«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

fredag 26. april 2013

Korreksjon

Det begynner å gå fortere i svingene.

Ikke nok med at jeg i et anfall av "hjelpsomhet" skylte min datters øyelinse ned i vasken. Irritasjon, i motsetning til linser, kommer fortere til overflaten, så også latter. Min mor og jeg hørte nyheter på radio om en ulv observert "på vei mot samfunnshuset". Vi lo i fem minutter ved tanken på hva ulven skulle der.
Og det tyske firmaet som jeg omtalte i forrige post heter selvsagt OttoBock. Jeg har ringt til NAV om rullestol. Skjemaveldet fikk jeg hjelp med, heldigvis. Så nå står jeg i kø. Snillisme har blitt et skjellsord, men det finnes mange snille mennesker. Det er som om de merker at her trengs det hjelp. Og hjelpen finnes - den henger ofte på at jeg klarer å se den.

onsdag 17. april 2013

På hjul

Det er naboens skyld.

Et uskyldig spørsmål om byvandring kastet meg inn i en lang refleksjon rundt rullestol.
Det er bare å innse at fire år med slag betydelig har begrenset min aksjonsradius. Manglende balanse og skralt syn har gjort det umulig å kjøre bil og vanskelig å bevege seg. Jeg er stadig oppglødd over det jeg kaller kvantesprang, men selv mine nærmeste har problemer med å se fremgangen.
OK, da. Rullestol.
Jeg gikk online. Den ene stolen var verre enn den andre. Ikke nok med at de så stygge ut, de fikk meg til å se ut som jeg var 150 år, trist og syk. Det kan jeg ikke. Har ikke kommet meg ut av sumpen for å dette tilbake uti.
Så kom jeg over et rugby-lag i rullestol. De karene ville jeg ikke gått i veien for. Såvidt jeg husker fra Sunnaas sykehus var gutta i stol livsfarlige. De kom trillende lydløst og i full fart.
- Må´kke tro damer (pent omskrevet) er noe problem, sa en fyr i rullestol og smilte fra øre til øre.
At han hadde draget, kom ikke overraskende på meg. For et pågangsmot. Jeg surfet videre og kom til Paralympics og rullestol-stunts. For en kroppsbeherskelse! Jeg grøsset over folk i rullestol på skate-ramper (au!) og så andre forsere fortauskanter og kanter.
Nå har jeg ingen illusjon om at jeg skal bli så uredd og sterk. Men jeg vil ha en rullestol som sier "faen". Må jeg sitte i stol for å utvide aksjonsradiusen, så må jeg. Den skal være kul og lett - så lett at jeg kan drasse den med meg helt selv og så kul at de som ikke trenger stol vil bli misunnelige.
Det var da jeg kom over firmaet OttoBeck. Med tysk presisjon har de laget hippe rullestoler i hvilken farge som helst. Men der mest interessante var hva de skrev om sin virksomhet.
- Din helse er der viktigste du har. (...) Tilpasset medisinsk teknolgi gir mennesker livskvalitet. Målet: sikkerhet, selvtillit og normalitet. Utfordring: Maksimal personlig bevegelsesfrihet. (...)
De definerer seg som et selskap som "hjelper folk som er tvunget til å håndtere uforståelige traumer".
- Følelser er en del av vårt daglige arbeid. Sosial intelligens, medfølelse og respekt for hva det vil si å være menneske i en vanskelig situasjon er nøkkelkarakteristikker for OttoBecks ansatte, heter det på hjemmesiden.
Nå tror vel ikke jeg nødvendigvis på fine ord og vendinger, men jeg har lest meg frem til at OttoBeck sponser Paralympics og at noen ihvertfall bruker hode og følelser.
Mine følelser om rullestol er høyst blandet. Jeg vil gjerne ha maks bevegelsesfrihet, men vil ikke at stolen skal kommme i veien for trening. For mine nærmeste kan det være en lettelse, og det teller jo.
Men noen ensfarget "usynlig" stol kommer ikke på tale. De sponses av NAV. Da får jeg bruke opp jul og bursdag og jul og bursdag inn i evigheten. Eldrebølgen kommer - så vi blir nok bare flere som må sitte i stol. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at bytrilling blir det nye. Da kan du bare være glad for at du ikke har bein å stole på.

tirsdag 9. april 2013

Erfaringsmessig

Erfaring utvider - og begrenser.

