg så kompisen lyse opp ved synet av meg - som om han ville si til den uheldige: Her er en dame for deg. Hun har også fire hjul!
Vi var i gamle byer og nye byer, og spiste oss nesten fordervet for ingen penger. (En av få fordeler når du kommer i rullestol - folk vet ikke hva godt de skal gjøre.)
Jeg skal innrømme at det er en overvinnelse å sette seg i rullestol, samtidig ser jeg at det er en lettelse for de som står rundt. De tøffeste gutta sitter i rullestol. På Sunnaas rehab sykehus kommer de så fort og lydløst i gangene at det er et under at vi andre overlever.
Det er lett at rullestolen blir symbolet på alt en ikke lenger er. En dame jeg kjenner lever med konsekvensene av bekkenløsning. Hun hadde deltatt på et yogakurs for kvinner med bekkenløsning. Etter dem kom en grupppe som skulle delta på barselyoga - friske og spreke damer. Da kom tårene hos mange av dem som knapt klarer å løfte barnet til brystet. Jeg skjønner deres sorg.
Slik var det for meg på Sicilia også. Jeg tåler plastposer og vingling, bilkjøring og sightseeing, restaurantbesøk i rullestol. Men at sikkerhetsfolka på flyplassen i Palermo insisterer på at jeg må kjøres i spesialbil til flyet på tarmac´en og ikke hører på forsikringer om at dette klarer vi selv. DET gjør meg trist og forbanna.
Tenk å ta noen som prøver av all sin makt å gjøre seg store, å gjøre dem små. Det er å ta verdigheten fra folk. Da blir jeg glad for at jeg utvider mine sirkler - og at jeg har noen som er villlige til å gjøre det med meg.

onsdag 6. juni 2012

Fata morgana

Luftslott er undervurdert. I dag kom lysten til å bygge.

Det er der det begynner - med en tanke. Et håp. En visjon. Uten det kommer man ihertfall ingen vei. For meg er det en følelse som brer seg langsomt i kroppen. Jeg glemmer realitetene og blir bare glad.
I dag begynte tanken å forme seg under "Politisk kvarter" på NRK P2. Familien var ute og jeg satt igjen med müslibrød og en kopp te. På radioen snakket de om ildsjeler i små kommuner og hvor viktige de er. Det gikk opp for meg at jeg kan være en slik. Jeg er selv eldst av tre og faren vår vil gjerne at noen tar over.
Lenge har det vært uaktuelt - jeg som ikke en gang kan gå fra våningshuset til låven kan ikke overta eller drive en gård.
Så kom jeg til å høre et innslag om økologisk mat i Italia og tildelingen av en pris til en spansk sosiolog som snakket om betydningen av blomstereng og bier.
Det var nok. Jeg tenkte på gården som et samlingssted for mennesker og dyr - og vips var jeg langt inne tanker om låven, hus, foreldrene mine, bygglinja på Vestby videregående skole og alle pengene vi ikke har.
Heldivis er luftslott gratis. Jeg er mest glad for at den uforpliktende og glade tanken kommer. Det har vært nok tungt og alvorlig. Vi er i en ny verden der vi sal gjøre oss kjent med muligheter og begrensninger og vite at det finnes valg.
Jeg har lært å si nei og lært å drømme. Begge deler får jeg bruk for - og det er overraskende lett. Som en luftspeiling så og si. Den finnes, bare et annet sted.

torsdag 31. mai 2012

Fremtid

Hva tenker du om fremtiden?

Spørsmålet er svært relevant, tatt i betraktning at livet er satt på vent. Skaden er skjedd. Det har gått tre år siden jeg fikk slag. Hvor lenge skal jeg vente på bedring? Finnes det en grense for hvor mye bedre jeg kan bli?
Faktisk tenker jeg ikke så mye på det. Akkurat nå er jeg på "Frederik Fræk fra Faxe fangede i feller, fjorten (eller femten) fiskefrikadeller". Jeg strammer ansiktsmuskulatur, spisser munnen, blåser gjennnom rør i en flaske med vann, sier P og F, pizza og frankofil, og inspiserer pannen på jakt etter lengre rynker. Jeg prøver å bruke hoftene og kjenner etter om jeg står på hele foten. Sakte, sakte, sakte kommer det.
Jeg har nesten sluttet å tenke fremover, fremtid. Om det er et godt eller dårlig tegn bryr jeg meg ikke så mye om. Men lett til sinns er jeg. Det er i grunn det viktigste.
Allerede nå har jeg pønsket ut en begynnelse på en jobbsøknad. "Jeg er en dark horse, en outsider, en risiko..." Det stiller store krav til hjerte og hjerne hos en mulig arbeidsgiver. De må kunne se forbi, se essensen av meg, og foreløpig er det mye som forvrenger. Folk tror rett og slett at du er litt evneveik når du snøvler og sjangler.
Noen små tegn til bedring er nok til at jeg traller videre med Frederik Fræk og balanserer og trener. Det holder meg gående her og nå - og hindrer fremtidsorientering.
Planlegging er en luksus. Å tenke fremover er et tegn på overskudd. Jeg er ikke der - ennå. Samtidig har jeg begynt å forsone meg at livet blir et annet, og faktisk noe jeg gleder meg til.
Det er som å flytte til en ny by. Først gjør du deg kjent med huset og dets begrensninger og muligheter. Dernest kvartalet. Så til nærmeste ansamling av butikker. Du finner ut hva som er den beste matbutikken og hvor biblioteket ligger. Slik fortsetter du å utvide sirkelen til alt er kartlagt. Dette kan du holde deg beskjeftiget med en stund - til livet igjen gjør et kast eller du selv kaster om på ting.
Sorg er ikke noe å være glad for, men det setter tilværelsen i et relieff som gjør det lett å være glad for ting. Takke faen for nysgjerrighet og oppdagertrang. Min reaksjon er å sette søkelys på endringen og bli fortrolig med den. Andres reaksjon kan være å søke innover i seg selv. Jeg har lært å ha respekt for begge deler. Denne toleransen er hva jeg håper vil være med fremover. De fleste av oss gjør så godt de kan.

mandag 21. mai 2012

Hæ?

Det er lov til å si hæ eller hva eller ka.

Ikke bare åpner jeg taler med disse bevingede ord. Det gjelder telefonsamtaler i særdeleshet, men samtaler generelt. Små vitttigheter stoppes på tungen. Jeg blir tausere og tar sats når noe må sies. Det gjør meg mer tilbakeholden i forhold til fremmede og litt mer sjenert.
Det hender at jeg føler meg fanget inni meg selv. Da tenker jeg på folk med multippel sklerose og cerebral parese og hvordan de må ha det. Hva snøvlete tale gjør med kommunikasjonsviljen. Jeg tenker på forfatteren Finn Carling som hadde CP og Axel Jensen som levde slutten av livet med muskelsvinn (amyotrofisk lateral sklerose - ALS). De meddelte seg like forbanna.
Min manglende diksjon og dårlige artikulasjon er kanskje midlertidig - ihvertfall ser jeg rynkene mine bevege seg mot høyre og jeg konstaterer at artikulasjonen endrer seg med tid på døgnet. Jeg må passe på å ha nok pust,og særlig skjerpe meg på f og p. Om dette i sin tur gjør at jeg snakker saktere og mer tydelig - hurra!
Om endringen blir permanent ser jeg konturene av en personlighetsforvandlibg. Mitt snakksalige jeg blir borte, men hva kommer istedet?
Jeg kan ikke tenke meg at behvovet for å kommunisere blir mindre. Kanskje er det som en luftboble under linoleumen - det dukker bare opp andre steder. Allerede nå kan jeg se hvordan det påvirker skrivingen og samtalene med andre. Der jeg før ville småsnakket høyt, egentlig uten at noen lyttet, tenker jeg - før det materialiserer seg som noe skrevet etter et par dager. Jeg er ikke mindre nysgjerrig, bare tydeligere i mine reaksjoner fordi jeg tvinges til refleksjon. Det er jo bare en fordel.

fredag 18. mai 2012

Bølgen

Menneskelivet er som en bølge. En bevegelse. En prosess.

Vi fødes alle i en krusning, bygger oss opp, slår mot strand eller stein, og trekker oss tilbake til det store havet. Alle faser har sitt og er nødvendig for den neste.
Jeg er midt i, kan ikke stoppe, kan ikke skifte retning, kan ikke bestemme, bare suges med. Spørsmålet er hvor man er. For min del vet jeg ikke alltid. Jeg gikk på et undervannsskjær. Nå må jeg samle kreftene og styre mot stranden der jeg kan flate ut og vaske dovent ut i evigheten.
Men der er jeg ikke - ennå. Jeg er ikke ferdig til å vaske dovent ut noen steder. Inni meg har jeg masse, jeg har bare ikke forsonet meg med hvordan jeg skal få det ut. Undervannsskjæret har pulverisert meg. Jeg klarer ikke å se meg, klarer ikke å samle kreftene. De kommer ut som energiutladninger som etterlater meg og de rundt tomme. Vondt og nødvendig for å kommme videre.
Mot en ny meg. Et jeg som inneholder essensen av meg, men på en ny måte.
- Det må da finnes en snarvei? sa en venninne som også står foran et skjær.
Det har jeg også tenkt, og kjørt hodet under vann. Så må jeg opp for å puste. Sakte. Inn. Ut. Inn. Ut. Til jeg tror jeg har kontroll. Det hender at jeg tenker at det er pusten som har kontroll over meg. Som en Tornerose-søvn som jeg er i ferd med å riste av meg. Som en søvngjenger våkner jeg til virkeligheten. Jeg har hørt noen si at man aldri skal vekke noen som går i søvne, men lede dem tilbake til sengen og la dem våkne i trygge omgivelser for at sjokket ikke skal bli for stort. Riktignok har jeg ikke sovet i 100 år, men sjokket og smerten over å våkne delvis er på grensen av hva jeg tåler. Det eneste jeg vet er at jeg må videre. Erkjennelsen kommer som trappetrinn - og trappen - ingen vet hvor den ender.
Det fantastiske ved mennesket er at vi tåler det utroligste. Selv død overlever vi. Etterhvert som livet skrider frem lærer vi. Det er dyrkjøpt erfaring, men noe valg finnes ikke. Noen klarer å være rause selv når livet er på det mest nådeløse. De beundrer jeg - kanskje fordi jeg vet litt om hva det koster å vise frem sin smerte over at man ikke er slik man var.
En gammel dame jeg kjenner sier kyllinger når hun mener kattunger. En mann jeg studerte sammen med lot seg bære til en jubileusfest. Min egen farmor fant seg i å bli drasset med på hamburgerbar mens hun var lam i halve kroppen.
Det er en gave til oss som står rundt å se livet utspille seg. Jeg vet ikke om det lar seg begripe at menneskelivet er så mangfoldig. Noen vet det uten å vite det. De fleste aner det ikke - meg selv inkludert - før mange år senere. For sent til å takke for innsikt som hjelper oss til å takle egne utfordringer når den tid kommer. Å være vitne til en bølge som er i ferd med å miste sin kraft krever mot og menneskelighet. Det er ikke alle forunt. Det er derfor vi holder fast ved håpet.

søndag 13. mai 2012

Jeg er her

Så farget vi er av våre erfaringer - og så fanget vi er av dem.

Jeg kjenner en jente som ikke kan huske annet enn at foreldrene er skilt. Hun snakker om en kommende eks-mann med verdens største selvfølge. Som om et livslangt ekteskap er ikke alternativ.
Jeg har homofile venner som venter på at det skal gå et lys opp for oss andre som i vår uforstand har valgt å leve heterofilt.
Jeg vet om folk som har levd uten store omveltninger i livet - og som tror at det vil fortsette slik.
Selvsagt er mitt perspektiv farget av mine erfaringer av at livet ikke blir slik jeg hadde tenkt. Jeg tenker ofte på samtalen med en gammel venn over et glass øl på Amsterdam da jeg i en alder av 28 år syntes at livet var litt kjedelig. Siden da har det ikke vært grenser for spenning.
Selv måtte jeg bli over 30 år før jeg skjønte at livet er urettferdig. Og jeg måtte bli over 40 før jeg forstod at livet bare kverner videre for alle andre selv om du går gjennom din, til da, største katastrofe. Det som kan synes hjerteløst, er bare et utslag av at folk lever livene sine. En sorg er en sorg - uansett hvor objektivt stor eller liten den er.
Da jeg lå på Sunnaas sykehus høsten 2009 og prøvde å sette sammen meg selv, fikk jeg en sms: "Her i Italia er det sommer. Vannet er fortsatt 25 grader. Og vi spiser deilig mat..." eller noe sånt.
Først ble jeg vantro. Gikk det an å sende en slik sms til meg? Så ble jeg irritert og svarte spisst at det gikk mot høst på Sunnaas. Maten var heller ikke noe å skryte av...
I ettertid setter jeg pris på realitetsorienteringen. Kanskje ikke gjort med nennsom hånd, men like fullt et uttrykk for en omtanke. Livet går videre på alle kanter, selv for dine nærmeste. Det kan føles urettferdig der og da, men det er også slik at denne erfaringen er verdifull. Du kan kanskje ikke kaptalisere på den, men den gir et vidsyn, en toleranse og et nytt syn på livet.
Jeg tenker at jeg må vokte meg for å se andres liv gjennom egne erfaringer. Det er lett å se andre utenfra og avgjøre hva som er rett og galt, hva du må akseptere og hva du ikke må finne deg i. Svarene er ulike for alle. En venn av meg sa forleden om en arbeidssituasjon som jeg fant uholdbar:
- Hvorfor tok du ikke opp kampen?
Det falt meg ikke inn, rett og slett. Jeg trodde overmakten var for stor. Kanskje den ikke var det. Kanskje testen var å stå i det, holde på sine valg. Forstå at det umulige er mulig.
Det er parallelt å tro at vi kan lære andre eller våre etterkommere noe av våre erfaringer. De må oppleve selv, lære selv, kjenne det på kropppen; noen tidlig, andre sent. Det viktigste vi kan lære noen er at de må stole på seg selv - og la ting gå. Ikke la seg fange av erfaringen, men skape sin egen virkelighet.
Det kan holde hardt å legge skade og erfaringer til side, både for den det gjelder og for de som står rundt. Jeg blir like glad hver gang noen får øye på meg - og ikke lar seg forlede av et skeivt ansikt eller ustø gange. Jeg er her.

torsdag 10. mai 2012

Til bevissthet

Tiden er inne for det amerikanske militærforskere kaller OODA-loopen: "Observe. Orient. Decide. Act."
Sykdom er ikke en statisk tilstand. Vi som lever med sykdom og skader driver en kontinuerlig observasjon, forsøker å formidle og legger ofte vårt videre liv i ekspertenes hender.
De kan sikkert mye, men ingen kjenner vår tilstand bedre enn oss. Og vi endrer oss kontinuerlig så det er ikke alltid vi er oppdatert heller. Det er derfor vi trenger andres blikk, observasjoner og bifall. Ikke rart vi fremstår som selvopptatte!
Jeg går med små små skritt. Men nå tror jeg nervene mine er ferd med å finne hverandre. Synet og balansen begynner å samarbeide. Etter en yoga-sesssion på mandag skjønte jeg at selvtilliten sitter i beina. Motet vender tilbake.
Jeg er i ferd med å passere Observe/Orient. Tiden er overmoden for Decide. Nå gjelder Act.
Akkurat hva jeg må gjøre er ennå litt uklart for meg. Siden høyre hånd for tiden er satt ute av spill, må jeg bruke den skjelvne venstrehånda. Jeg griser og søler, men det er det verdt. Sakte, sakte kryper det inn en ny bevissthet, og maurene har flyttet fra overarmen til midt på underarmen.
I dag skulle jeg lage suksessterte (sic). Jeg begynte halv ni med å ta trappen ned til kjellerboden. Der ventet også to tørre vasker. To runder måtte til for å hente kjøkkenmaskin, melis og full kurv med klær. Så skulle jeg skille fire egg. Seks egg senere var jeg i mål. To egg gikk i vasken og jeg fant ut at det er lettere å skille med hånden samtidig som jeg måtte huske å rette meg opp og stå på begge bein.
Klokken ti var kaka i ovnen (håndtaket datt selvsagt av på den ene siden), og jeg tok meg en hvil på teppet ved kjøkkenbenken.
HA!
Det kan synes som en bagatell, men alt dette (!) gjorde jeg med godt humør og en følelse av stolthet. Slumsing er en selvfølge. At det ble for mye mandler og melis og for lite eggehvite - pytt!
Det eneste jeg gjør lett er å skrive. Da sitter jeg helt stille og holder kjeft. Et desidert fremskritt, vil noen si.

tirsdag 8. mai 2012

En bagatell

Forrige søndag trodde jeg at jeg kunne gå. Jeg var helt sikker faktisk. På vei til bilen tok jeg stokken i begge hender.

Gangsynet sviktet - omtrent slik jeg tenker at gangsynet svikter hos mange i arbeidslivet. Vi står foran en stor omveltning og det er ikke bare en som stikkker hodet i sanden.
- Jeg tror ikke dette er noe dårlig tidspunkt for slag, sa en venninne som arbeidet med HR for tre år siden da jeg gikk ned i knestående.
Det er rart ikke å være en del av de som sykler hjemmefra klokken åtte om morgenen og er hjemme igjen rundt fem.
- Har du begynt å jobbe igjen? spør folk.
- Nei, sier jeg og trenger sjelden å utdype.
- Du vet selv når du er klar, sier moren min.
- Fast jobb kan du nok glemme, avfeier mannen min.
Nå ville ikke jeg ønske slag på min verste fiende, men jeg ser at jeg lærer et og annet, f.eks. å leve nøkternt og ikke å ta noe som en selvfølge. Jeg har verken ønske om eller mulighet for fast ansettelse akkurat nå. Jeg må spille opp til mine styrker og personlighet. Og jeg må hele tiden jobbe med min bevissthet og evne til å endre meg.
Dette vil være nøkkelen til det nye arbeidslivet. Antakelig vil denne endringen ta tid, men plutselig er den her og da bør vi ha rukket å forberede oss. Vi må navigere på egen kjøl og nåde den som ikke gjør det de elsker, for jobben vil ta alt overskudd.
Pussig egentlig. Jeg har bakgrunn fra dagspresse og forlag. Beggge bransjer skal gjennom store omveltninger. Informasjon som nå ligger gratis på internett, kunne de før ta seg betalt for. Nå konkurrerer de med Twitter, Facebook, all verdens nettsteder og med hverandre. Det er en kakofoni uten sidestykke. Nå bruker vi ifølge Google to dager på å produsere like mye informasjon som hele menneskeheten lagde samlet frem til 2003.
God informasjon handler om timing, relevans, mengde og overraskelsesmoment. Du gidder ikke å lese hvis du ikke oppfatter det som viktig, for langt eller gammelt nytt. Derfor blir avsender viktig. Det er denne som avgjør tema, tidspunkt og vinkling. Erfaring er kanskje ikke det avgjørende, men dømmekraft er.
- Jeg blir så lei av folk som skal finne opp kruttet hver gang, sa min journalistkollega Jens Henrik på sin 60-års dag. Før han smilte og la til at uten ungdommelig entusiasme ville verden stå helt stille.
I den grad vi kan, må vi møte det nye arbeidslivet med entusiasme og ønske om å finne opp kruttet på nytt. Selv om det gjør vondt og man risikerer å feile.
Jeg endte min ferd med ødelagt leddbånd i tommelen.
- En bagatell, ifølge min trener.
Ja, en bagatell, gikk det opp for meg etterhvert. Seks uker i gips er kjedelig, men nødvendig, og det verste som kan skje er en stiv tommel. De gode nyhetene er at ingenting brakk og at jeg tok meg for. Og så fort jeg er kvitt redselen for å gå på trynet, er jeg klar igjen. Og igjen. Og igjen.

fredag 20. april 2012

Hamskifte

Alle endringer er endringer med negativt fortegn - selv de positive.

Jeg husker da jentene var små. De endret seg hele tiden - det var et mareritt å holde følge. Først var vi hissige på at de skulle krabbe. Dernest så vi helst at de lå stille. Etter at de lærte å snakke, går det på inn- og utpust. Og nå er jeg tenåringsmor med dertilhørende tap av status. Snakk om å gå fra himmel til helvete.
- Idiot, hørte jeg 13-åringen visle mellom tennene i dag morges. Godt jeg ikke tar det personlig - og at det kunne vært mye verre.
Foran meg ligger nok et hamskifte. Jeg har allerede flasset av tærne. Det er som skinnet har blitt for trangt. Dobbeltsynet er i ferd med å gi seg og plutselig har kroppen skjønt noe om balanse. Det har sitt utgangspunkt i holdning og syn og fordundre meg kan jeg kjenne når jeg velter. Derfor velter jeg ikke, men i øyeblikk av tvil tar jeg meg for eller svikter i knærne. Mørke har jeg fremdeles et ambivalent forhold til.
Nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. Ikke ta syvmilssteg, men inntil videre fortsette med museskrittene og ta livet med knusende ro. Det er lettere sagt enn gjort når det eneste jeg finnner mening i er så knyttet til fysisk utfoldelse. Det er ennå et stykke igjen til jeg klarer å være like robust som før. Det er ikke sikkert det er noe mål heller.
På samme måte som da H ble født, lever jeg med følelsene utenpå. For all del, det har blitt bedre, men i visse situasjoner veller bare tårene frem selv on jeg egentlig ikke har noe å klage over.
Jeg treffer folk med inngående kjennskap til slag overalt. I går fortalte min venn om svigermoren som gråt og gråt etter et slag for snart fem år siden. I dag møtte jeg en mann som hadde fått sin gamle far på beina igjen - dog ikke helt som før.
- Det eneste som hjelper er å trene, men likefullt tar det tid. Emosjonaliten sitter lenge i, men det gir seg til slutt, sa han oppmuntrende.
Jeg vet det jo. Og jeg vet også at jeg står foran et sprang. I går var jeg ute med gamle venner. Bare det er et godt tegn. Nå kan jeg til og med SE at de har fått grått hår og HØRE hva som blir sagt. Vi snakket om endring i året som er gått, om nødvendigheten av å ta sjanser, følge hjertet - og alzheimer, hvordan livet endrer seg helt plutselig. Hvor er vi om et år?
Jeg vet hvor jeg ønsker å være: på tur i skogen. Familien intakt. Bikkja hjemme. Sertifikat. Bevegelsesfrihet. Utsikt til å jobbe. Og med overskudd til folk rundt meg. Målet er så klart. Så enkelt.
Livet er ubønnhørlig. Jeg ser konturene av det som kommer ut av mitt gamle skinn. Det er mer innadvendt og kresent. Kanskje mer alvorlig, men roligere i forhold til tyngre faser og døden. Samtidig lettere og mer avklart. Jeg klør etter å begynne på nytt, jeg har begynt på nytt, men i et annet tempo og med en annen innlevelse. I et skinn som passer!

søndag 15. april 2012

Mot

Litt redde skal vi være. Det er det som redder oss.

Men når redselen stopper oss, er den vanskelig å få øye på. Den er som en muskel som knytes på refleks. Den bare er.
En mann jeg hørte om ble redd for å sove fordi han trodde han ville dø. Jeg har vært redd for å fly, for å miste de jeg er glad i, for å falle, for mørke, bilkjøring, forræderisk snø, tunneler og høye hus. Det har vært som å gå på line over en kløft. Da gjelder det ikke å se ned før man har en fot på den andre siden.
I går så jeg en film basert på den amerikanske forfatteren Jonathan Safron Foers roman "Extremely Loud & Incredibly Close" (2005). Jeg leste den da, men på en annen måte slik jeg nå kan se andre kvaliteter ved Anna Gavaldas "Saman er vi mindre åleine". Boken og filmen handler om en gutts reaksjon når faren dør i terrorangrepet i New York City 11. september 2001.
Det jeg gjenkjente var redselen og motet. Redselen for ikke å være nok, redselen for å såre andre, redselen for det ukjente - og ikke minst motet til å gå sine egne veier og utsette seg for livet.
Jeg gråt. Alle gråt. Jeg lot meg inspirere til å tenke at livet er slik livet er. Urettferdig og overraskende. Det har en fallhøyde vi ikke vet om før vi er der. Jeg er ikke lenger så redd, kan fly, gå med stokk, se bedre, kjøre i tunneler, dra til nye steder, logge meg på nettbanken og si fra.
Min ene fot har brukt tre år på å komme seg over kløften. Hvor i løypa den andre er, spiller ikke så stor rolle lenger. Tiden er kommet for å rette ryggen og la redsel og muskler hvile. Ikke prøve så hardt. Innse at livet blir et annet, men likevel med essensen intakt. For en gave.

lørdag 14. april 2012

Stengt for oppussing

På Mallorcas nordvestlige spiss ligger Hotell Formentor. Oppussingen der rommer kampen om øyas sjel.

Fastboende på den lille øye i Middelhavet spør seg hvordan hotellet vil bli etter oppussingen. Det som da vi bodde der for 14 år siden, oste av fordums storhet med eget syltetøy, selvprodusert honning og hjemmelaget brød, vil det kunne bli som det var - eller er tiden moden for en eksklusiv pengemaskin?
Da den argentinske kunsthandleren Aidan Diehl kjøpte eiendommen i 1928 var visjonen klar: han ville bygge et hotell for familie og venner og utvalgte kunstnere. Ved åpningen i 1929 hadde gode vennner overtalt ham til å gjøre det til et eksklusivt hotell på den ville nordvestkysten. Her stupte klipper i havet ved det punkt der vindene møtes og veien til Pollenca var bratt og svingete.
I 1936 var Diehl konkurs og Hotel Formentor ble overtatt av forretningsfolk fra Mallorca. Siden har det ligget i all sin beige marmorprakt midt i en frodig hage ved stranden med furu og eik og tatt i mot pengesterke og berømte gjester fra hele verden. Hotellet har huset Winston Churchill, Helmut Kohl, Dalai Lama, Elizabeth Taylor, Peter Ustinov og Maggei Smith.
Det har alltid kostet skjorta å bo på Hotel Formentor. Da vi var der for 14 år siden, var det mars og langt utenfor sesongen. Selv ikke toåringen ville bade i bassenget. Oldemoren og venninnen ville derimot gjerne spise lunsj i restauranten. Jeg husker overdådige måltider, en velstående og velkledd spansk storfamilie - og iskald vind. Vi kjørte øya rundt, så nødtørftige porter for å holde orden på sauene, levende fjærkre i bur på markedet og masse majorkinere som åpenbart levde enkle liv.
Nå var det mest turister i trange sykkelshorts, turister i Campers-utsalget og turister i iskremsjappa. Vi var bare noen av dem. Majorkinerne trekker seg inn fra kysten, nesten som tannkjøttet rundt gamle og gebrekkelige tenner. De faller ut til slutt - eller kan holdes kunstig på plass.
- Jeg vet ikke hva det er, sa en fastboende. - Men mange som kommer hit skilles og ungdommen flytter herfra. Etter at de er 15 år er det bare dop igjen.
Mallorcas kyst er for masseturister eller for de pengesterke. Troløst er det uansett. Opplevelsen ligger et helt annet sted. Og den kan ikke kjøpes for penger

mandag 9. april 2012

I midten

Mallorca. Fy for byråkrati. Fy for overgang. Her er det ikke bare å løpe ut av flyet som førstemann som sist - snakk om tålmodighetsprøve.

Tålmodighet er stikkordet for alt jeg gjør. Ble hentet av egen buss på flyet! Strappet fast i rullestol. Måtte signere fire grønne skjema (hva gjør de med gjenpartene?). Egen passkontroll - og egen omvei for å hente bagasjen. Det er da jeg tenker så humoristisk og tålmodig jeg kan.
Vel fremme hos venner bruker jeg dager på å justere. Vet ikke hvor jentene sover. Vet ikke hvor badet er. Klarer ikke å hjelpe til. Klarer ikke å sitte stille. Og leser i en bok at du blir lykkeligere av å bli lam fra halsen og ned enn å vinne i Lotto!
Da gråter jeg litt. Og ler litt ved tanken på at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Tja. Jeg er ikke alltid sikker på det, men hver gang jeg gaper høyt ligger det alltid en belønning og venter. Tror egentlig at det er verre for de som står rundt og bare kan se på. De kan jo ikke kjenne fremskrittene - og de kjenner jeg, selv om de ikke synes.
Det er som en kontinuerlig give and take. Noe blir bedre, men så føles jaggu noe verre også. Men jeg har tro på det å utfordre seg selv. Det er 14 år siden jeg var på Mallorca sist. Mye er annerledes. Da besøkte vi Cs bestemor som var på langtidsopphold fra den norske vinteren. Hun var her sammen med en venninne som senere mistet seg selv til alderdommen. Det tok også rotta på vennskapet. Jeg har senere tenkt at det var da venninnen trengte det aller mest. Når noen er syke, er de på det mest sårbare. Midt i en forandring er det så lett å ta verdigheten fra folk.
Noen av oss er heldige og klarer å karre oss til en nuy begynnelse. For å beholde troen og håpet trengs uendelig med godhet og tilgivelse. Sånn sett er syldom en gave - både for den som er syk og må redefinere seg selv og for de nærmeste som må grave i seg selv for å finne frem til den raushet og godhet som må til. Jeg tenker at det i en slik situasjon vi finner ut hvem vi egentlig er. John Donne formulerte det så elegant: No man is an island, entire of itself. Vi er elle en del av noe større, part of the main. Tenk for en gave å se seg selv som et ledd i en lang kjede, en av oss. Da er det mye som blir bagateller.
Mallorca frister med solmodne appelsiner, kaffe, skinke, ost og ferskt brød. Omgitt av sine og noen høner kan man ikke ha det bedre. Det gjelder bare å ta det inn. Leve det. Glede seg over det - om det så blåser høy og hatter. Alle som ser terrasse-landskapet på Mallorcas åssider eller spartanske porter, kan gjette seg til at livet ikke er lett.
I etterpåklokskapens lys vet vi at vi ikke ønsker oss det lette, men det litt vanskelige. Livets uutholdelige letthet er ikke noe å vokse på.

fredag 30. mars 2012

Fremad!

I dag har jeg vært ute i verden med stokk for andre gang. Det er litt skummelt - men mest hipt!

Vet hva du tenker: Stokk er for gamle kjerringer! Mangler bare hatt og briller. Jeg har det også. Og med stokk kan du slå utrolig hardt.
For meg representerer det en begynnelse og ikke en slutt. Stokken, som jeg har fått av C og jentene, er et veldig håndfast bevis på en ny tilværelse. Og ikke minst en helt ny innfallsvinkel til julegaver. Jeg har tenkt å pynte meg med stokk. Det er vel som en studievenniinne sa, det gjelder å grisespise med verdens største selvfølge.
Misforstå meg rett! Stokken er ikke et signal om at jeg har gitt meg. Det blir like mye trening som før. Stokken er et tegn på bevegelse i riktig retning, mot et nytt startpunkt. Den hjelper meg til å fokusere innad slik at jeg retter meg opp og tar pauser for holde balansen. Den gjør det lettere å delta i verden. Og det er jo det man vil, delta, være en liten del i et stort hele.
Jeg er ikke alene om å trenge en stokk. Noen synes, andre er usynlige. Jeg er glad for at min syns. Noen idioter tuter eller kjefter, men de er i mindretall. Da går jeg sakte da - og nå kan jeg også slå etter dem med stokken! De fleste er svært hjelpsomme - ikke minst fordi jeg har lært å være ydmyk og be om hjelp når det trengs. De som da sier nei kan du trygt overse. Det er verst for dem.

torsdag 29. mars 2012

En tidsreise

- Du har forandret deg, sier min livsledsager.
Selvsagt har jeg forandret meg.

Spørsmålet er hvor lenge og hvor langt denne endringen vil (på)gå. Det er som jeg har mistet en fysisk dimensjon og fått en ny psykisk dimensjon - altså blitt yngre og eldre samtidig. Nå må jeg tvinge disse to sammen. Jeg må tilbake til et nullpunkt, begynne på nytt, finne andre gleder. De gamle strekker ikke til.
- Jeg satt i rullestol for seks måneder siden, sa en godt voksen og glad mann som spratt over parkeringsplassen som jeg møysommelig forserte med stokk. Han smilte godt da jeg høflig avslo hjelp. Ikke noe spretting på meg, nei. Men bare vent.
- Du vet, å løpe på ski vokser man fra, sa en annen voksen taxisjåfør da jeg kommenterte den lokale skientusiasmen, litt misunnelig.
Til gjengjeld fikk jeg i forgårs øye på en sene eller muskel på høyre side av halsen som jeg ikke har sett på lenge. Jeg har forfremmet meg selv fra krykker til stokk. Det går sakte, men jeg tolker alt i beste mening. Livet er fullt av små mirakler. Det gjelder å glede seg.
Glede er vesentlig. Det har vært en utveksling i Aftenposten denne uken om håp og optimisme når det ser dårlig ut. Gleden gir grobunn for håp - og det må til for å komme seg etter en smell. Uten håp blir du ihvertfall ikke frisk.
Jeg tenker mye på hva som gir meg glede. Det er ikke de samme tingene som før. Det er her alderen kommer inn, jeg har blitt eldre før tiden. Fysisk klarer jeg mindre, psykisk er jeg blitt mye større. Jeg gleder meg over samvær med min lille og store familie og gamle og nye venner. De er færre enn før, men så har jeg helller ikke kapasitet til flere. De gir meg en følelse av tilhørighet og være noe for noen, være en liten del av noe stort istedet for å være sentrum selv. Derfor må jeg lokke dem med på min reise, og ha forståelse for at de er der de er.
Våren, egentlig årstidene generelt, minner om at liv er en syklus der vi allle har en blomstringstid og en tid for å dø. Min tid er ikke nå, men jeg har erfart at tiden er begrenset. Derfor må vi ikke kaste den bort. Den fysiske utfoldelsen må ta utgangspunkt i meg, mine muligheter og begrensninger, ikke hva andre får til, ikke sammenligne.
Jeg har tatt et stort sprang. Nå går det fremover rent fysisk og samtidig bakover i tid. Et nytt startpunkt ligger i skjæringen mellom disse kurvene. Men akkurat hvor det er og hvor lang tid jeg må bruke for å komme meg dit, vet jeg ikke. Det jeg merker mest er et mentalt overskudd, mer rom for glede og et sterkere håp. Uten det klarer jeg ikke å motivere meg til den innsatsen som trengs. Ulykker i livet er hardt arbeid - også for dem som står rundt.
Jeg har tenkt at jeg har vært et blødende sår, hudløs og var. Etterhvert har jeg utviklet en skorpe, men huden under er fortsatt stedvis tynn. Det nytter ikke å pille av skorpa. Det tar tid å gro.