Greina jeg sitter på

Jeg sitter på en grein og sager. Et fall er uunngåelig. Godt det ikke lenger er så langt til bakken.

Jeg har vært 20 meter opp - langt nok til å dø. Nå er det kanskje et par meter igjen. Nok til å slå seg skikkelig, men jeg dør ikke.
Å være syk eller gå gjennom en krise er en selvoppatt prosess. Jeg har vært så nærsynt at det er en gru. Til en viss grad er jeg det fortsatt, men det begynner å avta litt.
Ikke det at jeg tror det er et valg. Jeg har ikke selv noen oppfatning av å kunne velge. Haruki Murakami sier i sin bok om løping: "Pain is inevitable. Sufferiing is optional."
Jeg tror ikke nødvendigvis han har rett - ihvertfall ikke på kort sikt. Når krisen treffer, må du bare stå i det. Ingen kan bestemme hvordan de reagerer. De bare reagerer. Det er så lett å dømme andres reaksjoner. Noen snakker om krisene sine. Andre ikke. Til syvende og sist spiller det ingen rolle for hvor lenge de varer. Det er slutt når det er slutt. Og for noen varer det lenge.
Er man heldig, har man kloke folk rundt seg. Min mor sa forleden: - Jeg tror du kan kjøre bil nå. Kan du manøvrere en sykkel i trafikken, kan du også kjøre bil.
Så lett plantet hun en tanke som gjorde meg større. W som trener meg, tror at jeg kan gå - derfor går jeg. Min far liker maten min, derfor har jeg begynt å kokkelere. Min mann lytter og drømmer - derfor snakker og skriver jeg.
Alle kan bidra. Jeg klarer ikke alene å vokse meg stor. Derfor er selvopptattheten en farlig alliert på lang sikt. Det støter folk vekk, men må balanseres mot behovet for å vokse i eget tempo.
Når krisen treffer, er det ikke noe man ønsker mer enn vanlig, kjededlig hverdagsliv.
- Du kjeder deg ikke da? spær folk etter at jeg nå har vært nede for telling et par år.
Kjeder meg, nei! Jeg har mer enn nok å gjøre bare med å innhente meg selv. Nærsynt, men nødvendig. For meg er det å gå ned til vaskerommet ikke lenger en selvfølge, ei heller å ryddde etter et måltid eller bære noe opp en etasje i rekkehuset.
Jeg gleder meg over hvert skritt i riktig retning. Det er et valg - og en vei ut av selvopptattheten. Så må jeg bare håpe at jeg blir et valg folk gjør på sikt. Det har man aldri noen garantier for.

September 2011