En indianers død

Det skulle ikke vært Per.

Det skulle ikke vært noen av oss.
Jeg tror - med unntak av Arnt som blødde voldsomt neseblod i barneparken - at Per var den første, mitt første minne. Vi var indianere og en annen Per var cowboy, eller sheriff faktisk. Det er selvsagt mulig at det var herrehatten på barnehagebildet i svarthvitt som gjør feiltolkningen mulig.
Dette var våren 1972, 40 år siden. Min kampfelle Per hadde topplua - som jeg mener var rød - godt trukket ned i panna og var mindre enn jeg trodde. Det er ikke alle jeg husker, men Randi, Inger Marie og Cille sitter, så også Thorstein, Øyvind, Frode, Ragnvald og Ole et eller annet i gummibukse - uvisst av hvilken grunn.
Men det var Per og jeg som lusket rundt i den "store" skogen som omga Dysterlia barnehage. Det var vi som var de snille og tapre - kanskje særlig Per for når jeg tenker meg om måtte jeg også være kvinne i nød og "reddes". Forelskelse kan jeg ikke huske. Vi var bare på samme lag. Og den følelsen har jeg alltid hatt med Per.
Det er jo ikke slik at vi har fulgt hverandre i tykt og tynt. Jeg ble med Hallvard hjem etter skolen, jeg var på fest hos Arne og Håkon. jeg haiket fra Gøteborg med Espen, delte dusj og lasagne med Bernt, kjørte til Paris bak på Sigbjørns motorsykkel (hadde ikke følelse i rompa på månedsvis) og bodde i leilighet med Arnt.
Men alt dette inkluderte Per. Vi spilte håndball på hvert vårt lag. Vi studerte på hvert vårt vis. Men Per var til syvende og sist tro mot indianeren i seg selv. Og han holdt fast ved stammen. Selv når jeg møtte ham var det første jeg hørte en slags humring som hos en hest som vet det er noe godt i vente, deretter en kraftig klem - og taushet. Per snakket ikke så mye med en gang.
Han ble Mannen som stelte hjemme. Han stelte hjemme og forble Mann. Da Kristine kom, invitere han og Anett alle oss. Det vitner om en raushet som vi kanskje ikke fattet rekkevidden av, Per tok på seg å lage kalkun og pommes noisettes til Nyttårsfeiring i Hallvards leilighet. Han utstrålte omsorg som var en gammeldags indianer verdig.
Vi andre kan bare takke for at vi har fått være en del av Pers stamme og tenke på at han er på de evige jaktmarker. Det er dessverre ingen trøst.