«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

mandag 8. november 2010

Ctrl+Alt+Del

Det er ganske nøyaktig 16 måneder siden noe gjorde en Ctrl+Alt+Del på meg. Fremdeles er jeg ikke ferdig rekonfigurert.
Snakk om end task - å avslutte oppgave. Før kunne jeg se, gå, løpe, sykle til jobben,  kjøre bil, forte meg og være tilstede som kjæreste og mamma. Nå kan jeg ingen av delene. Jeg klarer knapt å være online uten å bli sjøsyk. Jeg gråter for alt og kjenner ikke meg selv igjen. Til og ned bikkkja har sluttet å lystre. Hun ser bare langt på meg og springer avgårde, vel vitende om at jeg ikke setter etter.
I løpet av minutter snudde hjerneblødningen alt på hodet. Den kom uten forvarsel. Til meg som både var (relativt) ung, frisk og veltrent. At jeg er en del av en stor statistikk som bare vil bli større tenkte jeg ikke på. Hvert 40. minutt rammes noen i Norge  av slag. Denne timen var det  meg.
Jeg hadde en kurs. Nå vet jeg ikke om kursen peker opp eller ned eller i sirkel. Jeg håper det siste: at jeg en dag våkner og finner alt som før. Sannsynligvis ikke. 
-  Du må se det som liv nummer to, skrev en klok venninne på sms.
Jeg har prøvd, mellom all statistikken som sier at slag er den største årsaken til uførhet i Norge. De som ikke er i jobb etter tre månede r, kommer aldri tilbake, sa en ekspert mannen min snakket med. Nå har jeg vært nede for telling i 16...
- Fokuser på dine funksjoner og fremskritt, og ikke dine funksjonshemminger, anbefaler den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor  som selv brukte åtte år på sin rehabilitering etter et massivt hjerneslag i slutten av 30-årene.
Åttte år. Faen i helvete. ÅTTE ÅR.
Jeg har forsøkt å definere hva et nytt liv kan være. På plussiden: Mer tid. Jeg blir kjent med en ny side av meg selv - og alle rundt meg. Eller som Albert Einstein skal ha sagt det: Du må slutte å være den du er for å bli den du skal være.
Naturen improviserer gjennom ulikhet. Se på din egen hage. Den er aldri lik fra år til år. Et år blomstrer purpursolhatten, neste år er den fullstendig marginalisert. Skiføret er aldri likt. Fra 2002 har jeg opplevd alt fra snømangel og glatte veier til mer snø enn på titalls år. Variasjon er mer vanlig enn mangel på sådan. Det er bare vi mennesker som tror at alt varer evig. At status quo er det nornale.
Det er det sjelden. Men viljen er ikke nok. Noen gang virker den t.o.m. mot sin hensikt. Men det å akseptere at man er syk, tar tid. Det er helt jævlig alltid å måtte be om hjelp. Gi blaffen i perfeksjon. Du søler uansett. Det er din skjebne - ingen andres, selv om det også berører dem. Du må jobbe med - ikke mot. Ta en dag i senga. Bikkja må ha refleksvest, men den finner veien hjem selv. Ta humørsvingningende med deg, de handler om situasjonen - ikke deg. De vil roe seg.  Slapp av, vær syk, ikke tenk for mye på fremtiden. 
Mitt slag er min sorg. Mitt slag er min families sorg. Jeg blir nok ikke den samme, men en ny versjon av meg selv. Hvem vet jeg ikke ennå.

August/september 2010 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane