Taktskifte

Hver uke besøker jeg en dement venninne. Det er lærerikt.
Lærerikt på flere måter. 
Det begynte da jeg fikk slag i 2009. Hun var der. Hentet meg i bil, gikk på korte og sakte turer med meg som endte med besøk på kafé hver uke. Vi dro på oppdagelsesferder, nye kaféer, syklet og svømte. Etter hvert ble Alzheimeren åpenbar. Min kurve gikk sakte oppover, hennes nedover. Jeg begynte å hente henne på trehjulssykkel eller i mopedbil og fulgte henne hjem. Hun glemte å handle og spise. Nå bor hun på et hjem.
Der ser jeg virkningen av alder og sykdom. Og mye godhet fra de som jobber der.
Jeg vet ikke hvordan det er å flytte fra hjemmet sitt til ett rom og bad, ikke å kunne bestemme over eget hår eller egne klær. Sakte bli gråere og tynnere. Jeg vet ikke engang om det spiller noen rolle. Om det var et tegn på Alzheimer eller høy alder, vet jeg ikke, men hun kunne buse ut med tanker som var høyst private og nesten upassende. En slags «oversharing».Våre samtaler er redusert til ingenting.Hun skjønner ikke lenger hva jeg sier. Jeg skjønner ikke hva hun sier.  Om hun husker hva jeg heter tror jeg ikke, men hun blir med uten å kny.
Oppdagelsesferden nå er å ta heisen til første etasje der det er en kaffeautomat og bord og stoler. Der hører vi på musikk sammen. Det er den beste veien inn til henne. Hun nynner. Sist lyttet vi til Alf Prøysens «Romjulsdrøm». 
Nå er et «bæssmorfang» kanskje det viktigste hun har. For som Prøysen sier: «Saligheta er et bæssmorfang».
Jeg var bare 43 år da jeg fikk slag. Gammel synes jeg da. Ung tenker jeg nå. Det er snart 15 år siden. Lenge trodde jeg at ting ville komme tilbake til meg. Det tror jeg ikke lenger - og endelig har jeg lagt sorgen bak meg. Mye av det som er forbundet med det som var, forblir fortid. Der er mitt liv parallelt med min venninnes. Det som var, var. Hva som kommer, er overraskende - også for meg.
-Er det ingenting av Ane 1.0 som er med over i Ane 2.0? spurte en annen venninne.
Jo, det er en parallell til min demente venninne: Mye er borte, men vi har med oss kjernen.  Jeg innser at det er en tid for alt. Livet er en serie av taktskifter. Grovt sagt begynner livet når du flytter hjemmefra. Først handler det om å avfinne seg med at barndommen er over og at du skal finne retning og kanskje en kjæreste. Så skal du vokse deg inn i arbeidslivet og kanskje familielivet. men etterhvert får taktskiftene en annen karakter. De blir alvorligere og vanskeligere å forsone seg med. 
Jeg har oppdaget hvor prisgitt jeg er mine nærmeste, hvor takknemlig jeg er for at de er der, hvor glad jeg er for deres pågangsmot og toleranse. Uten å være klar over det, har jeg lagt til rette for godhet i mitt liv. Slik min demente venninne har lagt grunnlag for ukentlige besøk og lojalitet. Det er ingen spøk å bli gammel og avfeldig.