«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

lørdag 17. september 2011

Skyggen

Kronisk sykdom kaster en skygge du aldri blir kvitt.

Tror jeg. For jeg tror også at kort tid etter at smerten slipper taket og livet glir tilbake til det hverdagslige, fortrenger vi så mye vi kan. Men samtidig skal vi også opprette en ny likevekt, møte den samme sorgen på nye måter enten vi står i sentrum eller utkanten.
- Unnskyld at jeg spør - hva feiler dere? Ja, jeg mener, dere ser jo helt friske ut?
Det var en fyr på nabobordet som spurte. Han viste seg å være 37 år, altså 5 år yngre enn hva jeg var da jeg ble syk.
- Vi har hatt slag, svarte jeg - faktisk med et smil. Skjønner godt at han var nysgjerrig. Og det var snilt ikke å se mitt skeive ansikt eller min venninnes dårlige side. Faktum er at vi nok ser skeivheten bedre enn andre. Til en viss grad handler det om fokus, hva du velger å se.
Min mann kaller det et overklasseliv. Jeg trener, gjør husarbeid og går på kafé. Men skyggen blir jeg aldri kvitt. dryt to år inn i sykdom ville jeg til tider gitt høyre arm for å ha helt syn og ike sjangle.
Uansett hvor frisk jeg blir, vil slaget være en del av meg, fysisk eller psykisk. Noe av det mest slitsomme er veien til det nye livet. Det å ikke vite hva man kan forvente og hvor lang tid det skal ta.
På foredragsnettstedet Ted.com snakker idrettsutøveren Aimée Mullins om skyggen, sykdommen, og om de mulighetene som ligger som ligger i motstand og sorg.
Det er kanskje ikke for alle. I all smerte ligger lidelse - og uansett hva som sies, er den ikke valgfri. Av skade blir man først og fremst skadd, som en venninne av meg sier. Klokskapen kommer kanskje.
Sorgen kommer til de fleste av oss men i ulik form, og den går i bølger. Livet er en uendelighet av bølger som går opp og ned. Noen frykter avvisning etter en vanskelig barndom, andre går gjennom et samlivsbrudd eller barnløshet, noen får en diagnose eller dårlig prognose, andre erfarer død. Noe synes - og noe synes ikke. Felles for alle er det Mullins kaller "the X-factor" - enkeltmenneskets evne til å tåle motgang.
- Vi skylder våre medmennesker en mulighet til å definere seg selv, ikke bli forhåndsdømt, sier hun - glad for å vokse opp uten synonym-ordbok som fortalte henne at adjektivet ´ufør´betydde blant annet `ubrukelig, ødelatgt, mutilert, maltraktert´, for å nevne noen... Særlig provosert blir hun av antonymene `sunn` og `hel`.
- Hvis noen hade spurt meg da jeg var 15 år, om jeg ville byttet ut protesene med vanlige bein... Jeg er ikke i tvil om hva som ville vært mitt svar. I dag er jeg ikke så sikker. Jeg ser hva slags muligheter protesene har gitt meg, sier hun som i dag deltar i Paralympics.
Det har kostet. Hun snakker, vel vitende om både smerte og lidelse - og det syns.
Tenk over vårt samfunns hang til å definere folk ut fra utseende og bevegelighet. For som 37-åringen på nabobordet sa:
- Dere ser jo helt friske ut.
Ja, det var før jeg sjanglet ut og holdt meg fast i et tre mens jeg ventet på en taxi i regnet. Han lot seg lure av et kult utseende (ja, jakka var svindyr og gjorde meg dessverre bare mer ulykkelig).
Heldige er de som har noen som kan vide ut horisonten, slik at man ikke blir sittende nedi et hull. Det er så lett. Så lett.
- Du må huske at for hver deltager her, sitter det ti hjemme og gråter, sa min romkamerat da jeg gråt meg gjennom Ridderrennet for halvannet år siden.
Du kan se sorgen på Aimée Mullins som løper med proteser etter å ha amputert begge bein; på hjerneforsker Jill Bolte Taylor som brukte åtte år på å komme på beina etter et massivt slag; og på grunderen og forretningsmannen Steve Jobs som kjemper mot kreft. Pussig nok er det skjørheten eller vissheten om livets prøvelser som gjør dem og det de har på hjertet så interessant. De har erfart smerte og lidelse. De VET.
De bærer også med seg en skygge, til tider stor og til tider liten. Slik jeg ser det, blir den ikke mindre vet at man prøver å gjemme den bort. Den bare ER der. Først når vi kan akseptere den, kan vi flytte fokus. Jeg nærmer meg.

September 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane