fredag 30. mars 2012

Fremad!

I dag har jeg vært ute i verden med stokk for andre gang. Det er litt skummelt - men mest hipt!

Vet hva du tenker: Stokk er for gamle kjerringer! Mangler bare hatt og briller. Jeg har det også. Og med stokk kan du slå utrolig hardt.
For meg representerer det en begynnelse og ikke en slutt. Stokken, som jeg har fått av C og jentene, er et veldig håndfast bevis på en ny tilværelse. Og ikke minst en helt ny innfallsvinkel til julegaver. Jeg har tenkt å pynte meg med stokk. Det er vel som en studievenniinne sa, det gjelder å grisespise med verdens største selvfølge.
Misforstå meg rett! Stokken er ikke et signal om at jeg har gitt meg. Det blir like mye trening som før. Stokken er et tegn på bevegelse i riktig retning, mot et nytt startpunkt. Den hjelper meg til å fokusere innad slik at jeg retter meg opp og tar pauser for holde balansen. Den gjør det lettere å delta i verden. Og det er jo det man vil, delta, være en liten del i et stort hele.
Jeg er ikke alene om å trenge en stokk. Noen synes, andre er usynlige. Jeg er glad for at min syns. Noen idioter tuter eller kjefter, men de er i mindretall. Da går jeg sakte da - og nå kan jeg også slå etter dem med stokken! De fleste er svært hjelpsomme - ikke minst fordi jeg har lært å være ydmyk og be om hjelp når det trengs. De som da sier nei kan du trygt overse. Det er verst for dem.

torsdag 29. mars 2012

En tidsreise

- Du har forandret deg, sier min livsledsager.
Selvsagt har jeg forandret meg.

Spørsmålet er hvor lenge og hvor langt denne endringen vil (på)gå. Det er som jeg har mistet en fysisk dimensjon og fått en ny psykisk dimensjon - altså blitt yngre og eldre samtidig. Nå må jeg tvinge disse to sammen. Jeg må tilbake til et nullpunkt, begynne på nytt, finne andre gleder. De gamle strekker ikke til.
- Jeg satt i rullestol for seks måneder siden, sa en godt voksen og glad mann som spratt over parkeringsplassen som jeg møysommelig forserte med stokk. Han smilte godt da jeg høflig avslo hjelp. Ikke noe spretting på meg, nei. Men bare vent.
- Du vet, å løpe på ski vokser man fra, sa en annen voksen taxisjåfør da jeg kommenterte den lokale skientusiasmen, litt misunnelig.
Til gjengjeld fikk jeg i forgårs øye på en sene eller muskel på høyre side av halsen som jeg ikke har sett på lenge. Jeg har forfremmet meg selv fra krykker til stokk. Det går sakte, men jeg tolker alt i beste mening. Livet er fullt av små mirakler. Det gjelder å glede seg.
Glede er vesentlig. Det har vært en utveksling i Aftenposten denne uken om håp og optimisme når det ser dårlig ut. Gleden gir grobunn for håp - og det må til for å komme seg etter en smell. Uten håp blir du ihvertfall ikke frisk.
Jeg tenker mye på hva som gir meg glede. Det er ikke de samme tingene som før. Det er her alderen kommer inn, jeg har blitt eldre før tiden. Fysisk klarer jeg mindre, psykisk er jeg blitt mye større. Jeg gleder meg over samvær med min lille og store familie og gamle og nye venner. De er færre enn før, men så har jeg helller ikke kapasitet til flere. De gir meg en følelse av tilhørighet og være noe for noen, være en liten del av noe stort istedet for å være sentrum selv. Derfor må jeg lokke dem med på min reise, og ha forståelse for at de er der de er.
Våren, egentlig årstidene generelt, minner om at liv er en syklus der vi allle har en blomstringstid og en tid for å dø. Min tid er ikke nå, men jeg har erfart at tiden er begrenset. Derfor må vi ikke kaste den bort. Den fysiske utfoldelsen må ta utgangspunkt i meg, mine muligheter og begrensninger, ikke hva andre får til, ikke sammenligne.
Jeg har tatt et stort sprang. Nå går det fremover rent fysisk og samtidig bakover i tid. Et nytt startpunkt ligger i skjæringen mellom disse kurvene. Men akkurat hvor det er og hvor lang tid jeg må bruke for å komme meg dit, vet jeg ikke. Det jeg merker mest er et mentalt overskudd, mer rom for glede og et sterkere håp. Uten det klarer jeg ikke å motivere meg til den innsatsen som trengs. Ulykker i livet er hardt arbeid - også for dem som står rundt.
Jeg har tenkt at jeg har vært et blødende sår, hudløs og var. Etterhvert har jeg utviklet en skorpe, men huden under er fortsatt stedvis tynn. Det nytter ikke å pille av skorpa. Det tar tid å gro.

lørdag 17. mars 2012

I hardt vær

Skipsforlis og overlevelse tilhører en annen verden. Kan vi ta inn over oss hva det innebærer?

På Island går liv og død hånd i hånd. Kanskje fordi samfunnet er så lite. Med 320 000 innbyggere kan du ikke la sykdom og død hos andre gå upåaktet hen. Jeg har vært her i tre dager og hørt fire historier om muskelsykdommen ALS, hjernesvulst og skipsforlis. Felles for alle historiene er overlevelse.
Jeg tror ikke det bare er fordi jeg selv er skeiv at folk er så åpne. Sykdom og elendighet er en del av livet. Du mister og får.
Hun med ALS maler med munnen og har 30-40 venner som tar seg av henne. Hun med hjernesvulst gikk fra høy til lav posisjon og jobber nå i Kabul. Han med halve ansiktet lammet etter hjernesvulst har trent opp musklene igjen. Og en overlevde 8-10 timer i frådende hav mellom Island og Norge. Alle omtales med stor respekt og kjærlighet.
- Du er heldig, sier folk til meg.
Ja, jeg er heldig. Det er like vanskelig å fatte.
- Sjømannen som overlevde, viste seg å være en diamant forkledd som gråstein. I havet gjorde han alle de riktige tingene: holdt armene inntil kroppem for ikke å miste varme, snakket til seg selv om barna sine og alt han hadde å leve for. Han omtalte de tre andre erfarne sjøfolkene som sine mentorer. Oppholdet i havet ga livet hans en annen retning. Ikke rart at hele Island satt klistret til skjermen da han fortalte, sa Gunnar.
Vanskeligheter får frem andre ting i deg. Noen vil kanskje kalle det en personlighetsendring, for meg handler det om utvikling. Jeg ser det på mine nærmeste og meg selv, på mennesker jeg møter og gjennnom historier jeg blir fortalt. Vanskeligheter kan foredle oss og få frem en toleranse og respekt for andre. Hvis vi er heldige.
Jeg har hørt si at vanskeligheter kan få folk til å skygge unnna. Det har jeg ikke sett. Snarere har jeg møtt hjelpsomhet og omtanke hos alle mulige. Der jeg virkelig møter motstand er hos meg selv.
- Vil du møte min syke venninne, spør Gunnar, vel vitende om at hun ikke er så heldig som meg.
Ja. Hvis hun orker. Hun - og Gunnar - utviser en raushet og omtanke som gir grunn til å stoppe opp. Tenk å klare å by på seg selv - uvær til tross. Vi er i samme båt.

fredag 16. mars 2012

Tapt territorium

Vi er i Reykjavik. Det er 20 år siden sist. Byen har blitt dobbelt så stor og tapt en uskyld.

Verden og realitetene har rykket nærmere, blitt en større del av Island. Sagaøya midt mellom Europa og Nord-Amerika har utviklet en selvbevissthet som ikke bare er kledelig. De har gått fra boom til bust, men identiteten fra boom-tiden henger igjen. Islendingene går på helsestudio, lakker negler og ser i amerikanske blader for innredningsidealer.
Ingen kan klandre dem. Ihvertfall ikke vi norske som også innreder, kjøper nye biler og kropper som om vi er immune mot krise. Snart er det en menneskerett å bli fettsugd. Avisene er stappfulle av annonser for å forbedre utseendet. Og verst av alt: Vi tror dem. Perfeksjon er veien til lykke.
Det står i grell kontrast til virkeligheten som både er vondere og verre - og lykkeligere og lettere. Virkeligheten er ikke personlig. Den bare er.
Politisjefen i Oslo har sagt unnskyld for alt som ikke fungerte som det skulle da det gikk en person amok på Utøya i fjor sommer. På grunn av dårlig kommunikasjon og kompetanse gikk liv tapt. Et lite unnskyld ga ihvertfall noen større ro i sjelen. For dem vil jeg tro perfeksjonen betyr lite. Det er ikke det livet handler om.
Evnen til å se hvilke muligheter som ligger i en krise, er det som teller. Det er ikke lett. Når du har mistet noen er det kanskje umulig. Etter snart tre år med slag går jeg fortsatt på trynet - og jeg er blant de heldige.
Island for meg er en øvelse, et forsøk på å gjenvinne tapt territorium. Det går ikke på første forsøk. I går var jeg full av tårer etter å ha prøvd og klart å vingle på krykker til frokost. I dag trillet jeg rundt frokostbuffeten i rullestol og ga beskjed om hva jeg gjerne ville spise - uten å felle en tåre.
Mitt humør er som islandsk vær. I dag begynte det med strålende sol, før det ble blågrått og stille, skiftet til tett tåke, strålende sol og tåke med klar blå rand før det igjen snør tett - og vi har ikke engang spist lunsj. (Ved gjennomlesning skinner f... meg solen igjen, så nå er det bare å ha seg ut.)
Glem planlegging med andre ord. Dette lar seg ikke planlegge. Det eneste man kan vite sikkert er endring. Til noe annet. Derfor undrer jeg meg litt over de unge islendingenes hang til boom-tid. En godt voksen taxisjåfør pekte på de store hullene i Reykjaviks havneområde med en talende håndbevegelse.
- Her skulle det vært et stort hotell og der noen ministerier. Nå er alt pffffrrr, sa han med en prompelyd mens tomlene vendte nedover.
Jeg vender tomlene opp. Nå er Island gjenvunnet for meg. OK, per stol med hjul. Men jeg har vært her uten å dø av det. Og nå skal jeg spise mens solen skinner.

onsdag 14. mars 2012

Fremad

Livet begynner å finne en form. Det er luksus det.

