onsdag 18. januar 2017

Opprydning

Høsten har vært stri - og dominert av to hendelser. Fellesnevner er opprydning.

22. september spydde jeg blod. Det ble begynnelsen på en serie sykehusopphold som vi ennå ikke er sikre på er over. Jeg husker egentlig lite av de to første ukene. Men allerede første kveld tenkte jeg at det ikke var sikkert at dette ville gå bra. For hva om morgendagen ville begynne uten meg? Da måtte jeg rydde unna og forsikre meg om at min ektefelle og to halvvoksne barn ville få hjelp til å lage en tilværelse uten meg. Det tvang meg til å tenke gjennom alle de som står oss nær, gjøre opp status og erkjenne at jeg ikke har noen særlig innflytelse over valg som blir tatt uten meg. Jeg kjente at jeg måtte slippe taket.
Det var en skummel, men nødvendig tanke. For samtidig hadde den et element av overlevelse. Jeg skjønte at jeg måtte fokusere for å komme meg gjennom hva det nå var som lå foran meg. Det var rett og slett ikke plass til andre enn meg.
Da jeg kom hjem etter seks uker, var jeg tynn og skranten. Mentalt har det nok også preget meg, men hvordan vet jeg ikke ennå. Planen som for alvor tok form 22. september, var å tømme kjelleren for å lage en hybelleilighet i kjelleren. Den kunne være et tilfluktssted for et familiemedlem eller en ekstra inntekt - en langtidsplan. Dette prosjektet kunne blitt lagt på is, selvsagt. Men det tenkte vi ikke på. Istedet gikk vi løs på alt som lagres i en kjeller.
Det er ikke småtteri: ubrukelig verktøy, juletrepynt som aldri blir tatt frem, sesongklær som ikke har vært brukt på 20 år, sko og støvler som du innerst inne vet aldri blir tatt frem igjen, filler av ihjelvasket sengetøy, bøker som aldri blir åpnet, fotografier av folk du ikke vet hvem er, gamle møbler, mistilpassede hyller, bruksanvisninger som ligger på UTube, bilder som aldri blir hengt opp, forelesningsnotater som har samlet støv i 30 år - og slik kunne jeg fortsette.
Den mentale opprydningen på sykehuset gjorde det lett å kaste og gi bort.
Fellesnevneren for disse to operasjonene er at det innebærer å ta stilling til tidligere prioriteringer. Det jeg oppdaget var at ting jeg trodde ville følge meg resten av livet, ikke måtte det. Det er snarere en lettelse å bli kvitt ting - og når jeg ser på haugen som nå står i stua, tenker jeg at mer må ut. Da jeg fikk slag i 2009, gikk jeg gjennom en sorg over ferdigheter jeg ikke trodde jeg kunne leve uten. Det tok flere år, men konklusjonen er at livet lar seg manøvrere selv om horisonten er smalere enn før.
Denne vinteren bruker jeg ikke krefter på å sørge, jeg er tvert i mot bare glad for familie, foreldre, søsken og venner og den kjærligheten de omgir meg med. Jeg er heldig som er omslutttet av så mye god vilje.
- Menigheten ber for dere, skrev en bekjent fra Baltimore.
- Men vi tror ikke, repliserte min mann.
- Ikke vi heller, skrev hun tilbake. - Men vi tror på det å støtte opp i en vanskelig situasjon.
Det er mange som har heiet. Og det er mange jeg ikke vil leve uten. Men hvem det er som går først, vet ingen. Jeg har begynt å tenke tanken hver gang jeg går i et bursdagsselskap eller tar et glass vin med naboene: En av oss dør først. Og jeg tenker det ikke med vemod, snarere med en erkjennelse av at livet er en begrenset ressurs. Da er det ikke så nøye med alt som ligger i kjelleren.

1 kommentar:

  1. Ane, du er et fyrverkeri og kraftverk. Du skal vite at ditt livsmot og ukuelige evne til å fortsette, sortere og fokusere er en stor inspirasjon for en som meg. Det at du og Carl deler deres erfaringer er en veiledning for oss "friløpere" til å erkjenne dette livets fundamentale begrensninger, gleden og omsorgen i det nære, umiddelbare og det som vi ellers tar som en selvfølge. Takknemlighet er en følelse du på ditt usedvanlige vis greier å frembringe. Ikke fordi jeg er så frisk og du fysisk redusert. Men ditt mot og din livsanskuelse.! Du er ved dit eksempel en frigjørende kraft. Å møte deg i gaten og slå av en prat, det er en berikelse, hver gang. André Bjerke skrev at Jeanne d’Arc stakk hånden opp (av strømmen) og hånden talte. Du taler med hele deg. Ane, vi heier på deg, hele tiden!

    SvarSlett

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane