«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

fredag 15. juni 2012

Et glimt

Jeg vet det jo. Etter nedtur kommer opptur. Etter opptur kommer nedtur. Likevel dominerer følelsene.

Det er tungt å stå nær en person i krise. Ikke bare fordi den skadde blir selvopptatt og lever i en liten verden, men fordi følelsesregisteret krymper. Reaksjoner som før var nyanserte, reduseres til få uttrykk - og gjerne gråt.
Gråt er vanskelig å takle fordi det ofte er et uttrykk for fortvilelse og frustrasjon. Da gjelder det ikke å skue gråten på tårene. Det er høyst menneskelig å gråte. Vakkert, faktisk, og ikke noe å være redd for - enten du er den som gråter eller den som ikke gråter.
En person som står midt i en av livets mange overganger, vil vise glimt av noe dypt personlig, noe hun eller han ellers klarer å gjemme. Når du sakte går fra et sted i livet til et annet, vil disse glimtene av deg komme til syne. Se dem - og gled deg over deres mangfold. Du vil se ting du liker og ikke liker. Kriser kan avle en raushet i forhold til andre. DEN er vel verdt å ta vare på.
Noen ganger føler jeg meg som en "talking frog". Du vet hun som finner en snakkende frosk som klemt inn i hennes brystlomme, får sagt at et kyss er nok til å forvandle ham til en kjekk jazztrommeslager. Hun tar ut frosken av lomma, mønstrer ham og konkluderer: - I can make a lot more money of a talking frog.
Å leve med følelsene utenpå huden har en verdi. Ikke bare tvinger det deg til å tenke over tilværelsen. Det gir andre et glimt av deg - og deg et glimt av dem. Jeg har vært gjennom runder nok til å vite at alt normaliserer seg igjen. Huden gror, du får opp guarden og følelsene under kontroll, uansett hvordan livet blir.
Mange har en preferanse for status quo, uforanderlighet og forutsigbarhet. Kanskje det er derfor vi lengter til hverdagen, til det som var. Denne nostalgiske streak finner sin tilfredsstillelse i at ting skal falle til ro, finne sin plass, en slags happy end.
Jeg kan ikke annet enn å smile av Aftenpostens bilde av det "gode liv" etter fylte 60. Hånd i hånd på en solfylt strand, golf og lange middager... Hvor kjedelig det fortoner seg. Det har gått opp for meg at happy end ikke finnes - annet enn i glimtene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane