torsdag 12. februar 2015

50 Shades of Green

Det er den tiden på året igjen. Jeg har begynt å måke vekk snø og lese hagebøker.

Jada, jeg vet at det er altfor tidlig. I mars står skuffelsene i kø. Vinteren er jo ikke over, og bedene er fulle av snø. Likevel har fattern og jeg begynt å planlegge turer til planteskoler. Han drømmer om bugnende grønnsakshager uten et ugress i sikte. Jeg skisser hager og ser frodige bed for mitt indre øye. Vi tror.
I dag var det gløtt av sol, rennende vann og slush i gatene. Glimt av vår rett og slett. Jeg gikk straks ut og måkte snø av plattingen, kostet i carporten og begynte å tenke på deler til grillen og noe å sette den på.
Det er nesten som et rituale. Jeg gjør det samme hvert år, flere ganger må jeg nesten legge til. Kanskje er det en slags avhengighet. Etter måneder med grått og hvitt, må jeg ha grønt. Og tro det eller ei, jeg oppdager nye vekster og nye metoder hvert år, fra de samme bøkene.
Hagen derimot forandrer seg hele tiden. Noe blir borte - og noe kommer til. I tillegg kommer all variasjonen på grunn av ulike vintre, vår, sommer og høst. Nå venter jeg først på hvite krokus og et 80-talls lilla allium. Så er jeg spent på hvilke stauder som har overlevd og hvilke jeg ikke husker å ha plantet. Jeg har hatt denne hagen siden 2002. Noen planter står fortsatt, men alt som likner tulipaner har rådyrene beitet ned og beitet ned - så hvis det dukker opp noen blomster, er det rådyr-slurv.
Før tok jeg vare på alt i hagen. Nå river jeg vekk i trygg forvissning om at noe dukker opp på sammme sted. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg har mange å spørre om gode råd. Det beste er likevel når det oppstår vakre kombinasjoner helt utilsiktet, og de kommer til sin rett i spesielle lys som får resten av hagen til å blekne. Skjønnhet er ikke bare perfekte vekster i full blomst. Skjødesløshet og slurv er viktige ingredienser.
Den som er mester i dette er hageentusiasten Piet Oudolf fra Nederland. Hans kombinasjoner av villskap og streng disiplin og tid tar pusten fra meg
Denne konstante endringen har jeg lært meg å like, lengte etter faktisk. For meg har den blitt meningen. Du kan ikke regne med å nå frem, du kan bare strekke deg.

Latsabber!

Det er ikke så ofte jeg takker meg til uførhet. Men når jeg leser om toppsjefer som synes alle andre er latsabber, tenker jeg stakkars.

- Du vet, arbeid er oppskrytt, sa en oppegående venninne av meg som i 20 år jobbet for seg selv, gikk i veggen med et brak og omskolerte seg til fast jobb.
Vi lo. Jeg var i ferd med å komme meg opp i knestående etter en hjerneblødning. Jobb tenkte jeg ikke på en gang - og i løpet av de fem årene som er gått har jeg hele tiden vært sikker på at jeg vil tilbake i arbeidslivet. Etter utspill om late arbeidstagere blir jeg mer i tvil.
Ingen kan lenger være i tvil om at arbeidlivet endrer seg. Derfor blir jeg så forbauset når presumptivt oppegående sjefer i slutten av 30-årene uttaler seg så bombastisk og gammmeldags. Det etterlater ihvertfall ingen tvil om sjefene ikke tar endringene inn over seg selv.
At mannen har yrkesaktiv kone og tre små barn, minner mest av alt om "humblebragging" - et glitrende nyord som ifølge Oxford Dictionaries er "en tilsynelatende beskjeden eller selvkritisk formulering hvis eneste funksjon er å dra oppmerksomhet til noe man er stolt av". Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at det som regel er mer med folk enn hva du ser med det blotte øyet. Og det er en tid for alt.
Kunne det tenkes at sjefen gjør så dårlig jobb, at tre dager på fjellet er en ren overlevelsesmekanisme? Noen sjefer vil du dø for, andre sjefer er til å dø av. For all del, både arbeidsgivere og arbeidstagere har et delt ansvar for at situasjonen er best mulig.
- Husk at du som journalist når som helst kan trekke din byline eller din sak, sa en klok redaktør til meg. - Men hvis du opplever ofte at du må gå til slike ytterligheter, kan du jo spørre deg selv om du er på rett sted.
Kanskje det er arbeidsgivers rolle vi bør debattere i en tid der du blir nedbemannet for et godt, eller kanskje dårlig, ord. Hva er en sjefs viktigste jobb? I min bok er det å motivere og legge til rette for at de ansatte kan gjøre en best mulig jobb. Kanskje spørre dem hva de synes eller om de har forslag til forbedringer. Erfaring og empati er undervurdert.
Hvis fredagskaka flyttes til torsdag og folk skrur av mobiltelefonen, er det et tegn på at noe er galt. Jeg tror ikke arbeidslysten øker ved at toppsjefen blåser ut sin irritasjon i avisen og kaller medarbeiderne late. Attpåtil på en torsdag. Ha, tenk på det i helgen, du!
Min opplevelse er at de fleste gjør så godt de kan. Jeg og. Uførhet har gitt meg motivasjon, fokus og anledning til å tenke - uten andre sjefer enn meg selv. Det er luksus, det.