Lykke

Kan et liv prisgitt andre være verdt å leve?

Ja.
Men samtidig kan jeg forstå at noen i sin fortvilelse velger å avslutte. Å velge døden er å ta kontroll over sitt eget liv når det synes umulig.
Jeg har vært inne på temaet før, kan huske en kommentar jeg skrev om en svensk fyr som valgte å reise til Sveits for å ta livet av seg. Han hadde blitt lam fra halsen og ned etter en trafikkulykke og var totalt prisgitt sine nærmeste og betalte hjelpere.
En tidligere kollega tok sitt eget liv etter slag nummer to. En amerikansk mann jeg leste om hadde blitt utstyrt med et våpen av en god venn. Og den skulle han bruke når tiden var inne. Og slik kunne jeg fortsette. Jeg skal ikke kokettere med at jeg var inne på tanken, men at det fysiske har en konsekvens for psyken og vice versa er jeg ikke i tvil om.
- Hvis jeg hadde kunnet bestemme da jeg fikk diagnosen multippel sklerose, hadde jeg vært død forlengst, sa den tidligere lederen av MS-foreningen til meg under et intervju i 1997.
Å ta ansvar for sin egen død er mer enn de fleste av oss orker.
I mitt liv har jeg møtt mennesker som har trosset helsemessig motgang og LEVD slik de aldri har levd før. De har gjort ting med større intensitet og vært mer åpne for hva livet byr på. I dag plukket jeg bønner i min fars drivhus. Deretter satt jeg meg på trappa for å skjære hode og hale av bønnene. Det gikk ikke fort, men fort nok for min nevø på to år som en etter en la bønnene i en bolle. Det ga meg en intens lykkefølelse og ham et litt større ordforråd, i tillegg til rikelig anledning til å røre litt i bollen.
Tull og tøys selvsagt, men like fullt en beskjeftigelse full av mening - ikke minst for mine foreldre som så meg le i underbuksa (langbukser i drivhus er ikke en god ide) og min søster som fikk noen uforstyrrede minutter. Men jeg spør meg om det er redselen for å ligge andre til last er årsaken til at noen velger døden.
I vårt priviligerte samfunn er det å gå ned for telling fysj. Ikke skal du trenge NAV og ikke skal du forårsake smerte for din familie og dine venner. Er du i jobb igjen, spør mange. Nei, må jeg si, og jeg vet sant og si ikke om jeg kommer dit. Det er det første gang jeg sier høyt. Men spør du meg hva jeg egentlig tror, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg kan jo ikke tro at jeg ikke skal gjenvinne balansen. Fordommen om at en må klare seg selv er kanskje mest seiglivet hos den det gjelder. Det letteste er å gi seg, men det er også det vondeste for andre. Å stå i det er noen ganger så smertefullt at det ikke er sant.
Jeg er heldig. Det er mange som har hjulpet meg over kneika, ikke minst mine nærmeste. Nå har jeg endelig kommet dit at jeg ser deres sorg og smerte. Den er minst like reell som min og også en del av bildet.
Jeg er ferdig med det grøvste og kan le igjen. Mitt skeive ansikt er ikke like fremmed og jeg kan se sammenhengen mellom utslitthet og gråt. Tiden har lært meg å beherske mitt nye liv.
Nå er det min tur til å hjelpe - på en annen måte enn før. Ikke ved å være rask, men ved å holde fakkelen høyt og vise min egen krokete sti. Det er det jeg kaller lykke.