«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

fredag 24. juni 2011

Avslutnings vis

Den ene avslutter barneskolen. Den andre ungdomsskolen. Uten nostalgi.

Nostalgien tror jeg er mer utbredt hos de voksne. Egentlig er det jo litt rart. Det er jo ungene som har tilbragt mest tid sammen. Vi voksne tenker bakover, på det som har vært og hvordan livet vil bli på bakgrunn av det. Ungene tenker fremover - i beste fall, men lever her og nå.
Kanskje det er derfor vi alle husker inntrykkene, bøkene og musikken fra ungdomsårene så sterkt. Kanskje det er derfor vi som voksne lar oss skremme av eller bagatelliserer sterke følelsesutbrudd. Vi er fokusert på forutsigbarhet og kontroll.
Kanskje er det det tidligere NRK-medarbeider Åshild Ulstrup mener når hun snakker om livsmot, om gamle menneskers evne til å se at livet går i faser og at ingenting varer evig - selv ikke smerte.
Jeg tenker at mine jenters evne til å avslutte henholdsvis barne- og ungomsskole med relativt lett hjerte, fokusert på det som kommer, er ganske klokt. De vet at de sier farvel til masse fint, men er like fullt optimistiske med tanke på hva som kommer.
Det er vi foreldre som plutselig innser at masse av det vi har satt pris på, er slutt. Det blir kanskje ikke noen kanotur neste år. Da er vi opptatt med å gjøre andre ting. Den kontakten vi har opparbeidet gjennom foreldremøter og arrangementer opphører. Nå må vi selv ta initiativ - og det er det ingen som har tid til. Selv ikke når ungene flytter ut, vil tiden strekke til.
Jeg kjenner på endring, og det skremmer vannet av meg. For noen uker siden så jeg dokumentaren "Man on a Wire". En av hjelperne gråt ved tanken på det som hadde vært - og kanskje hvordan Phillipe Petits stunt endret livene til mange mennesker som var involvert. Det gjorde sterkt inntrykk å høre Petits kjæreste gjennom mange år fortelle hvordan stuntet forandret ham - og hvordan kjærligheten tok slutt. Ganske enkelt og nøkternt fra en eldre dame med smil om munnen.
For unge er endring noe selvsagt. Jeg tror mange voksne tviholder på sin virkelighet. Det krever mot og krefter å rykke tilbake til start. Og kanskje en porsjon naivitet for å lykkes.

Juni 2011

Dagen derpå

Noen ganger virker
døden være en befrielse
- for alle.
Er det bedre å
være halvveis
i live
enn å dø?

Det er da jeg tenker
på sjøsyke,
på alt som går over,
på at man aldri vet,
på at noen andre skal leve videre
med sorgen.

Det er som en stafettpinne
du aldri blir kvitt.

Døden.
Tilbake til begynnelsen.
Get over it.
Det er bare en vanlig fredag.

24. juni 2011

torsdag 23. juni 2011

Et jubileum

I dag er det to år siden vi kjøpte grill. Den står fortsatt.

Jeg også står. Såvidt. Det er og var en vanlig dag i juni. Alle gleder seg til ferie. Det var rekordvarmt i Norge - og nitrist i New Jersey. Jeg hadde fått slag.
Heldigvis skjønte jeg ikke så mye av det. Fra liggende stilling på Cys kjøkkengulv begynte et helt annet liv. Jeg døde denne dagen - og vet ennå ikke om jeg er gjenoppståttt.
Det vil si: essensen av meg er der. Det har kommet til noen nye dimensjoner, men jeg tror sorgen fortsatt er der selv om jeg av all makt forsøker å dytte den vekk i gamle sysler. Noe må jeg antagelig gi slipp på, men hva vet jeg ennå ikke.
Jeg tenker at alle kriser i livet har et element av dette; enten det er et tillitsbrudd, en død, en skilsmisse, en karriere som gikk i feil retninng, en sykdom, et funksjonstap eller hva vet jeg.
Jeg tenker på reaksjonen til en venninnes venninne: Hennes søster hadde også vært gjennom et slag og hun hadde åpenbart mistet mer enn meg for denne kvinnen synes jeg var heldig. Ja, det skal mye til for å ha det verst. Men er det noe mine kriser har lært meg, er det at smerte er relativt. Du kan gå gjennom det du vil kalle et helvete - og det er like fullt en vanlig torsdag for alle andre.
Som en psykolog sa til meg: du har ikke kreft, du skal ikke dø, du skal ikke skilles og du har hatt en fin oppvekst.
Ja. Men fratar det meg retten til å ha det vondt? Være innadvendt og selvopptatt - ihvertfall i en periode til jeg gjenvinner likevekten?
En venninne påpekte at kvinner var en sjeldenhet i arbeidslivet for et par generasjoner siden. Ettersom Norges behov for arbeidskraft øker, vil også vi med funksjonstap finne veien til arbeidsmarkedet. Hvordan det vil ta imot oss gjenstår å se - også hva alternativet vil være, om det vil være. Som min venninne sa:
- Å få inn en person i rullestol har ihvertfall stoppet sytingen over bagateller hos andre. Jeg tror det er mye "lidelse" hos friske folk er overflødig.
Min erfaring er at det er utrolig toleranse for andres smerte. Man kan nesten lese "ta deg sammen" i andres blikk.
Inntil videre holder jeg en knapp på å gjenvinne hverdagen. Jeg gleder meg til 23. juni blir en vanlig dag. Det er den for de aller fleste.

23. juni 2011

onsdag 22. juni 2011

Mestring

Følelsen av å få ting til og være noen er viktig - for alle.

Har du noen gang funnet deg i en situasjon der alt er feil uten at du helt vet hvorfor? Jeg har. Alle har.
Det gikk opp for meg nylig hvor viktig denne følelsen av mestring er, både for hver og en generelt og ikke minst når du er nede for telling. Det er så lett å gjøre seg liten og betydningsløs, Og ikke minst er det noen sammenhenger som fremkaller denne følelsen mer enn andre.
Jeg var i et selskap med mennesker jeg kjenner godt og ble nesten overmannet av tristhet over livet - mitt liv. Jo lenger kvelden skred frem, jo tristere og mer usikker ble jeg. Det var ikke noens skyld, bortsett fra kanskje min egen. Jeg skulle ganske enkelt gått hjem, innsett at dette ble feil istedet for å insistere på å gjøre ting slik jeg gjorde før.
En venninne fortalte hvor varierende hun spiller golf, avhengig av hvem hun spiller med. Og hun er ikke syk engang.
Unger, innbiller jeg meg, forstår intuitivt hvem og hva som er bra for dem. Denne evnen går ikke tapt, men sløves med årene. Det gjelder å beholde troen på at vi kan vite.
Noen bringer frem det beste i en. Jeg tror det er nøkkelen til gode ekteskap, til gode forhold i det hele tatt enten det er familie, venner eller kolleger.
For å bli frisk - eller glad - trenger du å tro. Tro på at du blir frisk. Tro at du har noe å komme med. Tro at du er noen.
- Hvordan går det den høyre armen, spurte en klok fyr jeg er så heldig å kjenne da faren hans brakk venstre kraveben og venstre arm var ute av spill.
Sannheten er at vi er mer enn våre begrensninger. Vi er uendelig mer på grunn av begrensningene. Vi vet noe om å kjempe. Jeg vil nesten si det så sterkt de bringer frem essensen i oss.
Det er så lett å gjøre seg liten, og nettopp evnen til å bagatellisere dette skiller den gode og dårlige hjelper. De gode tror. De deler din visjon om et friskere liv. Jeg har valgt med omhu. Derfor setter jeg alt inn på ham jeg trener med, min kiropraktor, mine synsterapeuter, min familie og yoga. Jeg forventer ikke mirakler, men kan ikke helt slutte å tro på dem - og hardt arbeid. Det koster flesk, men jeg tror jeg er villig til hva som helst for å bli frisk.
Samtidig har der gått opp for meg at det er utrolig effektivt å si til seg selv at jeg er god, iderik, entusiastisk og disiplinert. Jeg har verdi, insisterer jeg til jeg tror det selv og innser hvor heldig jeg er som har mennesker rundt meg som sier det samme.
For livet kverner på. I morgen har jeg vært syk i to år. Det er jo et stykke tid. Absurd egentlig. Jeg har venner som er lykkelig uvitende, venner som selv har opplevd smerte, venner som er ute en vinterdag, venner som er døde. Jeg kan ikke annet enn å tro på og finne mestring mens vi venter.

Juni 2011

søndag 12. juni 2011

Vilt

I natt hørte jeg gjøken - live! - for første gang.

Eller kanskje var det ikke første gang, men første gang jeg har hørt etter. I min entusiasme vekket jeg C, selv om klokken var kvart på fire om morgenen..
- Gjøken! Hører du gjøken ,sa jeg, lys våken.
- Kan du flytte deg lenger bort, svarte han - og snorket entusiastisk videre.
Gjøken holdt på i 20 miutter. Godt jeg ikke vekket C da en flaggermus pep forbi da natten var på det mørkeste. Det tok bare sekunder. Nå har vi sett gaupe, rev, rådyr, elg og hare på hytta Da blir jo flaggermuspip og ko-ko fra en gjøk som ingenting å regne. Vi har jo alle hørt gjøkur og pipe kan vi selv.
Sykdommen har gjort meg var. Det er som om jeg plutselig har blitt 75 år, selv om jeg bare er 45. Da jeg fylte 40 år, sa min mor at ord ble fattige når man snakket til barn med andre livserfaringer enn en selv.
- Jeg kan bli helt blind. Du vet, mamma, synet blir jo ikke bedre med årene, sa min yngste på sin gammelmodige måte.
Da fikk jeg jyst til å gråte. For min jobb som mamma er å være med på hennes reise, slik mine foreldre og ektefelle er med på min. Selv neandertalene begravde sine døde og pleide sine syke. Det er dypt menneskelig, selv om de ikke engang defineres som mennesker.
- Har sykdommen endret ditt syn på døden? Er du mer redd for å dø? ble jeg spurt.
- Nei. Om noe er jeg mindre redd for å dø, men jeg er veldig påpasselig med hvordan jeg lever.
Jeg kan ikke forandre noe utenfor meg selv, men jeg kan bestemme hvordan jeg ser meg selv. Og den erfaringen jeg har fått gir meg et forsprang på livet. De andre vil ta meg igjen når deres tid er inne. Da kanskje hører de også gjøken. Det er helt vilt.

Juni 2011

lørdag 11. juni 2011

Perfekt nok

Det perfekte er uinterressant. Likevel er det det vi strever mot.

Hva annet er forklaringen på at vi shopper som aldri før - gjerne i europeiske storbyer, drar på spa, leier inn profesjonell hjelp for å fikse hus og hage, unnskylder barn som skriker, medisinerer barn som ikke passer, kvitter oss med høner som ikke verper, trener og sulter kropper som vi synes er for tjukke, kort sagt gjør alt for å få terrenget til å passe kartet.
Jeg er ikke et hår bedre. Prøver å få musklene i ansiktet til å virke, øyet til å lukke seg, balanse og koordinasjon til å falle på plass, hodet til ikke å føle risling, bli den jeg var. Men terrenget er slik terrenget er.
Etterhvert innser jeg at det antagelig bare er en drøm. Det er som å forfølge et bevegelig mål. Noe må jeg leve videre med.
Det har vært en sorg. Antagelig er det det fortsatt. Men jeg lever med den og har sluttet å gråte - og faktisk er det også en berikelse. Det gjør meg smertelig klar over egen mangel på perfeksjon. Ikke bare går og gjør jeg sakte. Jeg ser litt rar ut. Men det viktigste er på plass og jeg er tross alt fortsatt blant oss.
"Skeivskank" er mitt nye økenavn i deler av familien. Det er fritt etter Hermine Grangs surfjesede katt. Om han beveger seg pussig, vet jeg ikke, men katta er smart og gjennomskuer forkledte rotter. Så jeg tar det som en kompliment.
Men drømmen er viktig. Ingen har blitt friske av medisinsk realisme. Visjonen om et godt liv er avgjørende for meg og for alle i min nærhet mens vi venter på at den nye virkeligheten inntreffer.
Livskriser forenkler virkeligheten. De forenkler livet. Det er mye som ikke blir så viktig, ja, nesten litt kjedelig. Perfeksjon og shopping for eksempel. Det hjelper ikke på noe. Derfor klipper jeg neglene korte, gleder meg over en stein som kommer til syne og gir helt andre siktlinjer og overser møkk i krokene og skvalderkål i bedene som ligger i enden av vår lille hage. Det er viktigere ting å ta seg av: å gå for eksempel.

Juni 2011

onsdag 8. juni 2011

En smak av sommer!

Sist helg på Østlandet etterlot ingen tvil: sommeren er her!

Men hva med staudene i hytteveggen, grønnsakshagen og hønene som jeg hadde tenkt å tilbringe sommeren med. De forblir i mitt hode, men de forsvinner ikke. Istedet er jeg glad når fattern kommer svinsende på sin gamle traktor og tar ned noen sviskadde sypresser mens det hvite håret flagrer og C må ut og kaffen blir kald.
- Når hjelp kommer, kan du ikke diktere betingelsene, sier jeg til C. Vel vitende om at verken han eller fattern så lett lar seg diktere. De må lures. Det vet alle.
IL som har oppdratt et barn med alvorlig astma, siterer sin lege:
- Du kan selv velge å se barnet som sykt eller friskt. Barnet vil se seg selv gjennom dine øyne.
Jeg kan også velge, har det gått opp for meg. Jeg kan velge min virkelighet. I hele mitt liv har jeg forsøkt å møte verden med en åpen hånd. De du møter må velge å sette seg der. Plutselig gikk det opp for meg at jeg var i ferd med å lukke hånden, tviholde. Det er da du mister alt.
Plutselig gjenoppdaget jeg min egen kontroll - gjennom ikke å kontrollere, gjennom å forme min egen virkelighet, gjennom hva jeg velger for meg selv, gjennom hva jeg sierr til meg selv.
Jeg tror det har bidratt til å tørke opp tårene. Jeg tror det har gjort meg gladere, tydeligere - og mer takknemlig. Det er veien ut. Uansett hva den bringer. Jeg gleder meg bare til fortsettelsen. Og ikke minst til mer sommer.

Juni 2011

tirsdag 7. juni 2011

Likemann

En liten kommentar var nok.

- Jeg pleide også å være skeiv i trynet.
Hun sa det som det skulle vøre den naturligste ting i verden. Jeg var på Hjelpemiddelsentralen, hadde skjent meg inn en dør, opp en trapp og inn på et kontor. IA hadde kjørt meg - og både hun og denne fremmede hadde båret inn tungt utstyr uten å kny.
Jeg satt i en kontorstol ved siden av hennes pult. Glemt var alle andre ting.
- Kan du se det?
Egentlig kunne jeg ikke det, men av en eller annen grunn sa jeg ja og gransket ansiktet hennes nøyere.
- Det er akupunktur, la hun til og ga meg sttraks nummeret til akupunktøren i Sandvika og til sin fastlege som viste seg å være en barndomsvenn av meg.
Dagen ble en annen, både fordi jeg hadde fått gjort noe som jeg vet er av betydning, men også fordi hun så meg. Det er fortsatt ting jeg føler at jeg går glipp av. Jeg makter ikke å være like mye tilstede. Det er akkurat som om jeg må konse på noen få om gangen.
Med alkohol blir det enda verre. Da får jeg verken gjort noe eller fokusert på noen. Dessuten sover jeg dårlig fordi jeg blir liggende å tenke på hva jeg har gått glipp av. Det er ikke oppskrift påen en god natts søvn. Det gir rom for tvil og fortvilelse. Jeg tenker på alt som er mistet og som kanskje - eller kanskje ikke - kommer tilbake igjen. Og da er jeg på vei inn i en nedadgående spiral som bare jeg kan stoppe.
Jeg kan stoppe den. Jeg kan velge å se meg selv som frisk eller syk. Der er enda ett friskhetstegn. Det er da jeg ser at det finnes en nødutgang. Tanken virker. Det er flaks. Den og det faktum at det finnes likemenn som gir status helt uten å vite det engang, gjør hele forskjellen.

Juni 2011