«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

fredag 28. januar 2011

Til våren

Jada. Det er en klisjé. Men våren rommer både nytt liv - og håp om forandring.

Vinteren har ennå et par måneder igjen, men inni hodet mitt blomstrer det. Først krokus som jeg har satt under de spede syrinene på sørvest hjørnet. Dernest tulipaner, hvite, på den mørke nordsiden sammen med krydderurtene og de ville røde i øst og sør. Staudene på hytta er det ikke noenvits å tenke på før telen går i mai.
Faren min har, tradisjonen tro, begynt å fable om århundrets grønnsakshage - der jeg skal stå (ha!) for all luking mens han vanner. Gården skal bli en slags Edens hage som kulminerer i røde vinterepler som skal bli eplegrøt laget i et felles krafttak og ikke hestefor der den mest utbryterske hesten er konge.
Jeg ser for meg en eng full av røde valmuer og vaiende gress, en rad med syriner, lilla, langs veien, noen bærbusker og høner som tripper mellom radene av bønner, tomater, løk og rødbeter.
Slik holder vi oss i live mens vi går på den falleferdige utedassen, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Vi venter på at snøen skal forsvinne og helsa og arbeidslysten skal komme tilbake.
Min far er jeg ikke så engstelig for. Han begynner å bli gammel, men lar seg ikke merke med det selv om min mor sier at det er på tide ikke å klatre i trær. Han har henne og hestene og bikkja som forguder ham.
- Det som blir, blir, sier min mor, tilsynelatende ubekymret og full av erfaring etter snart 50 års ekteskap.
Min far er alltid full av planer. Ikke alle materialiserer seg, men mange nok.
Mange nok.
Jeg tror hemmeligheten ligger der. Noen ideer bør forgå i stillhet. Andre bør forfølges. Og noen få bør blomstre.
Jeg er litt bekymret på egne vegne. Ikke for det, fremgangen er der, den er bare tidvis litt vanskelig å se. Humøret svinger i takt. Jeg prøver å feste blikket i horisonten og heve meg over alle hull i veien, men det holder hardt.
- We just walk around them, lød det forbausede svaret fra en forretninngskvinne i Bangalore, India, da jeg en gang spurte om ikke forfallet og alle hullene i veien.
Det er det mye å lære av. Walk around. Finn fokus. Fokuser på det mulige. Glem det andre. Det andre blir man bare trist av.
På samme måte som man så lett bagatelliserer andres lidelse eller behov. Min slagrammede farmor satt i rullestol og ba om fiskepudding til middag. Vi serverte... fiskeboller i hvit saus. Nå vet jeg bedre. Det er så lite som skal til
I går så vi Mike Leighs "Another Year". Den handlet om akkurat det. Konkluderte ikke engang, men viste livet, mulighetene og skuffelsene - og hvordan de delvis ligger i oss selv.
Den amerikanske forfatteren og journalisten Barbara Ehrebreich har skrevet boka "Smile or Die" om hvordan positiv tenkning er en hån mot alle de som sørger over livets nedturer. Hun mener at det grenser til respektløst å be mennesker som er rammet av sitt livs største tragedie, se mulighetene, tenke positivt.
- Av skade blir man skadd, fastslår min høye, mørke og kloke venninne.
Hun stanger hodet i veggen gang på gang, tar telling og sprettter like fordømt opp igjen.
Hva annet kan man gjøre, egentlig?
Derfor planlegger vi (grønnsaks)hage. Ingenting blir slik vi tror, men det gjelder å holde håpet lysegrønt.

Januar 2011

mandag 24. januar 2011

Lykke

Hva er lykke?

Jeg trodde lenge at svaret var enkelt og konstant. Nei. Det forandrer seg med livet.
Av alle var det Fredrik Skavlan som satte meg på tanken. Som regel irriterer programformen meg så til de grader at jeg ikke orker å se det. For akkkurat når det begynner å bli interessant, er det slutt. Da er det ikke tid til mer.
Slik var det også på fredag. Da Bjørn Eidsvåg begynte å snakke om lykke og forsoning, kunne du se den danske forfatteren Hanne-Vibeke Holst spisse ører. Han lot ikke som han var en engel, og hun hadde nettopp fortalt om forsoningen med sin døende mor. Også hos meg - en kvinne midt i 40-årene som akkurat nå er ute en vinterdag - fant diskusjonen gjenklang.
Det jeg hørte dem si var hvordan definisjonen av lykke hele tiden endrer seg. At den krymper og vokser, og at evnen til å glede seg også endres. Det går an å angre på ting, forsone seg med det og gå videre - vel vitende om at det er ting du ikke kan forandre på.
Erfaringene - og kanskje særlig de vonde - gjør deg rausere, mindre standhaftig og, hvis du er heldig, roligere på hvor du selv står.
Jeg har opplevd at min definisjon av lykke har endret seg. Glemt er overfladiske gleder som en kul jakke eller draget på noen du tror du vil ha.
Jeg prøver å være så stor og raus jeg bare kan. Hva er lykke for meg?
Lykke er mestring. Å omforme tanken til noe skriftlig. Å svømme. Å gå uten å være redd for å falle. Å drikke kaffe og spise en hjemmelaget brødskive med brunost. Å gjøre yoga uten å gå i veggen. Å få bekreftelse av mennesker som betyr noe for meg. Å sitte stille og se ut. Å slippe å be om hjelp.
Luksus på mange måter. Som farfaren til Frode sa: Det skal mye til for å ha det verst. Jeg har det ikke verst. Men jeg tror det er ille ikke å vite hvor lenge denne tilstanden skal vare.
En venninne mente at livslykken er nogenlunde jevnt fordelt. Tunge perioder vil avløses av lette. Jeg håper hun har rett - og at jeg ikke sliter ut mine nærmeste på veien.
Lykke er når ting flyter. Du gjenkjenner det ikke nødvendigvis der og da. Lykke sees best i ettertid. Det er bilder av unger som bader eller får lest en bok. Det er skogstur der all gnålinga i forkant ikke synes. Det er samvær med familie og venner - og ikke bare fordi dette er bildene du kanskje har fåttt limt inn i album.
Jeg kan huske en tid da middag samlet på en vanlig hverdag, var høydepunktet. Nå er det å gå på tur og spa i jorda - gjøre ting spontant og uavhengig av andre. Men også nå; å være sammen. Likevel bruker vi livet på alt annet. Jeg tror det er rett som noen sier: Vi har ikke bevisst hukommelse for smerte. Den finnes når den er - og så blir den borte.
Hvis du ikke klarer å legge smerten til side, klarer du heller ikke å få øye på lykken. Den er der, men du må være åpen for den - uansett i hvilken form den kommer og hvor liten og usynlig den er. Det er da det gjelder å glede seg. This too shall pass.

Januar 2011

søndag 23. januar 2011

En pust i bakken

Før tok man seg tid til en pause. Ikke nå lenger.

En pust i bakken, du liksom. Samfunnet krever deg 24/7. Er det ikke jobben, er det noen andre som skal ha noe.
Før kunne jeg multitaske; satt aldri på do uten samtidig å pusse tenner eller å tekste. En fyr jeg møtte hos kiropraktoren, kunne ikke avtale ny time uten først å sjekke sin 7.sans, telefonen og hukommelsen. Jeg har alltid likt å løpe i skogen - delvis fordi jeg kunne kombinere det med både en prat med naboen og tur med bikkja.
Jeg har vært en av de med kontroll på alt; hus og heim, mann og unger, jobb og fritid. Ingen hadde høyere brøytekanter og mer sirlige brettekanter. Vel, those were the days, my friend. And they have come to an end.
Nå kan jeg bare gjøre en ting om gangen. Snakke eller gå (les: sjangle). Slappe av eller være i aktivitet. Lese eller lytte. Glem multifunksjon.
Faktisk er det ganske befriende. Og bra, tror jeg, i det lange løp; å gjøre en ting om gangen og være tilstede i det man gjør. Deri ligger nøkkkelen til et lykkelig liv.
Stress bør ikke ignoreres. I Danmark er det hver dag 35 000 som er sykemeldte på grunn av stress, skriver Weekendavisen. 35 000! En kan spørre seg om de som ikke tåler stresset, bør bytte jobb. Men man kan også spørre seg hvilke trekk ved moderne arbeidsliv folk ikke tåler. Jeg tror kravet til tilgjengelighet går mange til hodet. De glemmer å gi plass til seg selv.
Jared Diamond skriver i sin sivilisassjonskritiske bok "Guns, Germs and Steel" at han ser høyt utviklet intelligens og originalitet som minst like fremtredende i mer "primitive" kulturer. Hans tanker viser at levende levd liv og akutt problemløsning er viktigst. Og det er nettopp det som kommer til overflaten når vi frikobler hodet; som f eks når vi venter på noe(n) og gjør - ingenting. Det er tankevekkende at mitt mest kreative arbeid som journalist ble gjort de dagene blokka var tom, det ble bladd i gamle papirer eller tatt lange pauser - eller jeg ikke rakk annet enn å reagere raskt og fulgte instinktene.
Fra USA rappporteres det jevnlig om familier som hver på sin kant sitter fordypet i en skjerm. Hvem kan si at det du opplever online er viktigere enn andres erfaring. Du imiterer, ikke innoverer.
Senest dennne uken ble jeg minnet om at rehabilitering etter slag for få ar siden handlet om ytterligere å pasifisere den syke armen for å "styrke" den friske. Da visste man lite om hjernens evne til å hele seg selv. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hva annet vi ikke vet - og hvilke fasitsvar som må endre seg.
Selv sverger jeg for tiden til yoga. Jeg kjenner at hodet ligger to skritt foran kroppen. Målet er å finne en balanse - uten at det går på bekostning av for mye av min mentale kapasitet og intellektuelle kraft. Jeg vet ikke om det er for nye forlangt. Men noe alternativ kan jeg ikke se - ennå.
Kanskje det er dit vi må; at eneste alternativ er et skrekkscenario. I USA er det stadig flere som innfører begrenset skjermtid, fellesmåltider og gammeldags samtale. Jeg vet ikke hvor Norge står. Tradisjonelt er vi jo, ja, tradisjonelle. Vi tar jo lange ferier, men klarer å fylle dem til randen. Samtidig ser jeg tegn til at tempoet skrur seg opp.
Det er jo kulere med folk, da; historier og erfaringer. For ikke å snakke om pauser der det ikke skjer for mye. Det er da det er tid til å finne sammen. Puste ut. Det er vi avhengige av.

Januar 2011

lørdag 15. januar 2011

Å skjerpe instinktene

Finnes det et instinkt for empati?

Kanskje. Men det betinger at man forstår at det finnes en forbindelse til en selv. Det er ikke nødvendigvis slik at dette instinktet er der av seg selv.
- Vi må skjerpe vårt instinkt for empati og vår moralske fantasi, oppsummerte USAs president Barack Obama i sin tale til det amerikanske folk etter skytingen i Tuscon, Arizona.
Vi trenger ikke gå til slike ytterligheter for å savne medfølelse. Det holder å ta en telefon til TT-kontoret, stikke innom NAV på et informasjonsmøte, bli lagt på gangen på et norsk sykehus eller frastjålet penger og piller mens man er prisgitt andres omsorg.
Når man er "nedi med hånda", trengs det dessverre mer, ikke mindre. Mange gjør instintivt det rette, men det er også de som legger sten til byrden. Det er en hårfin balansegang, fordi mestring er en del av det å komme tilbake til livet. Empati må ikke forveksles med stakkarsliggjøring.
- Det er ikke lov å si "stakkars", sa en ung innringer til NRKs spørreprogram "Hei!".
Jeg mener selv å tåle en trøkk, men jeg tåler ikke spørsmålet "hvordan går det med deg?", uansett hvor trykket ligger. Da gråter jeg nesten på instinkt. SE fremskrittene - hvor uendelig små de måtte være.
Det beste er de som behandler en som før, kanskje med litt større varsomhet. Kriser tar tid. For TT-kontoret er det business, men man skal jo ikke få dårlig samvittighet fordi man sjangler når man går og det er tungt med offentlig kommunikasjon. For NAV burde det ikke komme som en overraskelse at folk er i ubalanse når de kommer inn i systemet.
Ubalansert blir man jo når livet tar en uventet sving, Dobbeltsyn, sjangling og generell utslitthet er ikke "business as usual" - derfor oppleves meldekort som en (ufokusert) hån. Der er en forutsetning for AAP (arbeidsavklaringspenger) som (kanskje) kommer etter ett års sykepenger.
- Er det et problem her? spurte en sakdsbehandler mens jeg forsøkte å holde tårer og snørr i sjakk etter å ha vært med på et informasjonsmøte. Jeg klarte ikke å svare, ønsket meg bare tilbake til mitt gamle liv der det å komme tidsnok til SFO eller finne på noe godt til middag var de største utfordringene. Når denne runden er over, vil jeg kanskje takke for lærdommen, Kanskje.
Jeg ble ikke liggende så lenge på gangen, takket være min sinte mann. Men da min enslige venninne ble frastjålet noen tusen kroner av en ansatt ved sykehuset, ble jeg oppriktig forbannet. Da hadde jeg også overskudd til å kjenne på raseriet: Snakk om mangel på medfølelse.
- Det har blitt mye hyggeligere å treffes etter at alle har fått seg en på trynet, sa en klok venninne om sine venninner gjennom mange år.
Dessverre er det ofte det som skal til: erfaring og gjenkjennelse. Man kan spørre seg hvorfor Barack Obama så enkelt setter ord på dette som ser ut til å være et kollektivt problem i verden. Uansett skal vi glede oss over at ordene kommer fra verdens mest innflytelsesrike leder.

Januar 2011

Statusrapport (45)

Det vanskeligste med å være syk er å se fremgangen.

Det er som å se at gresset gror. Du ser det bare når det har gått tid - og selv da er det lett å ta alle endringer for gitt.
- Se på rynkene mine! Har de ikke beveget seg litt mot høyre? spør jeg når vi har lagt oss om kvelden. - Og neseboret mitt, kan du ikke se antydning til dirring i musklene?
Min mann svarer så godt han kan, og jeg ser den samme flakkingen i blikket som når jeg har flyttet på alle stauder i hagen. Han ser ikke en dritt, men vil så gjerne - for min skyld.
Å være syk er å bli veldig nærsynt og selvopptatt.
- Jeg er så lei av slaget ditt, sier 12-åringen.
Det skjønner jeg godt. Jeg våkner, lever og legger meg med slag - og er også lei. NÅ må det da ta slutt. Men neida. Snakk om Groundhog Day, du vet filmen med Bill Murray som gjenopplever den samme dagen om og om igjen.
Det pussige er at jeg bruker samme strategi. Prøver, feiler og perfeksjonerer. Jeg har forsøkt å trene det av meg - til liten nytte, føles det som. Ære være fysioterapeuter, men "for a guy with a hammer everything looks like a nail".
- Det er ikke musklene dine det er noe feil med, konkluderte kiropraktoren.
Nei, det er hodet - eller rettere sagt forbindelsen mellom hode og muskler.
- Jeg er forundret over at det finnes så lite informasjon. Det burde jo være noen entydige råd, sier min mor indignert.
Hun forteller om en venninne med brystkreft som først etter ett år fikk beskjed om ikke å overbelaste armen. Da var det allerede blitt et stort ødem.
Det samme gjelder for slag. Motstridende beskjeder er bare fornavnet. Noen anbefaler kirurgi, andre sier vent, ta tiden til hjelp.
Leger er bare... leger. De forventes å ha svar, men ofte har de verken svar eller egen erfaring. Ikke så rart, men like fullt rart at de ikke er mer nysgjerrige på hva som virker. Men erfaringen har kanskje like mange ansikter som slaget?
Jeg har ikke lenger tro på muskler og begrenset tro på vilje - det være seg egen eller andres. Men det at noen tror på deg og din fremgang hjelper. Du vet best. Og kropppen vil bli frisk eller så frisk som mulig. Men den må få overkommelige utfordringer.
Derfor føhner jeg meg i øret mens jeg sier alfabetet eller teller høyt. Jeg klapper og koordinerer. Tøyer og bøyer i yogaklasser. Snurrer rundt med lukkede øyne, går regelmessig til synspedagog og tygger på pinner. Stimulerer ansiktet med strøm og massasje. Alt jeg kan komme på av utforinger, bortsett fra å stå på hodet og uten at det tar rotta på humøret.
Jeg er som en baby. Det er ingen vits i å prøve å gå før man kan krabbe. Man er klar når man er klar. Man gråter så lenge man gråter. Og man ler så fort man kan. Alt krever en nærmest uendelig tålmodighet fra alle. Det er godt å være del av noe størrre.
Jeg må minne meg på at det faktisk skjer noe. Rullestol og dusjstol er ute av huset. Jeg trenger ikke lenger å teipe øyet og jeg kan vaske håret uten å få såpe i øyet. Selv bake kake får jeg til - selv om det tar tid og eggehvitten havner på teppet. Men man lærer seg jo noen snarveier som kaan komme godt med.
Slag tar den tiden det tar. Og det er den balansen arbeidsgiver og NAV må finne. Undersøkelser viser at for tidlig tilbakegang virker mot sin hensikt.
- Nå er du en helt annen, sier yogainstruktøren, selv om jeg fortsatt sjangler. - Vi må gjenopprette den tilliten du har til din egen kropp.
I mellomtiden har jeg fylt 45 år. Jeg er halvveis til 90. Og det er så mye å lære. Nå gjelder det bare å få hode og kropp til å spille på lag. Derfor har jeg begynt å planlegge hagen og sommeren. I år blir det syriner og høns. De har heldigvis egne bein å stå på.

