«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

søndag 19. august 2012

Bæsjeknekken

Sykdom har tatt rotta på mye. Forfengeligheten lever i beste velgående.

Det var en tid da jeg ga blaffen i om ganglaget ga inntrykk av at jeg hadde bæsja i buksa. Så sa min elskede det magiske ord "bæsjeknekken". Da rettet jeg ryggen - og oppdaget at balansen også sitter der.
I ryggen altså.
Hvis jeg klarer å ha hele foten i bakken uten å krumme tærne, går det et signal videre til hoftene. Og dersom jeg klarer å hvile der og samtidig ha rygg, nakke og hode rett over, har jeg øyeblikk av balanse. Jeg tviler ikke på at noen har fortalt meg det før. Men jeg har ikke vært mottakelig.
Min akupunktør i Boston satte nåler i skalp og ansikt uten å nøle.
- Nålene slipper til dine egne helende krefter. I de tre årene som er gått siden slaget har kroppen funnet seg til rette med en ny - og skjev - balanse. Nå må du rette deg opp og gjenvinne din egen balanse. Den kommer, sa han selvsikkert.
Det var morgener jeg våknet til mitt eget ansikt, men det antok sin gamle skjevhet utover dagen. Bæsjeknekken kommer av seg selv. Så også stabbingen
- Stokken er kun et hjelpemiddel, sier W og tvinger meg i sirkel til venstre og høyre. Han viser meg hvordan jeg skal bli kjent med stokken og bruke den til trening.
- Gå sakte, ta små skritt og ikke len deg på stokken, befaler han og holder heisdøra.
At jeg begynner å bli bedre, kan jeg høre på tonen. Han er jo en snill fyr, men ikke dumsnill, og det er som han vet hvor langt jeg kan tynes.
Det tror jeg er vanskeligere for min ektefelle. C har definitivt evnen til å være morsom og usentimental. Samtidig er tre år med meg på knærne (bokstavelig talt) mer enn de fleste kan tåle. Han må lokke og lure, for min motstand er stor.
På den annen side er jeg ganske sikker på at jeg er over det grøvste. Jeg fikk en oppmuntrende melding fra en gammel venn. Hans søster hadde kommet i snakk med en dame ved et basseng i Spania. Hun hadde fått slag i en alder av 30 år. Det tok henne ti år å komme til hektene etter hjerneblødningen. Mitt tidsperspektiv utvider seg stadig.
Tenk så hardt arbeide - og for en erfaring å ha med seg. En bæsjeknekk blir for bagatell å regne. Det beste ved den er at jeg kan merke at den er der - og le. Jeg er ikke den første og ikke den siste til å få livet snudd på hodet. Men jeg er godt på vei til livet etterpå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane