torsdag 11. september 2014

Frem fra glemselen

Mennesket er forunderlig og ekstremt komplisert. Alt henger sammen med alt. Jeg overraskes stadig.

Det begynte rundt St. Hans. Først glemte jeg 23. juni, dagen jeg aldri trodde jeg ville glemme. I 2009 var det en klam tirsdag i New Jersey og jeg fikk hjerneslag.
Denne sommeren skulle jeg være to uker alene på hytta. Jeg nøt det! Og gjenkjente for første gang på fem år gleden over å være alene; rote og rydde og følge egne innskytelser. Det var bare bikkja og meg - og sant å si begynner hun også å dra på åra og var helt fornøyd med å slappe av i skyggen.
Gamle hunder har en likhet med gamle (og syke) folk. Sansene virker ikke lenger 100 %. Vår gamle labrador ser ikke lenger så godt, gidder ikke å legge ut på tur alene og hører knapt det hun vil høre. En morgen ville hun ut klokken fem. Jaja, tenkte jeg, men da hun etter lufteturen prøvde seg med bjeffing, vendte jeg ryggen og det døve øret til. Hun sov under min seng til klokken var tre om ettermiddagen! Jeg trodde minst hun var død og begynte å tenke på hvordan jeg skulle få 40 kilo hund ned trappen fra 2. etasje.
Nå camperer hun full tid hos mine foreldre, men er en konstant påminnelse av hvordan livet forandrer seg. For oss mennesker er det mye å lære av et kort hundeliv. Lenge har jeg innerst inne tenkt at livet mitt skal vende tilbake og være som før. Nå tenker jeg at mye antagelig er over, slag tar tid, tid som for alltid vil være borte. Og jeg er i ferd med å bli en ny utgave av meg - akkurat som alle andre preget av sine erfaringer.
- Jeg skal hilse fra min mor og si takk, sa en strandet amerikansk musiker som overnattet på hytta.
- Din mor?!!? tenkte jeg - før jeg til min skrekk innså at hun nok er på min alder og en mer naturlig alliansepartner for meg enn sønnen i 20-årene.
I sommer hørte jeg et intervju med den godt voksne, svenske regissør, dramatiker og forfatter Carin Mannheimer som akkurat var død. Hun snakket om hvordan man bruker halvparten av livet på å tilegne seg ferdigheter - og den siste delen på å miste dem igjen. Men man innretter seg. Hun og venninnene vurderte å lage en ringeordning - i tilfelle noen døde. Men som Mannheimer sa: Det kunne jo være at noen reiste til Kreta og glemte å si fra. Da ville jo alle tro hun er død...
Og så lo hun. Vi og. En kan kompensere for mye med litt galgenhumor. Og det betyr ikke at det ikke dukker opp ting underveis. Hjernen, i samarbeid med kroppen, kan virkelig lette på glemselens slør.
Her om dagen skulle jeg melde meg inn i et eller annet som krevde et mobilnummer. 91182921, skrev jeg uten å nøle. Det er bare ett problem: det er ikke mitt nummer!
Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg på at det er mitt gamle mobilnummer. Jeg har ikke brukt det siden 1999. Likevel spratt det ut av hodet og fingertuppene.
Det er ikke bare der koblingene begynner å virke. Plutselig har jeg glimt av balanse, dyp pust, god artikulasjon, syn og minner. Det er som om musklene har vært der hele tiden, ventet på input fra hodet.
Hodet legger planer. Kroppen gjennomfører. Men læringen går begge veier. Med rekordstabile badetemperaturer kunne jeg rotere begge veier rundt min egen akse i vannet. Jeg svømte med åpne øyne under vann. Og ikke minst klarte jeg å flyte på ryggen med armer og ben strukket ut.
Hvorfor dette kommer nå, vet jeg ikke. Kanskje er det hodetreningen som jeg holdt på med før sommeren, kanskje er det de motoriske gjentagelsene, kanskje er det tiden som går... Uansett er det en enorm glede å føle fremskritt og glede seg til det neste som dukker opp.