Ikke noe sted har jeg opplevd det så tydelig som i "Historien om Pi". Boken av Yann Martel fra 2001 er en gjenfortelling av hvordan en gutt vokser opp i en dyrehage i India og overlever et forlis i en redningsbåt sammen med en tiger.
Han og tigeren skylles i land i Mexico etter 227 dager. For godt til å være sant, sier du?
Ja, det var akkurat det representantene for det japanske rederiet sa da de besøkte gutten på sykehuset. De nektet å tro guttens historie. Han fant dermed en ny, som de kunne akseptere. Den stemte med det de visste fra før.
Er det ikke ofte slik at vi er ute etter forklaringer vi har fra før?
Erfaring utvider vår horisont, men den kan like gjerne begrense oss, gjøre det umulig å tenke nytt. Jeg lo rått da naboen foreslo byvandring. Da må jeg sitte i rullestol. Det vil jeg ikke, men jeg er god til å spise lunsj, sa jeg.
Da hun var gått, begynte jeg å tråle nettet for en hipp rullestol. Balansen min er fremdeles så dårlig at geg ikke kan gå lenger enn rundt kvartalet i flatt og forutsigbart terreng. Og 16. mai skal jeg ravne. Det er kanskje litt optimistisk. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å endre synet på rullestol. Behovet for den varer jo ikke nødvendigvis evig.
Slik er det med all erfaring - den skifter og skifter igjen avhengig hva slags situasjon vi befinner oss i. Det fysiologiske legger en sterk føring for vår mentale tilstand. Har du små barn, vil deres behov og hverdag påvirke deg. Vi vet mye om hva det vil si å være baby, smårolling, barn, tenåring og ung voksen.
Jeg tror livet fortsetter med ulike faser, men at de ikke lenger er knyttet til alder, men erfaring. Erfaring er ikke noe du velger, men noe som skjer med deg. Jeg merker hvordan min hjerneblødning har gjort meg "eldre", og jeg ser at mine nærmeste også har vært nødt til å tilpasse seg.
"Ikke bekymre deg," lød meldingen fra 14-åringen på en ukes utveksling i Nederland. 17-åringen føyer meg, men har sine hemmeligheter. Selv mannen min lever videre i sitt liv. Slik forholder vi oss hver på vårt vis til den nye virkeligheten.
Overgangene er mer glidende etter hvert som vi blir eldre. Jeg ser folk på alle kanter som pådrar seg nye erfaringer - det er bare å vente og se hva de kommer ut med.
- Hver alder har sin sjarm, sier faren min som begynner å bli en godt voksen mann.
Jeg kan godt se at han også har sine sorger og bekymringer. Men vi må velge å se lyst på livet. Det finnes alltid en neste sving.

torsdag 4. april 2013

I NAVs hender

Hver gang vi hører om NAV i nyhetene er det forbundet med snusk og svindel. For meg har de vært en redning.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gikk til NAV med lette skritt. Det kom innkalling til et informasjonsmøte da jeg hadde vært sykemeldt i ett år - og jeg var verken arbeidsfør eller forsto omfanget av rehabilitering etter hjerneblødning. Hode og kropp var ikke på parti, jeg gråt som et pisket skinn - og nå, tre år senere, begynner jeg å se at dette fortsatt vil ta tid.
I juni går jeg inn i mitt siste år med såkalte arbeidsavklaringspenger, og jobb slik jeg kjenner det synes fortsatt umulig. Det er kanskje derfor jeg irriterer meg (for det kan jeg i tiltagende grad) over all negetivt fokusert presseomtale. Det er som om NAV ikke kan nevnes uten samtidig å trekke frem internt rot, treg saksgang eller ekstern svindel.
NAV er det tapende lag - uansett. Det gjør dem så lette å ta. Og det gjør alle.
Nå er det ikke noen stolthet over å være klient hos NAV - kanskje med unntak blant pensjonister, småbarnsforeldre eller i helt spesielle miljøer. Faktum er at regulær trygd utgjør noe sånt som 2/3 av NAVs budsjett. Jeg tror mange av oss andre har gått i grøfta og kjemper hver dag for å komme seg ut av den eller for å finne fotfeste i en ny tilværelse. Etter presseomtalen å dømme er vi skurker hele gjengen. Og skurker finnes naturligvis, men jeg nekter å tro at det er mange som bruker sin kreativitet på å lure NAV.
Tenk hvor viktig NAV er på veien til et nytt liv. De skal bidra til at folk finner seg selv, finner veien gjennom en sorg over at livet ikke ble slik de hadde trodd og ikke minst hjelpe folk til å finne en ny økonomisk platform.
Tenk om NAV kunne profilere noen glade kunder og noen ansatte med positive perspektiver på den jobben de gjør.
Jeg lever på penger fra NAV, men er ikke mindre verdt av den grunn. Skaden som følge av hjerneblødning lærer meg noe hver eneste dag - både om meg, mine nærmeste og de jeg møter. Det er sjelden noen sier nei til å hjelpe. De fleste er derimot glade for å kunne være til hjelp.
- Kan ikke jeg få skjære opp kjøttet ditt, sa min sidemann under et middagsselskap. - Da gjør du meg glad. Å få være til hjelp er en gave.
Han kom med boken "The Happiness Hypothesis" av Jonathan Haidt. Den amerikanske psykologen går gjennom ulike veier til lykke i livet. Hans konklusjon er gode nyheter for alle som er en del av NAV. All kamp om goder og ressurser til tross - mennesker er sosiale skapninger som dypest sett ønsker å være del av noe større. Derfor higer vi etter kjærlighet, forpliktelser og det å gjøre noe meningsfylt.
Tenk å få noen i NAV til å fortelle oss hva som gjør dem lykkelige på jobben. Det kunne vi lære noe av.