Underdrivelsen

Jeg sitter ikke i rullestol og insisterer på at jeg kan gå - selv om det går i sneglefart og jeg i blant faller.Derfor tviler Oslo kommunes Bymiljøetat på om jeg er bevegelseshemmet og at behovet er reelt til å kvalifisere til handicapparkering.

Forrige gang jeg søkte, måtte jeg anke to ganger. Nå har jeg bare anket én gang - foreløpig. Ifølge forskriften  er formålet å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringlette et tilgjengelig parkeringstilbud. Det er altså todelt: Du må være forflytningshemmet og du må ha et reelt behov. 
— Du må ikke være så optimistisk, sier mannen min om at jeg har krysset av for at jeg kan gå 500 meter.  
Men jeg kan gå 500 meter - hvis det er lyst, jeg kan gå i mitt eget tempo, jeg vet hvor jeg skal og ingen eller ingenting forstyrrer meg. Sol rett i øyet som jeg ikke kan lukke eller ujevnheter i veien er nok til å vippe meg av pinnen. Dessuten hater jeg å fremstille meg som en person som ikke kan gå. Jeg kan for faen gå! Men samtidig innser jeg at er jeg forflytningshemmet. Det går ikke fort akkurat. Og fremdeles har jeg rester av blåmerket som gikk fra rumpesprekken til nedover låret da jeg gikk over ende på vei rundt kvartalet etter nyttår.
Tro det eller ei, man blir vant til å falle. Jeg vet etterhvert at rumpa ut og febrilsk krafsing etter noe å holde i, er oppskrift på å tryne. Hvis jeg i øyeblikket ikke overgir meg, men klarer å pressse hoftene frem og rette opp ryggen, går det bra. Det er bare så vanskelig når redselen tar overhånd.
Å forlange at Bymiljøetaten leser mellom linjene, er mye forlangt, jeg vet det. Likevel blir jeg overrasket over avslagene, at det ikke er åpenbart at jeg er bevegelseshemmet nok og at behovet er der. Skjønner de ikke hvor vanskelig det er å beskrive seg selv som en hjelpesløs stakkar?
Da er vi over på reelle behov. Er det å oppprettholde et sosialt liv et behov? Er det å ha bevegelsesfrihet et behov? Er det et behov å gjøre ærend? Er det så at behovene endrer seg fordi du har en kronisk sykdom? Kan det være et behov å se seg selv som et selvstendig menneske?  
Noen endringer er til å leve med. Jeg sminker meg ikke lenger, rett og slett fordi jeg ikke klarer. Jeg kan ikke klippe tånegler heller - fordi jeg ikke ser forskjell på tå og negl (forfengeligheten lever i beste velgående). Jeg har alltid elsket å kjøre bil, delvis selve kjøringen, delvis bevegelsesfriheten - å kunne sette seg i bilen en sen sommerkveld og kjøre over fjellet fra Bergen til Oslo og beundre lyset og roen. Da jeg fikk slag, røyk lappen. 14 år senere fikk jeg lov av politiet å kjøre opp i klasse B (personbil). Jeg tok kjøretimer, men oppdaget at det å kjøre fort med bil bare gjorde meg bare redd og ikke glad. Da bestemte jeg meg for at mopedbil med maxfart 45 km/t var nok. Jeg funderte på hvorfor det - til jeg skjønte at det var fordi jeg bestemte selv.
Livet etter slaget er fullt av oppdagelser, kanskje mest om meg selv, men også om andre. I Oslo er det Bymiljøetaten som bestemmer hvem som kan parkere på HC-plass. Hvor mange slike plasser som finnes og hvor mange som kvalifiserer til å parkere der venter jeg fortsatt svar på. Og jeg skjønnner at de må være strenge. Hvor ofte ser man ikke folk sprette ut av bilen etter at de har parkert på HC-plass. Men litt fantasi og empati forventer jeg faktisk.