Januar 2011

torsdag 6. januar 2011

Flink pike!

Jeg har fått invitasjon til årets Ridderrenn. Aldri i livet!

Samtidig ser jeg medaljen på veggen fra i fjor. Jeg husker hvor stolt jeg var over å ha "gått" 5 km - selv om det tok meg en time og jeg gråt både da jeg reiste til Beitostølen og da jeg kom i mål.
Egentlig gråt jeg hele uka, men det var det bare romkameraten min som så. Og på den innledende evalueringen sjanglet og gråt jeg sånn at komiteen som hadde sett mye misere og pågangsmot, spanderte en karamell. De bedyret at det var svært sjelden - men i ettertid har jeg tenkt at det nok ikke gjaldt bare meg, men alle som hadde følelsene utenpå.
Jeg gråt hver dag på telefonen, og jeg gråt inni meg mens jeg vinglet rundt i spisesalen og prøvde å forsyne meg selv og komme til bords uten å søle på noen.
Etterhvert ble jeg sluere, skjønte at jeg kunne sette meg og la andre ta seg av serveringen. Dessverre har jeg ikke klart å ta med meg den kunnskapen videre.
- Jeg hater damer som må gjøre alt selv, sukket min mann, antagelig etter en av mine bakerunder før jul da kjøkkenet så ut som en slagmark.
Det er rart at det skal være så vanskelig å ligge på sofaen å være til ingen nytte. Men det er det. Til spørsmål om hva jeg ønsker meg til jul og bursdag, er det bare et svar: å bli frisk, Eller ihvertfall friskere. Samtidig blir jeg ikke så lite sur over ikke å få noe. Men så ubrukelig som jeg tidvis føler meg, synes jeg heller ikke at jeg fortjener noen gave.
Det er selvfølgelig bare vås, Selvmedlidende vås.
- Det er ikke sikkkert at du er din beste rådgiver. Kanskje er det slik at du holder hodet så høyt fordi du ikke stoler på at du kan hvile deg og la andre ta over. Der har du noe å jobbe, sa min høye, mørke venninne på telefonen.
Det måtte jeg tenke litt på.
Å være "flink pike" er ingen spøk. For det har jeg vært, og det er jeg ikke på samme måte lenger. Å være seg selv nok er en effektiv måte ikke å gi andre innflytelse. Ved ikke å måtte be om hjelp, er det lett å tro at man står sterkere. Sitatet fra Henrik Ibsens "Folkefiende" fra 1882: "Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene" sitter i ryggmargen.
Jeg har begynt å tenke at dette er feil. Den sterkeste er den som erkjenner svakhet - og ikke ser det som et nederlag å be om hjelp. Men det krever en klok motpart. "Gud velsigne den glade mottager," skal min manns velstående oldefar hatt som motto. Det er klart; uten mottager, ingen giver. Og vi er alle mest komfortable med å gi.
Kanskje det også er det Jens Stoltenberg har skjønt nåt han sier at ingen som trenger hjelp, skal behøve å stå med lua i hånda.
Men la oss ikke gjøre dette til et spørsmål om penger. Det handler om verdighet. Det handler om å akseptere at livet i blant viser seg med vrangsiden ut.
Det er da du trenger familie og venner som kjenner deg og vet hva du er god for. Som ser forbi sjangling og snøvling. Aksepten tar tid, og den eneste veien ut av sorgen er gjennom den - gjøre maksimalt ut av det du har, når du vet hva det er. Alt kan ikke fikses.
- Det ville ikke være likt deg å gi opp, sa min far.
Nei, det ville det ikke. Jeg er opp som en bjørn - og ned som en fell dagen etter. Det er der kampen står. Men uansett hvor "flink" jeg er, kan jeg ikke fortsette å legge lista så høyt at jeg må slite meg helt ut for å komme over. Derfor blir det ikke noe Ridderrenn på meg i år. Jeg drar til Tyrkia og går på bad istedet. Det gleder jeg meg til.

