Jeg sitter ikke i rullestol og insisterer på at jeg kan gå - selv om det går i sneglefart og jeg i blant faller.Derfor tviler Oslo kommunes Bymiljøetat på om jeg er bevegelseshemmet og at behovet er reelt til å kvalifisere til handicapparkering.
Forrige gang jeg søkte, måtte jeg anke to ganger. Nå har jeg bare anket én gang - foreløpig. Ifølge forskriften er formålet å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringlette et tilgjengelig parkeringstilbud. Det er altså todelt: Du må være forflytningshemmet og du må ha et reelt behov.
— Du må ikke være så optimistisk, sier mannen min om at jeg har krysset av for at jeg kan gå 500 meter.
Men jeg kan gå 500 meter - hvis det er lyst, jeg kan gå i mitt eget tempo, jeg vet hvor jeg skal og ingen eller ingenting forstyrrer meg. Sol rett i øyet som jeg ikke kan lukke eller ujevnheter i veien er nok til å vippe meg av pinnen. Dessuten hater jeg å fremstille meg som en person som ikke kan gå. Jeg kan for faen gå! Men samtidig innser jeg at er jeg forflytningshemmet. Det går ikke fort akkurat. Og fremdeles har jeg rester av blåmerket som gikk fra rumpesprekken til nedover låret da jeg gikk over ende på vei rundt kvartalet etter nyttår.
Tro det eller ei, man blir vant til å falle. Jeg vet etterhvert at rumpa ut og febrilsk krafsing etter noe å holde i, er oppskrift på å tryne. Hvis jeg i øyeblikket ikke overgir meg, men klarer å pressse hoftene frem og rette opp ryggen, går det bra. Det er bare så vanskelig når redselen tar overhånd.
Å forlange at Bymiljøetaten leser mellom linjene, er mye forlangt, jeg vet det. Likevel blir jeg overrasket over avslagene, at det ikke er åpenbart at jeg er bevegelseshemmet nok og at behovet er der. Skjønner de ikke hvor vanskelig det er å beskrive seg selv som en hjelpesløs stakkar?
Da er vi over på reelle behov. Er det å oppprettholde et sosialt liv et behov? Er det å ha bevegelsesfrihet et behov? Er det et behov å gjøre ærend? Er det så at behovene endrer seg fordi du har en kronisk sykdom? Kan det være et behov å se seg selv som et selvstendig menneske?
Noen endringer er til å leve med. Jeg sminker meg ikke lenger, rett og slett fordi jeg ikke klarer. Jeg kan ikke klippe tånegler heller - fordi jeg ikke ser forskjell på tå og negl (forfengeligheten lever i beste velgående). Jeg har alltid elsket å kjøre bil, delvis selve kjøringen, delvis bevegelsesfriheten - å kunne sette seg i bilen en sen sommerkveld og kjøre over fjellet fra Bergen til Oslo og beundre lyset og roen. Da jeg fikk slag, røyk lappen. 14 år senere fikk jeg lov av politiet å kjøre opp i klasse B (personbil). Jeg tok kjøretimer, men oppdaget at det å kjøre fort med bil bare gjorde meg bare redd og ikke glad. Da bestemte jeg meg for at mopedbil med maxfart 45 km/t var nok. Jeg funderte på hvorfor det - til jeg skjønte at det var fordi jeg bestemte selv.
Livet etter slaget er fullt av oppdagelser, kanskje mest om meg selv, men også om andre. I Oslo er det Bymiljøetaten som bestemmer hvem som kan parkere på HC-plass. Hvor mange slike plasser som finnes og hvor mange som kvalifiserer til å parkere der venter jeg fortsatt svar på. Og jeg skjønnner at de må være strenge. Hvor ofte ser man ikke folk sprette ut av bilen etter at de har parkert på HC-plass. Men litt fantasi og empati forventer jeg faktisk.
Forrige gang jeg søkte, måtte jeg anke to ganger. Nå har jeg bare anket én gang - foreløpig. Ifølge forskriften er formålet å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringlette et tilgjengelig parkeringstilbud. Det er altså todelt: Du må være forflytningshemmet og du må ha et reelt behov.
— Du må ikke være så optimistisk, sier mannen min om at jeg har krysset av for at jeg kan gå 500 meter.
