tirsdag 19. november 2013

Godt levert

Det begynte som et håp om besparelse, men har blitt en berikelse.

- If you can read, you can cook, lo en venninne som siterte en sør-europeisk svigerinne som var vant til å hyre hjelp i huset.
Det er ikke norske kvinner. Vi gjør det meste selv, på tross av at stadig flere kjøper hjelp til å gjøre rent. Og vi er så gamle at det ikke hersker full likestilling på hjemmefronten. Så da min venninne fortalte at de fikk levert middagsingredienser på døra med tydelig oppskrift, tenkte jeg at dette må prøves.
Å lage mat er i seg selv ingen heksekunst. Utfordringen ligger på stadiene før; komme på hva man skal lage og ikke minst få varene i hus. Det er ikke til å underslå at man lett gjentar seg selv og at familiemedlemmer kommer sultne og sure til bords. "Takk for maten," er en pliktkommmentar - her gjelder det å karre til seg godord selv.
Jeg må innrømme at Godtlevert først og fremst var ren egoisme, men det har utviklet seg til å bli en bonus for alle. Ikke bare får vi velsmakende og variert og sunn mat - måltidet engasjerer alle.
"Ungene" på 15 og 18 år har hver sin dag, foreløpig med meg som assistent. De smaker og lærer og serverer stolt. Nå kan de salte og pepre uten å ta livet av oss andre, de lærer hva krydder smaker, at ikke alt må stekes på full styrke og at det er gøy å lage god mat. De får ros og blir sett.
Jeg på min side får overlevert kunnskap og erfaring og tilbringe tid sammen med dem. På et stadium der mor har gått fra å være helt til å bli en slags anti-helt, er det fint i seg selv. De er jo i ferd med å bli voksne!
Samtidig lærer også jeg og får ideer som jeg kan ta videre de dagene i uken vi ikke får innspill. Oppskriftene samler vi på - og foreløpig har vi ikke gjentatt oss en eneste uke. En jeg hørte om hadde ikke laget samme rett siden april! Jeg forbeholder meg retten til å hoppe over retter som jeg ikke kan utstå. Fårikål ble til en marokkansk lammmegryte isteden gitt.
Men for all del; foreløpig er jeg bare forelsket og smaksløkene vil ha mer. En hjerneblødning gjør meg treig og ustø, så jeg holder aldri tidsskjemaet. På den annen side har jeg mer tid, og for en som liker å lage mat er det ren terapi. Om jeg blir lei av å lage ny mat, vet jeg ikke. Men jeg har en mistanke om at god mat er vanedannende. Det er en berikelse i seg selv.

fredag 4. oktober 2013

Læringsmuligheten

På seg selv kjenner man ikke andre.

Det er i samtalen forskjellene åpenbarer seg. Når jeg hører om andres erfaringer blir jeg slått av hvor like de er mine egne, men de tolkes og leves forskjellig avhengig hvor i livet man er.
Etter mer enn fire år er unntakstilstand i ferd med å bli normalsituasjon. Bildet er så zoomet ut at jeg kan se mitt stadium som en bølgedal som etter alt å dømme vil følges av en ny bølge.
Jeg har lest gamle New Scientist om jeg´et og bevissthet. Hva er det med oss mennesker som tror vi er noen - en enhet - bare på grunn av en samling med nevroner? Er jeg som tråden i et perlekjede eller som rekken av fiber tvunnet i et tau? Er vi den samme gjennom hele livet eller forandrer vi oss hele tiden avhengig av opplevelser og innsikt? Hva skjer når vi pådrar oss en skade eller sykdom?
Noen fasitsvar har ikke jeg. Mine skråsikre gamle svar gjelds ikke lenger. Nå har jeg levd med en skade i hodet i mer enn fire år. Jeg kan se at den forandrer meg, gir meg nye perspektiver, nytt tempo, nye prioriteringer, men en ny meg? Det må i så fall også være en foranderlig meg. For jeg tenker ikke lenger på at tunneler og høye hus kan rase sammen. Bilkjøring er ikke "accident waiting to happen". Jeg er ikke lenger så engstelig og redd. Senest i natt våknet jeg av en trang til å rette ryggen, trekke skulderbladene sammen og skuldrene ned.
Mitt mot vokser, så også min innsikt. Det er få ting jeg ikke kan leve uten, men min egen familie, mine foreldre og søskenfamilier, mine gode samtalepartnere, hage, yoga og god kaffe er luksus.
Jeg tenker mye på hva jeg lærer. Min trener Wolfgang påpekte at hjernen er helt isolert, avhengig av sanseinntrykk. Berømt er eksperimentet der en oppblåsbar gummihanske blir klødd på samme sted som armen innen synsvidde. Armen er gjemt, likevel tror hjernen at gummihansken er armen.
Jeg kan gå og holde balansen. Det har jeg gjort i over 40 år. Men en hjerneblødning har laget en skade i hodet som har fått meg til å tvile. Det er tvilen jeg må jobbe med, gjenskape trygghet og tillit.
Tvilen sitter i alles hoder. Kanskje det er derfor vi så raskt griper til andres svar og løsninger. Å finne og stole på sine egne svar krever mye, og noen ganger er vi ikke i stand til å gjøre det alene.
- Du kjeder deg ikke da?
I og for seg et relevant spørsmål i og med at jeg ikke har vært i tradisjonell jobb på over fire år. En tur ned i vaskekjelleren krever litt gruing, litt sats og så selve turen som jeg forsøker å gjøre bedre og mer bevisst hver gang. Slik er det med alt og det gjør at jeg aldri kjeder meg.
Faren min ler litt av min optimisme, men han er litt stolt også. Moren min tar det som en selvfølge. Hun bare tror at dette går bra, hun. Min ektefelle og to barn har ikke noe valg. De må finne seg i alle mine påfunn; lapp for øyet, vinglegange, "tri smi kinisiri", sykling på tre hjul, krabbing, mislykket mat og slik kunne jeg fortsette...
Jeg har tatt denne langsomme læringen som en selvfølge, at alle lærer. Men så har det gått opp for meg at lengselen tilbake til slik det var før er så sterk at det er lett å bli i den istedet for å søke nye svar. Nye svar kan også være feil, men gamle svar får meg ikke videre. Målet behøver ikke å forandre seg, men man må finne nye veier dit.

onsdag 11. september 2013

Fordeler og ulemper

Slag har sine fordeler - de oppdager du først når du behersker de negative effektene.

- Du har blitt mye snillere etter at du fikk slag, mamma, sa den eldste av mine døtre. Hun sier ikke alltid så mye, men hun har sagt ting som jeg virkelig må tenke over.
Ja, jeg har blitt snillere - og rausere, kjærligere, mer takknemlig og tolerant, mindre selvopptatt og fokusert på materielle goder og uvesentligheter. Å bli minnet om egen dødelighet og mer bevisst på at tid er en begrenset ressurs gjør at du endrer fokus. Jeg tror ikke på noen måte at dette er unikt for meg, men gjelder alle som tvinges til å se livet i nytt lys.
Et par uker tilbake skulle vi på en fest. Jeg visste at det ville innebære kupert terreng og mange nye fjes - og gruet meg.
- Vi tar med rullestolen, sa jeg til min manns store overraskelse.
Jeg kan dessverre ikke skryte av at jeg setter meg i den med lett hjerte, selv om jeg innerst inne vet at det vil være en lettelse. Det handler om identitet, selv om jeg jo ikke vil være mindre "meg" på hjul. Stolen står i stuen, klar, men jeg er ikke klar ennå.
Det som likevel overrasket meg på festen var andres reaksjon. "Alle" hjelper en dame som sjangler, men en dame i rullestol blir usynlig.
Heldigvis kom vi i prat med en pen, gråhåret fyr med et tomt skjorteerme stappet ned i buksa.
- Hva har akjedd med armen din´a? spurte min mann på sitt sedvanlig direkte vis.
Joda, mannen fortalte med et smil om armen som hadde blitt skutt av i Angola i 1971.
- Vet du hva doktorn sa da? Nå må du bruke huet!
Mannen lo. Vi lo. Jeg lærte - både om å leve videre og å la andre definere hva som er forventet. Det handler om mangfold, eller rettere sagt mangel på toleranse for mangfold. Vi er mest komfortable med folk som likner oss selv. Alt som avviker blir skummelt.
Da jeg noen uker senere skulle mingle stående mens jeg drakk vin og lyttet til musikk, innså jeg raskt min egen begrensning. Uhøflig, kanskje, men jeg gikk sakte inn, satte meg og leste et blad. Slik jobber jeg meg rundt mine begrensninger - bruker huet.
Historie er historie. Nå er nå. Slik kommer jeg meg et skritt nærmere nåtiden. Og hvert skritt er en historie om mestring. Er det rart jeg er glad?

NOEN (høyst personlige) SLAGTRIKS:
Bruk hodet
Legg lista så lavt du kan
Be om hjelp
Bruk solbriller
Ikke se under spisebordet
Unngå menneskemengder. Ikke øk antallet før du er klar
Plasser deg slik at du ikke må snu hodet
Hold blikket i øyehøyde
Rett opp ryggen
Hold en hånd i veggen
Gjør ting sakte
La søstra di vaske knivene
Gjør det du mestrer og liker
Bruk det kjente for å gjøre det ukjente
Grin og grin litt til
Det blir bedre sakte, men sikkert!

tirsdag 10. september 2013

Med nye øyne

Fredag holdt jeg et foredrag på Lærings- og mestringssenteret på Aker sykehus. Den som kanskje lærte mest var meg.

Foredraget tvang meg til å tenke gjennom flere ting; synet - også på livet. Å stå foran en forsamling er ikke noe jeg frykter. Men jeg må gjøre det på en annen måte enn før. Denne gangen hadde jeg forfattet en tekst - en ramme som jeg kunne utvide etter innfall. Jeg satt. Og jeg valgte ro fremfor snakk før foredraget.
Det funket!
Men jeg lærte minst like mye av å tenke gjennom hvilke justeringer jeg hadde gjort i den seneste tid. De kommer som et resultat av aksept slik livet er akkurat nå. Og slik var det altså tidlig i september:

"Vi har EN ting til felles: vi har overlevd slag. Kanskje har vi andre likheter, men er det en ting jeg har lært på disse fire årene er det at slag arter seg høyst forskjellig. Livet etterpå er et annet liv - ikke dårligere, men DEFINITIVT annerledes.

Du tror du skal ned til venstre, men faktum er at du allerede er på vei opp til høyre," sa jeg med henvisning til et bilde av en vei som delte seg i to.

"Jeg er her i dag for å snakke om syn, mitt syn, eller kanskje rettere sagt MANGEL på syn - og hvordan vi kan finne motivasjon for å orke den MANGSLUNGNE kampen å komme seg etter slag.
Jeg ser meg selv som en kake delt i stykker. Hvert stykke er en del av meg; syn, hørsel, tale, balanse, koordinasjon, muskler, nerver, selvtillit og alt annet som er påvirket av slaget. Noen stykker krever mer tid og innsats for at de skal bli en del av kaka igjen. Og noen hel kake finnes ikke før ALLE stykkene jobber sammen. Alt henger sammen med alt. Dessverre.

I løpet av sekunder i 2009 var alt endret. Min mann sier at høyre øye stirret tomt ut i intet allerede da jeg lå på kjøkkengulvet til Cynthia i New Jersey. Da forstod jeg nok ikke helt at synet var gåent. Det har vært en gradvis oppdagelse - og fortsetter å være det.
På sykehuset i USA ga de meg salve for at øyet ikke skulle tørke ut. På Sunnaas sykehus ble øyet teipet igjen hver kveld. Synspedagogen der forsøkte å sjalte øyet ut. Jeg har trent og trent hos synspedagog, optiker og optometrist med kuler og hyssing og bokstaver og fått råd om alt fra ugjennomsiktig teip på høyre brilleglass til øyelodd for å kunne lukke øyet. Noen har foreslått lapp på venstre øye for å tvinge det høyre til å jobbe. Andre har bedt meg om å glemme høyre øye og bare bruke venstre.

GLEM fasitsvar. Det er i dialog med ekspertisen svarene finnes. Vi er alle forskjellige. Du er ekspert på deg - og de kan noe du IKKE kan og har fordel av å ha sett mange.
Min tilstand kalles diplopi. Jeg ser dobbelt, og høyre øye bruker lengre tid på å fokusere. Ifølge britiske og amerikanske nettsider sliter hver 4. slagpasient med synet. Lettbeint hoderegning tilsier at 4000 nordmenn opplever synsvansker hvert år som følge av slag!

Synet er involvert i nesten alt vi driver med; kommunikasjon, informasjon, hukommelse, balanse, koordinering og manøvrering - som jeg kommer på i farten. En professor på Sunnaas sa at det er et STØRRE handicap å være blind enn lam fra halsen og ned.
Etterhvert har jeg forsonet meg med at dette tar tid, men jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt å gi meg så lenge det går LITT fremover. Og det gjør det. Sakte. SAAAKTE.
Til å begynne med så jeg ingenting med høyre øye. Det var vidt oppsperret og uten evne til bevegelse. Foreløpig har jeg strøket to ganger på kjøreprøver, men jeg SER med begge øyne - om enn ikke med samsyn. Hvis jeg nå lukker det venstre øyet kan jeg både se og såvidt lese. Det endrer seg hele tiden til det bedre.
Jeg eksperimenterer og trener og har vent meg til å stole på egne instinkter. Det er som å oppdra en baby - hver gang du tror du vet hva som skal til, er de på en annen greie. Jeg har lært og lærer masse om (mitt eget) syn. Og jeg tror på at mange kan finne en vei til bedring. Eller i det minste glede over livet. Ikke alt lar seg reparere.

Etter fire år er sorgen langt på vei over, jeg er i gang med liv nummer to. Nå mer enn noensinne handler det om å jobbe seg rundt sine begrensninger - og det er litt av en oppdagelsesferd!

Jeg trodde jeg husket godt - neida, jeg bare observerte raskt. Etter slaget har jeg forlagt alt fra øyelodd til mobil, briller og nøkler. Til irritasjon for meg - og andre. Det er med andre ord ikke hukommelsen som er svekket, men evnen til å ta inn informasjon.
Yoga har blitt enda viktigere for meg (hadde allerede holdt på i tre år før slaget) - da kan jeg fokusere innover og konsentrere meg om å kjenne på balanse og bevegelse. Treningen med Wolfgang har gitt meg en bevissthet om koblingen mellom syn, overblikk og holdning. Jeg liker bedre og bedre å være alene. Andres blikk øker selvbevisstheten og minner meg på alt jeg ikke kan og min noe eksentriske fremtoning og aparte bevegelsesmønster.
Jeg så nylig en forelsning med Harvard-professor Clayton Christensen som begynte med å forklare at han ikke plutselig var blitt sjenert - han hadde hatt slag og orket ikke å bli distrahert av synsinntrykk. Derfor så han ned og ikke på publikum.
Aha! tenkte jeg og skjønte hvorfor jeg blir så sliten av store menneskemengder. Når det er mye dynamisk informasjon, blir jeg rett og slett overveldet. Derfor unngår jeg slike situasjoner så langt det er mulig, og når jeg likevel må, tar jeg mine forhåndsregler. Jeg snakker ikke når jeg går eller sykler. Jeg sitter stille når jeg snakker. Multitasking bye-bye."

Fordi jeg leste fra et manus hadde jeg overskudd og ro til å improvisere. Slik kunne jeg med ganske tydelig diksjon, selvtillit og humor fortelle anekdoter og erkjennelser fra møter med andre mennesker og praktisk problemløsning.

"Nye oppdagelser står i kø. Jeg tror slaget vil være med meg resten av livet. Det er som en prosess som aldri tar slutt. Det gjelder å finne ut hva du er god i og hva du liker - og GJØRE DET. Du trenger å føle mestring for å være glad. Du trenger å være glad for å bli frisk. Du trenger å føle deg frisk for å leve. Tenk at du er omgitt av en sirkel som DU kan gjøre større og mindre. Det er DITT valg."

mandag 2. september 2013

Gi håp

Jeg er en av de 63 200 som lever på arbeidsavklaringspenger (AAP) som tar slutt i 2014.

Aftenposten introduserte problemstillingen i en artikkel på sensommeren.
Hva som skjer etter at AAP formelt tar slutt, vet jeg
ikke, og det er ikke noe jeg kan bestemmme over. Sorgen over sykdom har gitt seg, men noen klar oppfatning av og retning på (arbeids)liv nummer to har jeg ikke. Ennå.
AAP er kanskje ikke verdens smarteste løsning, men fire år i limbo er bedre enn å gå rett til helvete. Det suger å gå på uføretrygd. Ordet i seg selv har karakter av noe uforanderlig, noe som skal vare livet ut. "Alle" synes du er en doven slask.
De av oss som er skikkelig syke, har ikke ork til å slåss mot annet enn eget sinn og kropp. Jeg skulle gladelig gitt en arm for å kunne GÅ på jobben. Foreløpig er jeg ikke der, men forhåpentlig vil systemet gi meg trygghet til å bli frisk OG en dytt i ryggen til å bruke det jeg vet fra før og det jeg nå lærer.
En samtale om det kommer nok. Siden jeg fikk slag i 2009, har jeg flere ganger vært i kontakt med Nav. Etter første informasjonsmøte høsten 2010 gråt jeg som et pisket skinn - mest av sorg over livet. Andre gang, halvannet år senere, gråt jeg også. Tredje gang, på senvinteren i år, hadde tårene tørket inn og jeg hadde mer en følelse av å gi den unge saksbehandleren et kræsjkurs i slag før jeg vinglet ut.
Tenk deg å møte folk som meg på jobben hver dag! Tårer og sinne over en ublid skjebne er ikke lett å håndtere. Da gjelder det å gjøre det lett å hjelpe og lett å bli hjulpet, ikke introdusere rigide systemer.
Spørsmålet er hvordan Nav kan hjelpe når livet er sykdom, skade og utilstrekkelighet. Politikerne må legge til rette for at de kan gjøre jobben sin. Det er mye du kan leve uten med litt trening, men håpet må du ha. Og det er kanskje der Nav har sin viktigste oppgave: å gi folk håp.
Den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor skrev boken "My Stroke of Insight" etter at hun selv fikk slag. Jeg festet meg ved hennes perspektiver på tid. Sykdom tar tid. Forandring tar tid. Bolte Taylor har uttalt at prosessen hennes har tatt tatt 11 år - og utvider stadig. Alt lar seg ikke reparere. Da gjelder det å gi håp om at liv nummer to er verdt å kjempe for.
Dette er en vanskelig oppgave og det involverer mange - men det er du selv eller dine som må ta ledelsen og være kritiske til "gode råd". Jeg har møtt logopeder som har tilbudt healing, fysioterapeuter som bare har fokusert på muskler og leger som har trodd at de har sittet med fasitsvar. Hvis jeg hadde lyttet til alle, ville jeg vært mye mer fysisk svekket og dypt ulykkelig.
Jeg innser at min vei ikke er alles vei. Jeg er heldig fordi jeg har deler av meg selv intakt og mange rundt meg til å bidra til håp og mestring. De færreste har jeg funnet gjennom det offentlige systemet, dessverre. Men uten arbeidsavklaringspenger fra Nav ville det aldri gått.
I en gigantisk organisasjon som Nav er det selvsagt ikke bare flinke folk, men folk som vil vel kryr det av. Jeg har møtt utrolig mye velvilje. Tenk på hva de har sett av menneskelig kamp for tilværelsen; fortvilelse, sinne, forhandling, desperasjon og kanskje til slutt en slags aksept av at livet er totalt uforutsigbart.
Jeg ler ennå av mine naive forestillinger om hvor lang tid det ville ta før "mitt normale liv" skulle gjenoppstå. Først tenkte jeg tre dager, så tre uker. så tre måneder, så jul... Nå vet jeg at det vil ta resten av livet. Og livet er et annet.

søndag 4. august 2013

Nullstillelse

10 - 9 - 8 - 7 - 6 - 5 - 4 - 3 - 2 - 1 - 0.

Jeg har brukt sommeren på å komme meg til null, gikk det opp for meg, da det var en uke igjen før overgangen til dagligliv.

At det har tatt meg fire år, ler jeg ikke av en gang - bare aksepterer at det er slik. Som vanlig var det en av mine døtre som boret fingeren inn. Vi hadde lest høyt en artikkel som omtalte Elisabeth Kübler-Ross fem stadier av sorg; fornektelse - sinne - forhandling - depresjon - aksept.
- Hvor er du, mamma?
Jeg måtte tenke meg om. Hun var ferdig tenkt for lengst. De to andre i familien fikk noe å tenke på.
I år hadde jeg bestemt meg for å gjøre ingenting - ihvertfall sammen med proffe folk. Ikke skrive. Ikke gjøre annet enn dagligdagse ting med få folk - og allerhelst de jeg kjenner godt. Ta dagene på hytta som de kom.
Det begynte med anskaffelse av tre høner og en hane takket være mine foreldre, samt bikkja som ikke har bodd med oss på tre år. Arbeidsfordelingen var klar - jeg opp om morgenen for å mate og slippe ut, min eldste tok ansvaret om kvelden. Godt for meg, men jeg tror også godt for henne. Sommeren er tiden for å etablere nye vaner og ansvarsområder. Ingenting haster hvilket åpner for eksperimentering og moro!
Høner er pussige skapninger. Du tror liksom de er snille og litt dumme - til du ser dem gulpe ned en levende buorm etter vill jakt i hønsehuset og oppdager de svarte og oransje øynene deres. Høner - og særlig haner - kommer seg til øverste hylle og løper fort. Skumle og ville er de! Men ideelt å koble sammen med sultne og fredelige labradorer som ikke bryr seg om høner.
En klar bonus at mor må sjangle ut av senga klokka sju og få dagens to egg hele inn på kjøkkenet. Da hjelper det å slippe opp for bensin på gressklippertraktoren, og begå den genistrek å legge igjen stokk og mobil hjemme mens husnøkkelen ligger i takrenna som er umulig å nå opp til. Da gjenoppdages evnen til å gå eller stavre og bruke hodet!
Dette tok meg gjennom sinne, forhandling og depresjon på rekordtid. Da jeg senere skulle bruke elektrisk drill og mistet skruene for syvende gang, forstod jeg at rå makt ikke lenger ville gjøre susen. Kraften var og er borte.
- Det er ikke juks å lage hull først. Alle gjør det, sa en nevenyttig venninne.
Da min onkel for lenge siden sa: - Du har jo hatt et spennnende liv! må jeg motvillig innrømme at jeg ble litt fornærmet. Som om det livet var slutt! En annen venninne som var på besøk denne uken, påpekte at mange lever etter fortiden, hvordan ting var før. Det er jo bare. Alle endringer ligger foran oss.
Så hvor er jeg?
Jeg tror jeg er nær null, ved begynnelsen av en ny tidsregning. Alt er ikke perfekt. Det blir det ikke heller. Min sommers største bragd er sjøvann i ansiktet og korte dykk med åpne øyne og hår som grønt sjøgress. En rullestol står klar for høsten. Og jeg er klar for den.

søndag 30. juni 2013

Il temposkift gigante

Temposkiftet er påtakelig. I butikken, på jobben, på skolen, hjemme - overalt egentlig.

Det kan ikke bare være meg.
- Jeg synes ungdommen nå til dags er helt fantastisk. Tenk for noen slabbbedasker vi var. Lekser var et fremmedord, sier folk rundt 50, stumme av beundring for sine barns målrettethet og lønningsposer.
- Og de har oss som foreldre, flirer vi, vel vitende om at vi drakk alt vi kom over og ennå ikke vet hva vi skal bli.
Våre barn derimot er fulle av ambisjoner og virkelyst. De står på. Alt går så det griner - til de går i veggen av at livet viser seg fra vrangsiden. Det gjør det jo for mange, dessverre.
- De kalles "Me"-generasjonen, og det er ikke for ingenting. Alt går veldig bra til det ikke går bra lenger - og da går det skikkelig dårlig. Denne generasjonen mangler robusthet. De tåler rett og slett ikke all verden, sier en leder jeg kjenner.
Jeg vet ikke det. Det har tatt meg fire år å innse at også jeg kan nyte godt av en rullestol. Selv det å skru i fire skruer med drill tok meg en halv dag - til jeg innså at jeg jo kunne holde skruen med en nebbtang i venstre hånd, puste og løfte den høyre mot taket. Og jeg tilhører ikke "Me"-generasjonen.
Men jeg har lært å le midt i galskapen, la ting ta tid og holde balansen mens jeg gjør det. Bare det å ta i en elektrisk drill og løfte blikket mot taket gir jeg meg klapp på skulderen for.
Min venninne, lederen, må motivere og skape et miljø der folk ønsker å stå på for hverandre. Lojaliteten til arbeidsgiver kan ikke tas som en selvfølge. Før var det plass for all slags folk, høyde for gode og dårlige perioder. De lavest nede hadde også vært høyest oppe. Det fantes en romslighet som nå telles i penger, eller mangel på utbytte. Nå nedbemannes de som ikke presteres maksimalt. Alle konkurrerer med alle. Kanskje det er dette mange nå begynner å protestere mot. Det gir ikke mening å slite seg ut for ledere og eiere som vil ha mer penger eller politikere som vil ha mer for pengene. Som om det er penger det handler om!
Livet er lett i 20-årene, travelt i 30-årene og vi tar valg på løpende bånd. Over 40, eller ihvertfall 50 år, begynner valgene å innhente oss. Du visste ikke en gang at valgene hadde konsekvenser, men de kommer like forbanna.
Nå er det jo ikke alt man velger. Noe genetisk bagasje kommer vi jo med og noen ganger får vi en runde vi absolutt ikke hadde bestilt, men vi må gjøre det beste ut av det. Det krever at du er robust, langsiktig og villig til å gjøre en endring.
Jeg vet ikke om denne endringsviljen, eller kanskje endringsUviljen, er så annerledes enn før. Det pussige er at at vi er så fanget i egen erfaring og i egen virkelighet - alltid. Jeg kan huske meg selv i 20-årene, hvordan jeg så kvinner 10 år eldre enn meg selv og tenkte: Hvordan kan de la seg forfalle slik?
Nå vet jeg at forfallet kommer helt av seg selv. Jeg husker blikket fra en venninne på min toåring som hadde buser i nesa og svingte seg lystig i gardinen og ned på den lille babyen som lå urørlig ved siden av henne på sofaen. Jeg kunne se at hun tenkte at slik ville aldri hennes lille nurk bli. En fjortis jeg kjente benyttet enhver refleksjon til å studere seg selv - slik alle fjortiser gjør, oppdaget jeg etterhvert.
Vi er så kule og unike i 20-årene og 30-årene, så blir vi eldre og oppdager at vi er forbausende lik andre og ikke skal leve evig. Men vi skal leve mange liv. Mine bestemødre var begge enker før jeg hadde fylt 1/2 år. Min svigerbestemor var 82 år da vi ble kjent. Tenk alt hva de hadde gjort og lært underveis. Og ikke minst alt de lærte de 20-30 årene jeg kjente dem. Tilpasningdyktigheten kjenner ingen grenser, det gjelder bare å spille med - ikke mot. Som gode venner som ville ha plen ved hytta. De fylte en bergsprekk og sådde. Da vi var der sist hadde canadagjess spist og bæsjet ned hele plenen! Og det øyeblikk de slipper gresset av radaren vil den enten tørke opp eller bli grobunn for kjerr. Alder og erfaring lærer oss hva vi kan gjøre noe med, og hva som er fis i en sandstorm.
Noen venner har jeg hatt i flere liv. Noen har vart i ett og noen har stått over i perioder. Vi erfarer og vokser i utakt. Kanskje det å gå i veggen forbereder deg, og ikke sinker deg. Kanskje det er et tegn på robusthet?
Jeg står på terskelen av et nytt liv - og er verken den første eller den siste. Det har gått sakte og jeg håper og tror at langsomheten er kommet for å bli. Da kan alt det andre gå så fort det vil. Det gjelder ikke å bli en fis i en sandstorm.

onsdag 12. juni 2013

Tornerose-oppvåkning

Mens jeg har sovet, har hekken og ungene vokst. Nå har endelig hodet begynt å våkne.

I går skulle jeg melde ferieflytting på Postens hjemmeside - og sannelig husker jeg personnummer (11 siffer!) til alle i familien også dagen etter. I samme slengen sa jeg fra til DN og Aftenposten, og chattet med Ikea for å få vite hva en gjør med en oppvaskmaskin som ikke virker.
Alt begynner i hodet. For plutselig har jeg skjønt noe om balanse som ikke har gått opp for meg før. Balansen sitter i hodet, men begynner i tæerne som må slippe ned helene, ta kontroll over knærne, rette ut beina, hvile i hoftene, engasjere ryggen, dra skuldrene ned og tilbake, strekke halsen opp, brystbeinet frem og la hodet danse på toppen.
Helen fortalte om sitt barnebarn som lærte seg å gå. Han er ti måneder - jeg er nesten femti år, men jeg kan gjenkjenne gleden og stoltheten over å mestre.
Min trener har begynt å bli mer hardhendt og forlanger mer; fordi jeg tåler der. Akupunktøren konstaterte gledesstrålene at føttene og leggene mine er mindre hovne. Logopeden synes jeg snakker tydeligere. Men best av alt er at jeg er gladere enn før.
Det har en effekt på alle rundt meg. Det gjør dem gladere - og mer tolerante for at jeg fortsatt tråkker dem på tærne, er litt sky og ser litt eksentrisk ut (særlig når jeg smiler - hvilket jeg som sagt gjør stadig oftere). Selv eldre mennesker som spretter ut av biler med handicap-skilting mens regelverket tilsier at slike som meg må parkere på vanlig plass, ler jeg av.
Jeg har tenkt på hvorfor det har tatt meg sånn tid å oppdage balansen. Hvorfor har jeg gått som ei gammal kjerring? Hvorfor har jeg gått med knekk i knærne? Hvorfor har jeg vært ute av stand til å se luten i ryggen?
Det er jo ikke fordi jeg ikke har trent nok. Er det en ting jeg har gjort disse fire årene, er det å trene. Og la det være sagt; jeg er ikke i mål. Men jeg vingler likevel stødigere. Det er som om hodet har funnet veien til kroppen og kan ta regi.
_ Ikke rart du er ute av balanse når du krøller tærne, knekker i knærne og blir rigid fra hoften og opp til heiste skuldre, sier hodet, hvorpå kroppen kan justere gjennom pust og muskelbruk.
Det er nytt. Jeg har gått fra å være hjelpeløs baby til å bli en aktiv smårolling.
Tornerose skal ei sove mer, og jaggu må ikke prinsen ta litt av skylda. Han har kriget i fire år, søstra mi har holdt hekken i sjakk og resten av storfamilien har hjulpet med alt fra planering til barnepass og konfirmasjon. Jeg gleder meg alllerede til å gå etter skvallerkålen og kjøpe moreller uten å ta overbalanse av vektforskyvningen. Best av alt er jeg ikke lei av å trene heller, men først - ferie!

mandag 3. juni 2013

Fugl føniks

I et anfall av optimsisme meldte jeg meg i vinter til ravning i mai.

Ettersom tiden gikk skjønte jeg at dette ikke ville gå - bokstavelig talt. Kan en natterevn som blir leid av en annen ravn, ha noe som helst autoritet? Jeg så for meg situasjonen: Sjanglende og i gul refleksvest skulle jeg lekse opp for ustøe ungdommer i festhumør. I don´t think so.
Det måtte en rulllestol til. Da kunne jeg bruke kreftene på å se og snakke. Dessuten; ingen slår en dame med gul refleksvest i rullestol. Kanskje til og med det ville gi kred å bevege seg ut på hjul?
- Jeg øver, sa jeg til mannen min da vi gikk en testtur med lånt stol.
Da mener jeg ikke rent fysisk øve seg på å kjøre rullestol - selv om jeg ser på nettet at det krever øvelse. For en balanse og overkropp rullestolbrukere har!
Jeg mener den mentale siden av det å bruke rullestol. Enn så lenge er det for meg å gi seg, kaste inn håndkledet, miste alt håp om å gå på to bein. Å sitte i rullestol er å gi etter, erkjenne at jeg ikke klarer meg selv.
Det er selvfølgelig bare tull. Du mister ikke mental makt av å sitte i rullestol eller å ha ett bein eller en arm eller en kropp som ikke virker. Hvis du klarer den overgangen, klarer du alt. Du får makt til å definere hva som er viktig i livet. Jeg så et bilde av en svømmer med ett bein, en hai hadde spist det andre.
- For en kul fyr! tenkte jeg.
Ikke bare hadde han klart overgangen, han levde godt med ett bein. Det var nesten slik at jeg tenkte: hva skal man egentlig med to?
Men for å komme dit, må man øve. Jeg øver - og gleder meg over hver fremgang, enten det er å skille plommen i egget fra hvitten, hakke grønnsaker, rake grus, holde balansen, gå noen skritt, se veien med begge øynene eller svelge kameler. Med trening lar de seg svelge. Jeg klarer ikke å se mørkt på livet om jeg prøver en gang. "All we see is possibility," for å si det med slagordet fra den amerikanske Perkins School for the Blind.
Nå søker jeg NAV om rullestol, lett og håndterbar. Det er en vei til det nye livet, mitt nye liv. Min mann og jeg diskuterer om balansen har blitt bedre, eller om det er min evne til å håndtere manglende balanse som har bedret seg. Her kan vi tillate oss å være uenige. Det spiller ingen rolle hva den andre synes.
I egyptisk - og senere gresk og romersk - mytologi finnes Fugl Føniks som et symbol på gjenfødelsen. Professor Humlesnurr i bøkene om Harry Potter har føniksfuglen Vulcan på sitt kontor. Jeg er ferdig med å brenne. Ut fra tilintetgjørelsen er ravnen første steg, men med rullestol og fornyede krefter er jeg en Fugl Føniks.

mandag 6. mai 2013

Clash of the Titans

De har ikke sjans.

Jeg ligger på kne og gjør staudebedet klart til en ny sommer. Der - klemt mellom offensive og rotsterke rosestorkenebb (Geranium macrorrhizum) og hvite, tilsynelatende uskyldige perleevigblomst (Anaphalis margaritacea) - står noen purpurfargede alunrot (Heuchera sanguinea). Jeg kan se at de har enda mindre plass enn i fjor til sine delikate strå med intenst rosa små blomster.
Bak bøkehekken lurer naboens gule fagerfredløs (Lysimachia punctata). Denne stauden er klin umulige å bli kvitt til tross for alle hagebøkers forsikringer om det motsatte. Den formerer seg gjennom rotskudd og blomstrer så heftig sommeren gjennom at de narrer godtroende og litt late hageeiere til å tro at de er noe. Å luke dem vekk kan du bare glemme, de er verre enn skvalderkål og må graves opp og fjernes.
Jeg funderer over om jeg kan hjelpe alunroten. Da må jeg sette stikkspaden i skuddene til staudene til høyre og venstre og sette opp naboen mot sin fagerfredløs.
- Å stelle planter er som barneoppdragelse, sier min kyndige søster mens motorsagen putrer. - Du må ikke la plantene bestemme. Du er sjefen.
Hagearbeid minner ikke bare om barneoppdragelse, men oppdragelse generelt. I forrige uke var jeg i møte med min nye saksbehandler i NAV. Nå nærmer jeg meg et slags 4-års jubileum for slag - og da nærmer systemet seg en grense.
Misforstå meg rett, tonen var gemyttlig og jeg skjønner behovet for et fasitsvar. Alle vil helst ha en utvetydig prognose, vite hva som må gjøres og se meg i jobb på en bestemt dato. Jeg og!
Men er det en ting jeg har lært disse årene, er det at fasitsvar ikke finnes. Jeg fikk en absurd følelse av at møtet utviklet seg til en voksenopplæring i slag. Du kan godt kalle det oppdragelse. Det må være umulig for en frisk og rask person å sette seg inn i hva det vil si ikke å ha balanse, å forstå at dette ikke handler om muskler eller vilje.
Jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre med alunroten; hjelpe den til å overleve, la naturen gå sin gang eller erstatte den med bronseblad (Rodgersia aesculifolia) som er mye større og sterkere enn storkenebb og perleevigblomst. Det er jo aldri noen garanti for at ikke heucheraen slår tilbake eller bronseblad ikke liker seg i solsteika. Alt står og faller med hva slags sommer det blir.

torsdag 25. april 2013

Korreksjon

Det begynner å gå fortere i svingene.

Ikke nok med at jeg i et anfall av "hjelpsomhet" skylte min datters øyelinse ned i vasken. Irritasjon, i motsetning til linser, kommer fortere til overflaten, så også latter. Min mor og jeg hørte nyheter på radio om en ulv observert "på vei mot samfunnshuset". Vi lo i fem minutter ved tanken på hva ulven skulle der.
Og det tyske firmaet som jeg omtalte i forrige post heter selvsagt OttoBock. Jeg har ringt til NAV om rullestol. Skjemaveldet fikk jeg hjelp med, heldigvis. Så nå står jeg i kø. Snillisme har blitt et skjellsord, men det finnes mange snille mennesker. Det er som om de merker at her trengs det hjelp. Og hjelpen finnes - den henger ofte på at jeg klarer å se den.

onsdag 17. april 2013

På hjul

Det er naboens skyld.

Et uskyldig spørsmål om byvandring kastet meg inn i en lang refleksjon rundt rullestol.
Det er bare å innse at fire år med slag betydelig har begrenset min aksjonsradius. Manglende balanse og skralt syn har gjort det umulig å kjøre bil og vanskelig å bevege seg. Jeg er stadig oppglødd over det jeg kaller kvantesprang, men selv mine nærmeste har problemer med å se fremgangen.
OK, da. Rullestol.
Jeg gikk online. Den ene stolen var verre enn den andre. Ikke nok med at de så stygge ut, de fikk meg til å se ut som jeg var 150 år, trist og syk. Det kan jeg ikke. Har ikke kommet meg ut av sumpen for å dette tilbake uti.
Så kom jeg over et rugby-lag i rullestol. De karene ville jeg ikke gått i veien for. Såvidt jeg husker fra Sunnaas sykehus var gutta i stol livsfarlige. De kom trillende lydløst og i full fart.
- Må´kke tro damer (pent omskrevet) er noe problem, sa en fyr i rullestol og smilte fra øre til øre.
At han hadde draget, kom ikke overraskende på meg. For et pågangsmot. Jeg surfet videre og kom til Paralympics og rullestol-stunts. For en kroppsbeherskelse! Jeg grøsset over folk i rullestol på skate-ramper (au!) og så andre forsere fortauskanter og kanter.
Nå har jeg ingen illusjon om at jeg skal bli så uredd og sterk. Men jeg vil ha en rullestol som sier "faen". Må jeg sitte i stol for å utvide aksjonsradiusen, så må jeg. Den skal være kul og lett - så lett at jeg kan drasse den med meg helt selv og så kul at de som ikke trenger stol vil bli misunnelige.
Det var da jeg kom over firmaet OttoBeck. Med tysk presisjon har de laget hippe rullestoler i hvilken farge som helst. Men der mest interessante var hva de skrev om sin virksomhet.
- Din helse er der viktigste du har. (...) Tilpasset medisinsk teknolgi gir mennesker livskvalitet. Målet: sikkerhet, selvtillit og normalitet. Utfordring: Maksimal personlig bevegelsesfrihet. (...)
De definerer seg som et selskap som "hjelper folk som er tvunget til å håndtere uforståelige traumer".
- Følelser er en del av vårt daglige arbeid. Sosial intelligens, medfølelse og respekt for hva det vil si å være menneske i en vanskelig situasjon er nøkkelkarakteristikker for OttoBecks ansatte, heter det på hjemmesiden.
Nå tror vel ikke jeg nødvendigvis på fine ord og vendinger, men jeg har lest meg frem til at OttoBeck sponser Paralympics og at noen ihvertfall bruker hode og følelser.
Mine følelser om rullestol er høyst blandet. Jeg vil gjerne ha maks bevegelsesfrihet, men vil ikke at stolen skal kommme i veien for trening. For mine nærmeste kan det være en lettelse, og det teller jo.
Men noen ensfarget "usynlig" stol kommer ikke på tale. De sponses av NAV. Da får jeg bruke opp jul og bursdag og jul og bursdag inn i evigheten. Eldrebølgen kommer - så vi blir nok bare flere som må sitte i stol. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at bytrilling blir det nye. Da kan du bare være glad for at du ikke har bein å stole på.

tirsdag 9. april 2013

Erfaringsmessig

Erfaring utvider - og begrenser.

Ikke noe sted har jeg opplevd det så tydelig som i "Historien om Pi". Boken av Yann Martel fra 2001 er en gjenfortelling av hvordan en gutt vokser opp i en dyrehage i India og overlever et forlis i en redningsbåt sammen med en tiger.
Han og tigeren skylles i land i Mexico etter 227 dager. For godt til å være sant, sier du?
Ja, det var akkurat det representantene for det japanske rederiet sa da de besøkte gutten på sykehuset. De nektet å tro guttens historie. Han fant dermed en ny, som de kunne akseptere. Den stemte med det de visste fra før.
Er det ikke ofte slik at vi er ute etter forklaringer vi har fra før?
Erfaring utvider vår horisont, men den kan like gjerne begrense oss, gjøre det umulig å tenke nytt. Jeg lo rått da naboen foreslo byvandring. Da må jeg sitte i rullestol. Det vil jeg ikke, men jeg er god til å spise lunsj, sa jeg.
Da hun var gått, begynte jeg å tråle nettet for en hipp rullestol. Balansen min er fremdeles så dårlig at geg ikke kan gå lenger enn rundt kvartalet i flatt og forutsigbart terreng. Og 16. mai skal jeg ravne. Det er kanskje litt optimistisk. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å endre synet på rullestol. Behovet for den varer jo ikke nødvendigvis evig.
Slik er det med all erfaring - den skifter og skifter igjen avhengig hva slags situasjon vi befinner oss i. Det fysiologiske legger en sterk føring for vår mentale tilstand. Har du små barn, vil deres behov og hverdag påvirke deg. Vi vet mye om hva det vil si å være baby, smårolling, barn, tenåring og ung voksen.
Jeg tror livet fortsetter med ulike faser, men at de ikke lenger er knyttet til alder, men erfaring. Erfaring er ikke noe du velger, men noe som skjer med deg. Jeg merker hvordan min hjerneblødning har gjort meg "eldre", og jeg ser at mine nærmeste også har vært nødt til å tilpasse seg.
"Ikke bekymre deg," lød meldingen fra 14-åringen på en ukes utveksling i Nederland. 17-åringen føyer meg, men har sine hemmeligheter. Selv mannen min lever videre i sitt liv. Slik forholder vi oss hver på vårt vis til den nye virkeligheten.
Overgangene er mer glidende etter hvert som vi blir eldre. Jeg ser folk på alle kanter som pådrar seg nye erfaringer - det er bare å vente og se hva de kommer ut med.
- Hver alder har sin sjarm, sier faren min som begynner å bli en godt voksen mann.
Jeg kan godt se at han også har sine sorger og bekymringer. Men vi må velge å se lyst på livet. Det finnes alltid en neste sving.

torsdag 4. april 2013

I NAVs hender

Hver gang vi hører om NAV i nyhetene er det forbundet med snusk og svindel. For meg har de vært en redning.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gikk til NAV med lette skritt. Det kom innkalling til et informasjonsmøte da jeg hadde vært sykemeldt i ett år - og jeg var verken arbeidsfør eller forsto omfanget av rehabilitering etter hjerneblødning. Hode og kropp var ikke på parti, jeg gråt som et pisket skinn - og nå, tre år senere, begynner jeg å se at dette fortsatt vil ta tid.
I juni går jeg inn i mitt siste år med såkalte arbeidsavklaringspenger, og jobb slik jeg kjenner det synes fortsatt umulig. Det er kanskje derfor jeg irriterer meg (for det kan jeg i tiltagende grad) over all negetivt fokusert presseomtale. Det er som om NAV ikke kan nevnes uten samtidig å trekke frem internt rot, treg saksgang eller ekstern svindel.
NAV er det tapende lag - uansett. Det gjør dem så lette å ta. Og det gjør alle.
Nå er det ikke noen stolthet over å være klient hos NAV - kanskje med unntak blant pensjonister, småbarnsforeldre eller i helt spesielle miljøer. Faktum er at regulær trygd utgjør noe sånt som 2/3 av NAVs budsjett. Jeg tror mange av oss andre har gått i grøfta og kjemper hver dag for å komme seg ut av den eller for å finne fotfeste i en ny tilværelse. Etter presseomtalen å dømme er vi skurker hele gjengen. Og skurker finnes naturligvis, men jeg nekter å tro at det er mange som bruker sin kreativitet på å lure NAV.
Tenk hvor viktig NAV er på veien til et nytt liv. De skal bidra til at folk finner seg selv, finner veien gjennom en sorg over at livet ikke ble slik de hadde trodd og ikke minst hjelpe folk til å finne en ny økonomisk platform.
Tenk om NAV kunne profilere noen glade kunder og noen ansatte med positive perspektiver på den jobben de gjør.
Jeg lever på penger fra NAV, men er ikke mindre verdt av den grunn. Skaden som følge av hjerneblødning lærer meg noe hver eneste dag - både om meg, mine nærmeste og de jeg møter. Det er sjelden noen sier nei til å hjelpe. De fleste er derimot glade for å kunne være til hjelp.
- Kan ikke jeg få skjære opp kjøttet ditt, sa min sidemann under et middagsselskap. - Da gjør du meg glad. Å få være til hjelp er en gave.
Han kom med boken "The Happiness Hypothesis" av Jonathan Haidt. Den amerikanske psykologen går gjennom ulike veier til lykke i livet. Hans konklusjon er gode nyheter for alle som er en del av NAV. All kamp om goder og ressurser til tross - mennesker er sosiale skapninger som dypest sett ønsker å være del av noe større. Derfor higer vi etter kjærlighet, forpliktelser og det å gjøre noe meningsfylt.
Tenk å få noen i NAV til å fortelle oss hva som gjør dem lykkelige på jobben. Det kunne vi lære noe av.

mandag 4. mars 2013

Strekker strikken

For hver dag som går blir det lysere.

Dagen er i dag nesteen fem lengre enn den var på det mørkeste. Snøen og isen er nødt til å gi tapt. Selv ikke brev nummer tre fra de som gir tillatelse til å bruke spesialparkering til de som for tiden ikke springer rundt, kan vippe meg av pinnen.
Min første reaksjon på brevet var sinne. Er ikke et brev fra fastlegen og et grisete utfylt skjema fra meg nok? Kommunen ville vite hvor jeg trenger å parkere. Hvis det er så vanskelig, kan jeg heller krabbe, tenkte jeg trassig.
Så tenkte jeg på det stakkars mennesket som må skrive slike brev - og ble full av medynk. Tenk for en jobb! De har sikkert et regelverk inn i evigheten og er helt fratatt muligheten til å utvise skjønn.
Likevel undrer jeg meg. Tenk å måtte bruke så mye tid og krefter på at noen ikke får parkert mens de følger meg inn til lege, logoped, kiropraktor, trening og handling. Slik det nå er, tjuvparkerer vi og føler oss som kjeltringer.
Slikt setter unektelig en spiss på hverdagen for oss som er skadet. Jeg har tenkt å gå selv, kjøre selv og parkere selv. Løping ligger nok et stykke frem, men svinse sakte rundt skal jeg klare. Ikke for det; kjøre rundt og misbruke parkeringstillatelsen kan jo bli gøy!
Formen stiger, omtrent som solen - litt etter litt. Jeg har sluttet å tenke i før og nå, og at før er noe du kan og vil spole tilbake til. Nå tenker jeg i nå og videre. To infinity and beyond, for å si det med Buzz Lightyear i "Toystory".
Nå husker ikke jeg hvem som sa "fallling with style" da Buzz skulle bevise at han kunne fly. Buzz lukket øynene og kastet seg i det. Jeg vil dit - og tror det er innen rekkevidde. Men det betyr at jeg må tenke i alternativer - samtidig som jeg må maksimere det som finnes og ikke gi opp håp. Jeg må falle med stil!
Livet er fullt av overganger. Fordi man ikke har opplevd det ennå, er det ikke slik at de ikke finnes. Og ser du etter er overganger det vakreste av alt. Vondt og nødvendig, ja, men samtidig godt og løfterikt.
"Let go," sier hovedpersonen i Yann Martells "The Life of Pi" ("Historien om Pi"). Det er hans nøkkel til overlevelse i en redningsbåt med en bengalsk tiger etter et skipsforlis der han har mistet alle. Uten fienden ombord ville han ikke klart seg.
Det gjelder å velge sine fiender med omhu. Slipp taket. Tro på deg selv. Strekk strikken. Der og bare der ligger vår alles nøkkel til å klare overgangen til et nytt liv.

fredag 15. februar 2013

Fra baksetet

En av bonusene ved et liv på skeiva er TT-turer. Taxisjåfører har utrolige historier på lager.

Du får ingenting ved å haste inn i taxi og proklamere at du har en avtale NÅ! Så trist som det enn er; selv ikke taxisjåfører kan trylle eller teleportere. Forsinkelse er og blir eget ansvar. Så også hva du får med deg underveis.
Kommer du sjanglende på dagtid og snøvler frem en adresse (prøv å si Hoffsveien uten å bruke halvparten av ansiktet, du) OG sjåføren skjønner at du ikke er dritings, da er det duket for de mest utrolige fortellinger fra virkeligheten.
Jeg har møtt sjåfører som ikke kan høre, med lam arm, med erfaring fra krigen og livet. Noen er fulle av godt humør og ler og tuller, andre sier ikke et pip. Du vet aldri hva som kommer, når det kommer eller hvor det leder hen.
En flott fyr jeg møtte hadde nettopp mistet kona. Han var halv, og det hjertet var fullt av rant munnen over med. Alle planer om en fredelig pensjonisttilværelse hadde falt sammen. Nå var han henvist til seg selv, for slik er det med sorg. Du må gjennom alene, selv om det står en kø av folk og heier.
- Hva dør folk av i Norge? hadde afghanere spurt en sjåfør om. Når det ikke var krigsskader og henrettelser måtte man leve lenge i et rikt land som Norge, mente de.
Da lo den unge sjåføren som selv hadde lagt Afghanistan bak seg, kjent på sorgen over å forlate det kjente og kjære og begynt på et liv nummer to.
- Folk dør jo her også, men som regel av overanstrengt hjerte eller kreft. De burde nyte livet mer - ikke tro at alt handler om å jobbe, mente han.
Sist uke kjørte jeg med en som hadde fått en skade på hørselen og ikke klarte å jobbe fullt.
- Vi er jo det perfekte par - du hører dårlig og jeg snakker dårlig, lo jeg. For etterhvert kan jeg le av at jeg både ser, hører, snakker og går dårlig. Jeg er en ny meg - tenker ikke så mye på alt jeg ikke kan, men alt jeg kan og ikke minst lærer. Nå kan jeg se til høyre og venstre og selv kjenne igjen de som kjører. Noen gjentagelser blir det jo.
Sjåføren med de dårlige ørene hadde ennå ikke akseptert at livet var et annet, at det å høre dårlig er slitsomt for hodet. At han var lei seg, var lett å se. Slikt tar tid. Istedet snakket han om en god venn som hadde fått slag og måtte lære alt på nytt - selv å snakke. Nå hadde han fått lappen tilbake, men det hadde tatt år.
Å forsone seg med dramatiske omveltninger i livet er ikke en selvfølge. Det er klart vi er oss selv, men vi er også mye mer - og ofte uten å vite om det. Som han jeg møtte med den lamme armen. Han kjørte som et svin - sikkert og offensivt. Slik levde han også, med klare prioriteringer om hva som var viktig i livet. Det var ikke mange han brydde seg om, men de i hans innerste krets var hellige. Jeg håper de vet det.
De gutta som ikke tar alt som en selvfølge, er de mest omtenksomme. Ofte tøffe i trynet, men ikke tøffere en at de leier meg over en hump i snøen eller en fortauskant.

mandag 11. februar 2013

Krig og fred

Vi husker krigen, bearbeider krigen, lever med krigen som var. Men det er overgangen til freden som er vanskelig.

I krig er allting opplagt. Det er som sort og hvitt. Sulten og mett. Ondt og godt. Skurker og helter. Død og levende. Alle nyanser forsvinner. Det finnnes galt og rett.
De som har vært i krigen glemmer det aldri. De vet hva de har kjempet - eller ikke kjempet - for. For en bestemor jeg kjenner ble 2. verdenskrig det hun navigerte etter. 17. mai og flagget og fellesskapet fra den gangen ble viktigere og viktigere ettersom hun ble eldre.
Freden bringer frem nyanser, gjør det vanskeligere i skille mellom rett og galt, mye blir grått og de klare prioriteringene forsvinner.
- Du er ferdig med krigen, sa min trener til meg. - Tiden er inne for fred og ro. Nytelse mer enn tvang. Se hva som finnes. Du har mer inne enn du tror.
Det var dette som satte meg på sporet av krig og fred. Ikke kan jeg sitere Tolstojs "Krig og fred" og de fleste bøker jeg har bladd i slutter med freden.
Men egentlig er det jo der alt begynner. Jeg tenkte lenge på "før" og "etter" - og særlig at "etter" skulle ligne på "før". Det har jeg sluttet med.
Nå begynner alt på nytt. Det er fred. Og jeg identifiserer meg med Buzz Lightyear fra "Toy Story", "To infinity and beyond," konkluderer han når han blir konfrontert med at han ikke kan fly. Et fall med lukkede øyne og griseflaks gjør at han kan tro det likevel.
Jeg beveger meg på en ny måte, ser annerledes, lager mat mer planlagt, vasker klær saktere, rensker opp selv avløpet på vasken på en ny måte. Ikke nok med at det var skikkelig ekkelt og totalt tett med råttent hår og teip til øyeloddet, da jeg omsider hadde fått ut alt, lakk det som en sil - og jeg måtte ringe rørlegger.
Det ville sittet langt inne - før. Nå tok jeg det med fatning. Jeg har lært å be om hjelp. Noe er likt, men alt er annerledes.
I USA begår 8000 krigsveteraner hvert år selvmord. Satt på spissen er et liv i krig for mange uforenelig med et liv i fred. De enkle svarene uteblir. Hvis du ikke finner tilbake til gleden, er det vanskelig å legge krigen bak seg.
Generalmajor Robert Mood i det norske forsvaret sier at de lykkes med å fange opp grupper av soldater, men i mindre grad en og en ettersom de "sildrer inn". Det viser hvor viktig anerkjennelsen er, at ens erfaring blir tatt på alvor. Ingen kan vite hva du tenker og føler, men noen klarer likevel å gå veien med deg.
Hva vil det si å være i krigen? Jeg tror det gjelder alle som har en form for ekstrem opplevelse i livet - det være seg toppidrettsutøvere, soldater, syke eller skadde. Livet er erfaring, hele livet. Det finnes ingen grenser for når et skifte kan inntreffe.
Forfatteren Paul Auster fortalte i et intervju på "Skavlan" hvordan en gutt ved siden ham på sommerskole hadde blitt drept av lynet. Paul Auster som nå er en mann i 60-årene, var den gangen 14 år. Det hadde gitt ham en visshet om livets omskiftelighet.
Jeg erfarer det samme. Det er umulig å gå tilbake, men det er mulig å gå videre - "to infinity and beyond".

torsdag 31. januar 2013

En i flokken

Heldige er de som får være i flokken til Per!

Det begynte med et sitat fra sosialmedisiner Per Fugelli til Thomas Selzers "Trygdekontoret": "Ikke vær et ettall på jorden. Bry deg om flokken din."
Jeg tror de fleste bryr seg om flokken sin, noen uten at de vet det engang - og noen glemmer å gjøre andre trygge på at de gjør det.
Nå kjenner ikke jeg Per Fugelli eller noen i flokken hans, men hvis han lever slik han prediker, er de heldige. Det er ikke en selvfølge at vi er oss dette bevisst. Og det er langt fra noen selvfølge at vi uttrykker det så godt som Per Fugelli.
Kjærlighet og raushet er smittsomt. Hvis man føler seg brydd om, varer følelsen i generasjoner. Jeg kjenner en annen Per. Han brydde seg og tok godt vare på flokken sin til han døde. Jeg velger å tro at hans omsorg lever videre i alle oss som kjente ham, og familien særlig.
Men det tar tid å forstå at dette lever i oss. Når jeg leser intervjuer hvor det for eksempel sies: "Jeg er veldig målbevisst og sørger for at alt jeg vil skal skje, faktisk skjer" og "Jeg har ikke behov for Norge på samme måte som Norge har behov for meg", kjenner jeg meg igjen. Det bunner i (mangel på) alder og erfaring. Den litt naive troen på at en selv er sterk og ung inn i evigheten er rørende - og for all del: noen "syskjenborn på Gjøvik" har vi jo. Jeg har også vært meg selv nok.
Når livet går en imot, er det godt å tilhøre en flokk. Den tid kommer for mange. Harvard-professor Clayton Christensen har skrevet en flis av en bok "How Will You Measure Your Life". Dette er hans personlige filosofi om karriere, hvordan sikre at forholdet til de rundt deg forblir en kilde til lykke og hvordan du beholder din integritet. Christensen har sett mange suksesser i business. Det skal en sterk person til for å tåle suksess og beholde en ydmykhet, og i boken skildrer han hvordan suksess går til hodet på mange og korrumperer deres videre valg i livet. De mister fokus fordi mange livsvalg kan ha en horisont på 20-30 år, og gjør det lett å prioritere kortsiktig. Lett nå betyr ikke lett om 20 år.
Som ung er mange av oss utrolig nærsynte. Det bedrer seg med årene, heldigvis. Da ser vi betydningen av flokken. Jeg er en av de heldige som er i en flokk og som vet det. Ikke bare er det til uvurderlig hjelp, det styrker min oppfatning av å være god nok og setter meg i stand til å hjelpe andre. Gode relasjoner og en følelse av å være til hjelp og nytte, er alt det handler om. Det tok meg tre år før jeg kunne be om hjelp.
Hva andre tenker, om de er av samme oppfatning som meg, er ikke så viktig. Det finner de kanskje ut av. Vi velger alle vår vei. Og pussig nok er det aldri for sent å velge på nytt om man har tatt feil.

tirsdag 22. januar 2013

Fra intet

Akkurat da jeg tenkte ja, ja sånn er livet, begynner det gamle å dukke opp igjen.

Jeg hadde begynt å avskrive mitt gamle liv, så dukker det opp som en fossil i en stein, som en figur i en klump av leire. Avskallingen er i gang. Det begynte med at jeg kunne kjenne og kjenne igjen venstre fot. Det avfødte gymming med tærne. Carl kjenner en dame som kan ta telefonen, drikkke øl, spise pizza og kjøre bil -- med tærne.
Kan hun, kan jeg, tenkte jeg og begynte å sjonglere en blyant mellom tærne og føttene.
Trener Wolfgang fulgte med og utvidet repertoaret til knær og hofter. Yogainstruktør Schirin insisterte på plié mot veggen og vridninger. Helen og jeg gikk rundt Voldsløkka. Kort, men likevel langt. Det er de små tingene som sammen blir noe avgjørende.
Hva som påvirker hva er ikke godt å si, men under siste synsterapi oppdaget jeg plutselig at samsynet er tilbake. Jeg kunne se en sirkel komme ut av korset - og det bare fortsetter. Om det er akupunkturen rundt øyet som satte det hele i gang, kan jeg bare spekulere i, men det føles som tannhjulene inni meg begynner å gripe i hverandre og at de rykker nærmere og nærmere.
Nå kan jeg kjenne igjen føtter og hender, balansen slår inn mer enn før, diksjonen blir tydeligere og selv rynkene i pannen beveger seg mot høyre. Samtidig er det som å begynne på nytt, med bevissthet om hva som er viktig og hva du ikke vil ta med deg.
Lørdag møtte jeg en dame som hadde vokst opp med en far i rullestol. Han hadde fåttt MS i 20-årene og ble fortalt av "alle" at han nok kunne glemme familieliv. Da han likevel fikk kone og fire egne barn i 40-årene, begynte livet. Jeg kan så levende forestille meg hans sorg -- og pågangsmot.
At livet påfører deg skade, er det lite å gjøre med. Men livet når du er over kneika, er likevel uendelig rikt og fylt av andre muligheter. At hun som jeg møtte, måtte bli seks år før hun forstod at ikke alle fedre satt i rullestol, sier mye om familiens fokus. Allerede som barn måtte hun bidra med arbeid for at alt skulle gå rundt. Hun fikk en rolle i familien. Alle måtte ta del i familielivet.
Bonusen er at de viktige tingene i livet blir tydeligere og alle må hjelpes ad. Det er som å knekke en kode, som å få samsynet tilbake. Du skjønner nesten ikke, at du ikke har sett det før. Hvis du er heldig, er det plass til deg i helheten. Ellers må du skumpe deg rom.
- Der kommer den skjeve damen, hørte jeg barnehagebarna si da jeg møtte dem som vanlig på vei til logopeden sist torsdag.
Det var en observasjon, blottet for undertoner og antydninger. Jeg holdt på å snu meg, da jeg innså at jeg var henne. For et privilegium å få være den skjeve damen.

mandag 21. januar 2013

Lysten som forsvant

Her sitter en dame med svart belte i shopping. Men lysten på nytt er vekk - helt uten forsetter om "stop and shop".

