Sirkelen utvides

Det gjelder å strekke seg. Begrensninger kommer helt av seg selv

I helgen dro jeg med mor og søster til Sicillia. Unnskyldningen var mutterns 70-års dag i januar. Men da er det jo ikke sommer på Sicilia.
- Det er så deilig at ingen ryddder, sa min søster der vi lå på terrassen og stekte oss. At mitt ryddegen er ute av drift tar hun som en ren bonus. Jeg også faktisk.
Da hadde vi fylt spisebordet med stæsj og gjenbrukt vinglassene. Men latmannsliv var det ikke.
- Det er klart vi må i vannet, sa hun etter under 24 timer på siciliansk jord. - Kan jo ikke la oss hindre av at du har armen i gips.
Nei. Heller ikke det faktum at jeg fremstår som dritings og med et skeivt tryne var nok til å stoppe oss. Gipsen ble surret inn i en pose. Vi knabbet maleteip fra et kjøkkenskap. Noen (sikkert min søster) fant en livredderring. Dermed bar det ned en betongtrapp med åtte trinn, over et lavasvaberg, ned en ruglete "naturtrapp", forbi lavasteiner, over en kald og uforutsigbar bekk og til stranden. Den var til gjengjeld fantastisk.
Vi må ha vært litt av et syn, lange, vinglete meg mellom to sterke damer - for ikke å snakke om skrik ved akklimatisering til vannet og meg ned i knestående mens jeg fikk tredd ringen over hodet og ble slept ut på dypt vann.
Mitt ganglag er mildt sagt eksentrisk, men det er ingenting mot rulllestol. DA ikke bare kikker sicilianerne - de glaner.
I en liten fiskelandsby ble jeg trillet forbi en klynge menn, hvorav en i rullestol. Jeg så kompisen lyse opp ved synet av meg - som om han ville si til den uheldige: Her er en dame for deg. Hun har også fire hjul!
Vi var i gamle byer og nye byer, og spiste oss nesten fordervet for ingen penger. (En av få fordeler når du kommer i rullestol - folk vet ikke hva godt de skal gjøre.)
Jeg skal innrømme at det er en overvinnelse å sette seg i rullestol, samtidig ser jeg at det er en lettelse for de som står rundt. De tøffeste gutta sitter i rullestol. På Sunnaas rehab sykehus kommer de så fort og lydløst i gangene at det er et under at vi andre overlever.
Det er lett at rullestolen blir symbolet på alt en ikke lenger er. En dame jeg kjenner lever med konsekvensene av bekkenløsning. Hun hadde deltatt på et yogakurs for kvinner med bekkenløsning. Etter dem kom en grupppe som skulle delta på barselyoga - friske og spreke damer. Da kom tårene hos mange av dem som knapt klarer å løfte barnet til brystet. Jeg skjønner deres sorg.
Slik var det for meg på Sicilia også. Jeg tåler plastposer og vingling, bilkjøring og sightseeing, restaurantbesøk i rullestol. Men at sikkerhetsfolka på flyplassen i Palermo insisterer på at jeg må kjøres i spesialbil til flyet på tarmac´en og ikke hører på forsikringer om at dette klarer vi selv. DET gjør meg trist og forbanna.
Tenk å ta noen som prøver av all sin makt å gjøre seg store, å gjøre dem små. Det er å ta verdigheten fra folk. Da blir jeg glad for at jeg utvider mine sirkler - og at jeg har noen som er villlige til å gjøre det med meg.