Men jeg kan gå 500 meter - hvis det er lyst, jeg kan gå i mitt eget tempo, jeg vet hvor jeg skal og ingen eller ingenting forstyrrer meg. Sol rett i øyet som jeg ikke kan lukke eller ujevnheter i veien er nok til å vippe meg av pinnen. Dessuten hater jeg å fremstille meg som en person som ikke kan gå. Jeg kan for faen gå! Men samtidig innser jeg at er jeg forflytningshemmet. Det går ikke fort akkurat. Og fremdeles har jeg rester av blåmerket som gikk fra rumpesprekken til nedover låret da jeg gikk over ende på vei rundt kvartalet etter nyttår.
Tro det eller ei, man blir vant til å falle. Jeg vet etterhvert at rumpa ut og febrilsk krafsing etter noe å holde i, er oppskrift på å tryne. Hvis jeg i øyeblikket ikke overgir meg, men klarer å pressse hoftene frem og rette opp ryggen, går det bra. Det er bare så vanskelig når redselen tar overhånd.
Å forlange at Bymiljøetaten leser mellom linjene, er mye forlangt, jeg vet det. Likevel blir jeg overrasket over avslagene, at det ikke er åpenbart at jeg er bevegelseshemmet nok og at behovet er der. Skjønner de ikke hvor vanskelig det er å beskrive seg selv som en hjelpesløs stakkar?
Da er vi over på reelle behov. Er det å oppprettholde et sosialt liv et behov? Er det å ha bevegelsesfrihet et behov? Er det et behov å gjøre ærend? Er det så at behovene endrer seg fordi du har en kronisk sykdom? Kan det være et behov å se seg selv som et selvstendig menneske?
Noen endringer er til å leve med. Jeg sminker meg ikke lenger, rett og slett fordi jeg ikke klarer. Jeg kan ikke klippe tånegler heller - fordi jeg ikke ser forskjell på tå og negl (forfengeligheten lever i beste velgående). Jeg har alltid elsket å kjøre bil, delvis selve kjøringen, delvis bevegelsesfriheten - å kunne sette seg i bilen en sen sommerkveld og kjøre over fjellet fra Bergen til Oslo og beundre lyset og roen. Da jeg fikk slag, røyk lappen. 14 år senere fikk jeg lov av politiet å kjøre opp i klasse B (personbil). Jeg tok kjøretimer, men oppdaget at det å kjøre fort med bil bare gjorde meg bare redd og ikke glad. Da bestemte jeg meg for at mopedbil med maxfart 45 km/t var nok. Jeg funderte på hvorfor det - til jeg skjønte at det var fordi jeg bestemte selv.
Livet etter slaget er fullt av oppdagelser, kanskje mest om meg selv, men også om andre. I Oslo er det Bymiljøetaten som bestemmer hvem som kan parkere på HC-plass. Hvor mange slike plasser som finnes og hvor mange som kvalifiserer til å parkere der venter jeg fortsatt svar på. Og jeg skjønnner at de må være strenge. Hvor ofte ser man ikke folk sprette ut av bilen etter at de har parkert på HC-plass. Men litt fantasi og empati forventer jeg faktisk.
Det du forteller er opprørende, Ane. Slik kan vi ikke ha det. Hva kan jeg gjøre?
SvarSlettDet er ihvertfall slitsomt. Dessverre er det ikke annet å gjøre enn å lære av sine feil og anke.
SlettJeg vet ikke hvor mange søknader om HC-parkering Oslo kommunes miljøetat får og hvor mange saksbehandlere de har, men å tro at de leser mellom linjene er vel optimistisk antagelig. Som Niels Fredrik Nielsen formulerte det: «Folk hører ikke hva du sier før det ligner på noe de tror de har tenkt.» Folk gjør bare jobben sin, er min erfaring - og plutselig må de hente i barnehagen.
Det verste er at jeg ikke klarer å si at jeg ikke kan gå, når det for alle praktiske formål er sant at jeg er bevegelseshemmet og unngår å parkere hvis jeg må gå langt.
Oslo kommune er dessverre svært trege å behandle søknader. Min søknad om Avlastning brukte de 6 måneder på å lage vedtak, og nå er det over 6 uker siden vedtaket kom og de har fremdeles ikke klart å iverksette. Mon tro det er villet politikk?
SvarSlettStå på Ane. Ikke gi deg. Men ikke vær optimistisk i søknad. Man må være så ærlig at man blir flau for at de skal forstå behovet. Det har erfart.
Det verste er at jeg tar det personlig - og det gjør ikke saksbehandlerne. De gjør bare jobben sin.
SlettMen jeg har ikke tenkt å gi meg ennå.
Takk for oppmuntring!