mandag 6. mai 2013

Clash of the Titans

De har ikke sjans.

Jeg ligger på kne og gjør staudebedet klart til en ny sommer. Der - klemt mellom offensive og rotsterke rosestorkenebb (Geranium macrorrhizum) og hvite, tilsynelatende uskyldige perleevigblomst (Anaphalis margaritacea) - står noen purpurfargede alunrot (Heuchera sanguinea). Jeg kan se at de har enda mindre plass enn i fjor til sine delikate strå med intenst rosa små blomster.
Bak bøkehekken lurer naboens gule fagerfredløs (Lysimachia punctata). Denne stauden er klin umulige å bli kvitt til tross for alle hagebøkers forsikringer om det motsatte. Den formerer seg gjennom rotskudd og blomstrer så heftig sommeren gjennom at de narrer godtroende og litt late hageeiere til å tro at de er noe. Å luke dem vekk kan du bare glemme, de er verre enn skvalderkål og må graves opp og fjernes.
Jeg funderer over om jeg kan hjelpe alunroten. Da må jeg sette stikkspaden i skuddene til staudene til høyre og venstre og sette opp naboen mot sin fagerfredløs.
- Å stelle planter er som barneoppdragelse, sier min kyndige søster mens motorsagen putrer. - Du må ikke la plantene bestemme. Du er sjefen.
Hagearbeid minner ikke bare om barneoppdragelse, men oppdragelse generelt. I forrige uke var jeg i møte med min nye saksbehandler i NAV. Nå nærmer jeg meg et slags 4-års jubileum for slag - og da nærmer systemet seg en grense.
Misforstå meg rett, tonen var gemyttlig og jeg skjønner behovet for et fasitsvar. Alle vil helst ha en utvetydig prognose, vite hva som må gjøres og se meg i jobb på en bestemt dato. Jeg og!
Men er det en ting jeg har lært disse årene, er det at fasitsvar ikke finnes. Jeg fikk en absurd følelse av at møtet utviklet seg til en voksenopplæring i slag. Du kan godt kalle det oppdragelse. Det må være umulig for en frisk og rask person å sette seg inn i hva det vil si ikke å ha balanse, å forstå at dette ikke handler om muskler eller vilje.
Jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre med alunroten; hjelpe den til å overleve, la naturen gå sin gang eller erstatte den med bronseblad (Rodgersia aesculifolia) som er mye større og sterkere enn storkenebb og perleevigblomst. Det er jo aldri noen garanti for at ikke heucheraen slår tilbake eller bronseblad ikke liker seg i solsteika. Alt står og faller med hva slags sommer det blir.