Jeg ser jo at jeg har et troverdighetsproblem. Når du roper ulv, ulv og ulven uteblir, da er det ikke lett å holde troen oppe. Hodet løper foran, kroppen vingler etter. Men det er en forskjell. Jeg merker den, selv om den er usynlig for andre.
Jeg husker godt da jeg var gravid med Sidsel og kjente at svangerskapsforgiftningen kom. Jordmor tok prøver og konstaterte at alt var som det skulle. Jeg visste at hun tok feil - og sendte resten av familien til Tenerife. Da visste jeg at de hadde det fint med S, O og J. Og jeg kunne konsentrere meg om mitt.
Slik er det nå også. Jeg kan kjenne at redselen slipper taket, at kroppen begynner å lystre hodet, at jeg kan løfte blikket og bli den nye meg. Det tar ennå tid, men tid får det bare ta.
Pussig nok er tiden bare borte, som om jeg har vært på en lang reise. Det er ikke trist, bare annerledes. Nesten som en Tornerose-søvn, der jeg sakte gnir søvnen ut av øynene.
I går var jeg med på en befaring. Jeg hilste, drakk kaffe og snakket litt med en og en. Det holdt. Er fortsatt skeiv og sky. Inni meg selv. Jeg vet jo ikke hva denne tilstanden kan sammenlignes med - for meg er det eksistens eller kanskje en parallell-eksistens, et godt og fredelig sted å være. Tenker ikke på før og nå, bare er. Og skal bli.

torsdag 8. mars 2012

Beslutningsdyktig

Før kunne jeg bruke laaang tid på å bestemme meg. Nå snakker vi om sekunder.

Jeg gir faen rett og slett. Det er så mange ting som krever små beslutninger og jeg har (endelig) skjønt det fantastiske ved slumsing og ta råd fra andre.
Ta matlaging for eksempel. Ved å se det veiledende i en oppskrift blir maten bedre og du tvinges til å delta i prosessen. Jeg lærer mye av å se min svaksynte datter lage mat. Alle detaljer tar lang tid og ikke minst etterlater det små rester i kjøleskapet som du aldri blir kvitt. Ved slavisk å følge oppskriften lærer du ikke å lage mat. Hun er nøye på en ting; å vaske hendene. Kunsten ligger i å prøve - og feile.
Min far jakter på oppskriften på min farmors havrekjeks. Jeg tror ikke den finnes, annet enn som et skjelett, en slags veiledning til hennes fullendte kjeks. Hun brukte hele livet på å lage mat. Da oppstår en slags personlig perfeksjon - ikke nødvendigvis det perfekte.
Søndag morgen oppdaget jeg en kefir i kjøleskapet. Da husket jeg at den ble kjøpt inn med tanke på amerikanske pannekaker. Jeg fulgte min gamle oppskrift. De første pannekakene ble som deigklumper. Og smakte heller ikke så godt som jeg husker,
To dager senere lagde jeg en ny runde med deig. Det var mest på øyet - resten av kefiren og omtrentlig med olje, mel, egg, salt, sukker, bakepulver og natron. Det ble røre, det! Og etter et par forsøk klarte jeg også å snu hele pannekaka! Fest i heimen!
Jeg oppdager gang på gang at det gjelder å senke kravene til egen perfeksjon og slippe til andre. Da jeg måtte ha nye briller etter å ha knekt de gamle, orket jeg ikke bry meg så mye om hva slags innfatning jeg skulle ha. Optikeren som ikke kjente meg fra før, fikk siste ord.
Når vi ser tv-serier om kvelden, overlater jeg til andre å bestemme hva. Når jeg tenker på historier som skal ut gjennom mine fingre, ser jeg at spenningen ligger mellom andres perspektiv og mitt eget.
- Tenk hvor lite fravær av mennesker som skal til før naturen gjenerobrer jorden, sier min søster som sliter med å holde naturen på avstand i en egenrådig vestlandshage.
På hytta har Petter som bodde der før, plantet en sirlig rekke med røde primula. De står der som en hån mot bikkjas hull og alt annet som lever sitt liv. Vi kan ikke gjøre annet enn å leve med, finne veien med minst mulig motstand og forsøke å oppnå en personlig perfeksjon. Da blir det lettere å bestemme seg. Primulaene må flyttes.