Taktskifte

Hver uke besøker jeg en dement venninne. Det er lærerikt.
Lærerikt på flere måter. 
Det begynte da jeg fikk slag i 2009. Hun var der. Hentet meg i bil, gikk på korte og sakte turer med meg som endte med besøk på kafé hver uke. Vi dro på oppdagelsesferder, nye kaféer, syklet og svømte. Etter hvert ble Alzheimeren åpenbar. Min kurve gikk sakte oppover, hennes nedover. Jeg begynte å hente henne på trehjulssykkel eller i mopedbil og fulgte henne hjem. Hun glemte å handle og spise. Nå bor hun på et hjem.
Der ser jeg virkningen av alder og sykdom. Og mye godhet fra de som jobber der.
Jeg vet ikke hvordan det er å flytte fra hjemmet sitt til ett rom og bad, ikke å kunne bestemme over eget hår eller egne klær. Sakte bli gråere og tynnere. Jeg vet ikke engang om det spiller noen rolle. Om det var et tegn på Alzheimer eller høy alder, vet jeg ikke, men hun kunne buse ut med tanker som var høyst private og nesten upassende. En slags «oversharing».Våre samtaler er redusert til ingenting.Hun skjønner ikke lenger hva jeg sier. Jeg skjønner ikke hva hun sier.  Om hun husker hva jeg heter tror jeg ikke, men hun blir med uten å kny.
Oppdagelsesferden nå er å ta heisen til første etasje der det er en kaffeautomat og bord og stoler. Der hører vi på musikk sammen. Det er den beste veien inn til henne. Hun nynner. Sist lyttet vi til Alf Prøysens «Romjulsdrøm». 
Nå er et «bæssmorfang» kanskje det viktigste hun har. For som Prøysen sier: «Saligheta er et bæssmorfang».
Jeg var bare 43 år da jeg fikk slag. Gammel synes jeg da. Ung tenker jeg nå. Det er snart 15 år siden. Lenge trodde jeg at ting ville komme tilbake til meg. Det tror jeg ikke lenger - og endelig har jeg lagt sorgen bak meg. Mye av det som er forbundet med det som var, forblir fortid. Der er mitt liv parallelt med min venninnes. Det som var, var. Hva som kommer, er overraskende - også for meg.
-Er det ingenting av Ane 1.0 som er med over i Ane 2.0? spurte en annen venninne.
Jo, det er en parallell til min demente venninne: Mye er borte, men vi har med oss kjernen.  Jeg innser at det er en tid for alt. Livet er en serie av taktskifter. Grovt sagt begynner livet når du flytter hjemmefra. Først handler det om å avfinne seg med at barndommen er over og at du skal finne retning og kanskje en kjæreste. Så skal du vokse deg inn i arbeidslivet og kanskje familielivet. men etterhvert får taktskiftene en annen karakter. De blir alvorligere og vanskeligere å forsone seg med. 
Jeg har oppdaget hvor prisgitt jeg er mine nærmeste, hvor takknemlig jeg er for at de er der, hvor glad jeg er for deres pågangsmot og toleranse. Uten å være klar over det, har jeg lagt til rette for godhet i mitt liv. Slik min demente venninne har lagt grunnlag for ukentlige besøk og lojalitet. Det er ingen spøk å bli gammel og avfeldig.

I sneglefarta!

Om syv år vil 20 prosent av den norske befolkning være over 75 år. Det tilsvarer ca én million mennesker. Mange av dem vil sitte bak rattet - noen uten problem, men også noen som kanskje ikke burde sitte der. Vi vet at reaksjonen svekkes med alder og sykdom - også syn og hørsel. Og vi vet hvor vanskelig det er å kvitte seg med bilen, enten man bor i by eller grisgrendte strøk. Mange er også avhengige av bilen fordi styrken i armer og bein og balansen svikter. Men med mopedbil følger et stigma. I Sverige kalles de EPA-traktorer. Og hvem liker å bli bestemt over?

Da jeg grein meg til mopedbillappen i 2017, fantes så og si ingen alternativer til «lekebil» på diesel med maxfart 45 km/t. Det kommer seg heldigvis. For min del tok en hjerneblødning kverken både på syn og balanse, selv om jeg bare var 43 år. Nå kan jeg i teorien få sertifikat klasse B tilbake. Men gleden over å kjøre fort er vekk. Nå blir jeg bare redd. Selv kjøretimer med en erfaren trafikklærer kunne ikke bøte på det. En oppgradering av kunnskap var på sin plass, men lappen for personbil bestemte jeg meg for å gi blaffen i.

Nå er fartsgrensen i tettbygde strøk redusert til 50 km/t (i Oslo 40 km/t) og trafikken er tettere med elektriske sykler og sparkesykler og mindre marginer. Det går over min fatteevne at ikke veimyndighetene koordinerer sine fartsgrenser med de som lager mopedbiler. Det ville gjøre det lettere for eldre eller skrantne sjåfører å bytte til en bil bedre tilpasset deres evner, behov - og økonomi. Med mopedbil slipper du veiavgift og bompenger. Den koster mindre. Du kan riktignok ikke kjøre på motorveier og tuting fra stressa bilister må du venne deg til. Men sjansen for å drepe seg selv eller andre er betydelig mindre.

ET GODT ALTERNATIV: Når balanse og syn svikter, er mopedbil et alternativ verdt å vurdere - også for å holde seg fast. (Foto: Carl Størmer/2023)