Jeg har shoppet overalt, fra Rekjavik til Dar-Es-Salaam, fra New York til New Dehli. Jeg har indisk julepynt, afrikanske stoffer, amerikansk kjøkkenutstyr, fransk undertøy, britiske boots, danske designmøbler, gotlandske fåreskinn, spesialbygget spisebord, hus og hytte -- så fikk jeg slag.
Siden har jeg knapt shoppet.
Jada, mat og gaver til andre selvsagt. Men for meg selv har jeg ingen shoppingbehov.
Det er ikke bare fordi hyllene i butiken ikke er dimensjonert for damer på 1,80 med behov for å holde seg fast. Det er ikke bare forfengelighet og et skeivt fjes. Det er ikke bare på grunn av råtten service.
Faktum er at jeg ønsker meg ingenting. Jeg har i grunn bare ett ønske - og det kan ikke kjøpes for penger.Jeg hadde nylig bursdag og det eneste jeg kunne komme på av ønsker var bidrag til trening og høner i juni, i høyden en kokebok...
Misforstå meg rett, jeg blir fremdeles glad for vakre ting - og tiltagende så. Men de betyr likevel mindre. Og mye og dyrt blir jeg syk av. Tid og samtale er bare mye mer ønskverdig.
Halvannet år etter slaget gikk jeg ut og shoppet sammen med en venninne. Jeg gikk i min favorittbutikk på Briskeby og kjøpte en ultrahip og dyr skinnjakke. Nå blir jeg vel lykkelig, tenkte jeg. Jakka gjorde meg bare mer ulykkelig. Det var som den fremhevet skeivheter og ubalanse, og jeg tenkte at det var penger ut av vinduet.
Nå har det gått tre og et halvt år. Jeg har begynt å kjøpe litt. Veske, hatt og stokk. Klærne mine passer fortsatt. Vi trenger ingenting til huset. Ungene er ikke gamle nok til at de har behov for å bli utstyrt. Den eldste har nektet å bruke canadagoose-jakka og er bekymrer for at det begynner å bli for mange med rosa hår. Ikke bare går hun i min bestemors gamle mosegrønne lodenkåpe og vil farge hårtuppene grønne. Hun handler brukt tøy og arver - og er strålende fornøyd.
Den yngste er nok mer som meg, glad for den nye og arvede canadagooose-jakka og ikke minst sin første nylig innkjøpte leppestift.
Jeg tenker at shopping-instinktet er noe vi kommer med. Det ligger i vårt genmateriale. Vi lærer det kanskje også. Men i en tid som vår, der alt kommer i overflod, er nøysomhet og prioritering en reaksjon - akkurat som vi reagerer på nøysomheten fra oppveksten med å kjøpe mer. Nå er shopping i ferd med å bli litt -- harry?
Vintage og kreativ gjenbruk er trender i tiden. Kanskje vi rundt 50 er i ferd med å bli akterutseilt?
For samtidig finnes det en aldersbegrensning. Shopping er noe vi vokser fra, omtrent som å gå fort på ski. Kanskje det er en slags livskrise å bli "50, feit og ferdig"? Hver generasjon og person har sin kurve. Den går opp så lenge vi ikke tar døden i betraktning. Når du innser at livet har en begrensning avtar behovet for shopping, det avløses av et behov for å nyte livet og øyeblikket - leve med at du blir gråere og feitere og likevel ikke ferdig. Innnstillingen sitter mellom ørene, ikke i garderobeskapet, kjøkkenhyllene eller sportsboden.
En venninne av meg som er overlege i ortopedi sier at menn - og sikkert også kvinner - skal sykle sakte i skogen. Ellers ødelegger de seg. Det kan umulig være lykke når voksne damer løper rundt som magre jaktbikkjer.
Men alt går i bølger. Snakk med meg om fem år, hvis jeg da sykler rundt vil minnene om slaget ha bleknet ytterligere og jeg er kanskje tilbake til shopping og powerwalks i marka. Men døden rykker bare nærmere. I dette lyset blir shopping skremmende trivielt.

torsdag 10. januar 2013

Nye triks

Et nytt liv krever nye innfallsvinkler.

Jeg har lært - og lærer. En snuoperasjon er 360 grader. Jeg har kommet til 270 grader. Hver gang jeg lærer et nytt (gammelt) triks, dukker det opp et behov for ti nye. Til tider føles det som å drepe et troll. Hver gang du klarer å hugge av et hode og snur deg fordi du tror at det vanker applaus, vokser det frem tre nye hoder du ikke hadde regnet med.
- Det gjelder ikke å ta det personlig. Det er jo ikke deg det handler om, men dem, sa en venninne som kom med sushi og kake for å feire min bursdag.
- Tenk, nå er du halvveis til 94, sa min mor tørt der hun skramlet med oppvasken på min bursdag.
For første gang gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke synes at 47 år var noen alder. Det var verre å bli 44, 45 og 46. Da tenkte jeg at tiden bare gikk, mens jeg stod stille.
- Jeg ser at jeg ikke kan gi meg med grønnsakdyrking, sa min far mens han høylytt smattet i seg tyrkiske salater laget med hjelp av Inger Anne inspirert av kokeboken fra Carl og jentene.
Kamikazekokken i meg er i ferd med å våkne til liv. Men uten Inger Annes stødige hånd til bilkjøring, tempo og fint distribuert cayennepepper er det umulig. Inni meg går det unna. Jeg drømmer om ballspill og løping og hopping. Det er kroppen som ikke samarbeider. Nennsomt å strø cayennepepper, kan jeg foreløpig glemme. Når jeg prøver, havner alt på et sted. Det er ingen oppskrift på suksess.
Det er ikke bra med cayennepepper i en haug. En god kollege og venn skulle marinere chili og reker. Da han litt senere gikk på do, fikk han chili på tissen. Det gjør han ikke igjen. Vi lo så vi skrek da han samme kveld klødde seg i øyet...
Noen nye triks har jeg lært: rett deg opp og stå rett over egne ben. Selv på ekstremt glatt føre kan du med piggsko finne balansen. Se frem og ikke ned. Stol på deg selv.
- Du går som en snegle, mamma, sa 17-åringen da vi var ute på glatta 1. januar.
Tid er avgjørende. Bare jeg går sakte nok og kjenner etter, går det fint. Når jeg kaster meg mot faste holdepunkter, går jeg i bakken med et brak - selv når jeg ikke bommer, bare glemmer å stole på meg selv.
På mandag så jeg en danseforestilling der danseren beveget seg fra stol til stol og på en smal gesims.
- Hei, tenkte jeg, det er jo lett. Det kan jo jeg også gjøre.
Og det kommer jeg til å klare. Det jeg ikke lenger er så god til er å sette og holde på en standard. Der er jeg avhengig av hjelp. Å være grundig alene når alle andre velger den letteste utvei går ikke. Da må man jenke seg og velge med omhu hvor man skal sette inn kreftene. Det er en ny strategi. Så er det også et nytt liv.

torsdag 3. januar 2013

Læring for livet

I dag har jeg vært i begravelse til en venn. Jeg gruet meg. Og gledet meg.

Ikke fordi han er død. Men fordi hans død er en påminnelse om livet, om kjærlighet og om omsorg. Ved å dø så tidlig - han var 47 år - har han gjort oss alle klar over vår sårbarhet og skillet mellom det viktige og uviktige. Samtidig er det en svimlende erkjennelse av at hvem som helst kan være den neste. I døden finnes ingen rettferdighet. Det er mulig de eldste vil gå først - men noen garanti finnes ikke.
Erkjennelsen og sammenkomsten er paradoksalt nok en gave. Jeg så venner jeg ikke har sett på mange år. Jeg møtte generasjonen over og tenkte at dette var en form for voksenopplæring. Slik de tettet tomrommet og søkte sammen i sorgen var et eksempel til etterfølgelse. Jeg tror ikke at alle sørget like dypt, vi står alle oss selv nærmest, men å søke sammen er en naturlig reaksjon når noen står overfor et tap.
Jeg har tenkt på hans kone og barn, hans foreldre og søsken, på hvordan alle må trekke sammen for å fylle et vakum. De har vært gjennom en jul- og nyttårsfeiring - uten ham. De har rukket å tenke, og det kom tydelig til uttrykk i talene som vi lo og gråt til allerede etter de første minuttene.
Det er de små tingene som betyr mest. Jeg har tatt meg i å tenke hva som blir borte når eller hvis noen i min familie dør. Hvem skal lage teen, klippe plenen eller hente posten? Hvem skal lufte bikkja, lage julekransen eller fyre i ovnen? Noen tar over og gjør det på sin måte, eller også går oppgaver i glemmeboka.
Begravelsen i dag var en oppvisning i omsorg. De med erfaring fra livet vet at den dagen kommer for alle. Det eneste vi kan gjøre er å være der, være tilgjengelige og behjelpelige. Sorgen og smerten må hver og en håndtere selv.
En begravelse er en avslutning, men det er også en begynnelse på et annet liv. Livet er endring, læring og nye ferdigheter. Det slutter aldri. Vi har så lett for å tro at alt varer evig. Det gjør det ikke. Men vi tilpasser oss.