Januar 2011

mandag 3. januar 2011

På død og liv

Julen 2010 bragte med seg et trist budskap: min franske "far", Patrice, døde julaften.

Han ble bare 64 år. Det er jo for tidlig å dø. Samtidig var Patrice heldig. Rundt seg hadde han kone, tre barn og to barnebarn som han elsket og hadde tid til. De var hans liv - i tillegg til det gamle huset, drivhuset, den innvendige gårdsplassen og hagen som han hele tiden flikket på.
Jeg husker ham som en mørkhåret Asterix som røkte illeluktende sigaretter på do og gledet seg over små fremskritt i huset mens han drakk lyst øl.
Mannen hadde temperement - og et hjerte av gull. Mine barn forsyner seg ikke av drueklasen, men brekker høflig av en gren - takket være irettesettelsen fra nettopp Patrice i 1984.
Nå er han borte for sine aller nærmeste. Selv bloggen som han etablerte for stormamilien blir inntil videre et tomt skall uten hans faste og kjærlige hånd. Men for meg lever han videre: en stor mann i et lite liv. For livet er smått i forhold til døden som varer så lenge noen husker.
Jeg husker godt min farmor og bestemor. Jeg bærer med meg mine bestefedre som jeg aldri har møtt. Jeg lever med Frodes fetter Hugo og faren til Turid, med Carls mor Sidsel og svigerbestemor Tutti.
Bare i døden lever vi evig. Den er et mysterium. Det ene øyeblikket er du her, det neste er du ikke lenger. Mourir, c´est facile - å dø er enkelt, skrev Fluxus.kunstneren Ben
"oh, Happy Days" kalte Samuel Beckett sitt stykke som handler om å leve inntil døden. Så lenge man kan rå over sin egen død, kan man leve. Men når det ikke lenger er du som bestemmer - hva da?
I vårt samfunn er vi redde for å bli en byrde. Tanken på døden eller dødshjelp kommer nærmere i kriser. Jeg har tenkt at jeg burde dø. Jeg er ikke redd for å dø, ikke lenger redd for å fly. Slaget har lært meg å slippe taket, lukke øynene,
- We all deserve to die, synger Sweeney Todd.
Jeg velger å se døden som en måte for å unnslippe smerte. Å velge døden for seg selv er å velge en lett utvei. Det er vanskeligere å stå i livet. Å leve videre krever stort mot. Det vet alle som har mistet noen. Det er da det leves.

Januar 2011