I sneglefarta!

Om syv år vil 20 prosent av den norske befolkning være over 75 år. Det tilsvarer ca én million mennesker. Mange av dem vil sitte bak rattet - noen uten problem, men også noen som kanskje ikke burde sitte der. Vi vet at reaksjonen svekkes med alder og sykdom - også syn og hørsel. Og vi vet hvor vanskelig det er å kvitte seg med bilen, enten man bor i by eller grisgrendte strøk. Mange er også avhengige av bilen fordi styrken i armer og bein og balansen svikter. Men med mopedbil følger et stigma. I Sverige kalles de EPA-traktorer. Og hvem liker å bli bestemt over?

Da jeg grein meg til mopedbillappen i 2017, fantes så og si ingen alternativer til «lekebil» på diesel med maxfart 45 km/t. Det kommer seg heldigvis. For min del tok en hjerneblødning kverken både på syn og balanse, selv om jeg bare var 43 år. Nå kan jeg i teorien få sertifikat klasse B tilbake. Men gleden over å kjøre fort er vekk. Nå blir jeg bare redd. Selv kjøretimer med en erfaren trafikklærer kunne ikke bøte på det. En oppgradering av kunnskap var på sin plass, men lappen for personbil bestemte jeg meg for å gi blaffen i.

Nå er fartsgrensen i tettbygde strøk redusert til 50 km/t (i Oslo 40 km/t) og trafikken er tettere med elektriske sykler og sparkesykler og mindre marginer. Det går over min fatteevne at ikke veimyndighetene koordinerer sine fartsgrenser med de som lager mopedbiler. Det ville gjøre det lettere for eldre eller skrantne sjåfører å bytte til en bil bedre tilpasset deres evner, behov - og økonomi. Med mopedbil slipper du veiavgift og bompenger. Den koster mindre. Du kan riktignok ikke kjøre på motorveier og tuting fra stressa bilister må du venne deg til. Men sjansen for å drepe seg selv eller andre er betydelig mindre.

ET GODT ALTERNATIV: Når balanse og syn svikter, er mopedbil et alternativ verdt å vurdere - også for å holde seg fast. (Foto: Carl Størmer/2023)

13 cm for mye

 Det begynte allerede på Rådhuskaia. - Din sykkel kan vi ikke ta med, sa ferjemannen høyt og tydelig henvendt til meg. - Den er for stor. Det står på Ruters hjemmeside.

Jeg er avhengig av sykkelen for å komme meg rundt. Båten til Son har plass til seks sykler - med makslengde 1,75 meter. Heldigvis visste jeg ikke det. På sensommeren i fjor tok jeg nemlig sykkelen med ombord uten problemer.

Det hører med til historien at jeg har en lang sykkel; 1,88 meter for å være eksakt. 13 cm for lang, synes Ruter. Lang, fordi den har tre hjul, fordi jeg ikke har balanse og går dårlig etter et slag i 2009.

Heldigvis kom mannen min og hvisket ferjemannen i øret at det ikke var en sykkel, men en elektrisk rullestol. Det endte med at vi fikk komme ombord «for denne ene gangen». Men jeg kunne ikke regne med at det ville skje igjen. Flaks at vi var de eneste på sykkel denne tirsdagen. 

Opplevelsen har fått meg til å tenke. Tenke på hvor avgjørende det er for alle med utenom det vanlige behov å tekkes de med makt i situasjonen. Denne gangen var det mannen min som tok konfrontasjonen.

Ferjemannen kunne stått på sitt,  håndhevet reglene - og etterlatt meg og sykkelen på kaia.  

Alle krumspring for å få med seg sykkelen til Son om sommeren, er nå bare å glemme. Fattern min har kvittet seg med pickupen som kunne ta sykkelen på planet. Svend kjørte den ut på henger et år,  men jeg synes ikke jeg kunne spørre igjen. Jeg syklet langs Nesoddlandet i fjor og måtte melde pass da vi kom til Drøbak. Og Vy har samme regler som Ruter.

Jeg er avhengig av folks godhet og vilje til å tøye reglene. Takk for at slike folk finnes!

GLAD: Jeg kom meg til Son takket være noens vilje til å tøye reglene.  (Foto: Carl Størmer/2023)

En ny deg

Når du opplever at kroppen svikter, introduseres en ny form for tvil. Ikke en gang du selv og sanseinntrykkene dine er til å stole på.

I 2014 var 15 000 mennesker av ulike årsaker innom en intensivavdeling ved norske sykehus. En intensivpasient er definert som en person med akutt og livstruende organsvikt. Serious shit, med andre ord. I 2016 var jeg en av dem. Nå er det Corona-pasientene.

Jeg husker egentlig lite av hva som foregikk i 2016. Fremdeles er det «opplevelser» i september og oktober og kanskje også november og desember, det er all grunn til å tvile på. Jeg var for eksempel aldri i et stort gult rom med masse gardiner ved et lite vann med høye siv og en gangsti i Østfold der folk lufta hundene sine. De asiatiske dekorasjonene jeg husker så godt eksisterer ikke. Ei heller gutten som gjorde lekser i periferien. Jeg så min mann og hørte min venninne K, men mine foreldre og søsken satt ikke bak gardinene og snek seg ikke i hemmelighet rundt sengen. De var der, korrigerer min mann, men jeg husker dem ikke. Selv ikke engang ungene klarte å trenge gjennom til min bevissthet.

- Jeg så på deg at du var opptatt med å overleve, kommenterte min gode legevenninne.

Selv husker jeg ikke så mye fra denne tiden og det er det som er så tankevekkende. Det er små glimt, hjemmefra med muttern 20 år frem i tid (jeg kan huske at jeg stusset over at hun fremdeles levde), at jeg ble trillet til et iskaldt rom på Rikshospitalet (hvor jeg anbefalte sykepleieren å ta på seg en varm genser) og at jeg var i et rom med utsikt østover mot Bislett stadion mens en sykepleier prøvde å ta en blodprøve (uten at det gikk). 

Jeg verken skrev eller deltok i et skuespill, men var høyst reelt i et skuespill som foregikk inni mitt hode - et slags sammensurium av ekte hendelser og folk og det rene oppspinn.

Førs da min mann leste høyt fra dagboken sin i romjulen 2016 og jeg fikk se fotografier skjønte jeg hvor fjern jeg var - og hvor skremmende det må ha fortont seg utenfra. Merkelig nok var jeg ikke redd og panikkslagen, bare konsentrert om å komme meg gjennom og helst overleve. Men jeg blir helt satt ut av tanken på hvem jeg har skjelt ut og tiltenkt alle mulige vanvittige motivasjoner og handlinger. Ennå snaut fire år etter gjør jeg nye oppdagelser, og jeg kjenner at det gjør meg tiltagende forbeholden og redd. Alle «oppplevelser» blir forholdt min mann, så jeg ikke insisterer på noe som bare er tull.

- Det er helt normalt, sier min legevenninne.- Blandingen av å miste kontrollen over sin egen kropp, ligge på respirator og bli dopet ned, fremkaller slike reaksjoner.

Jeg ser på min tid som intensivpasient som en blanding av hallusinasjoner og dyp konsentrasjon. For det er ikke tvil i min sjel om at mine opplevelser er ekte, selv om de kanskje ikke avspeiler samme virkelighet som for andre!

Jeg leste en bok av nevrokirurgen Eben Alexander: "Himmelen finnes". Han ligger en uke i koma, og mener det ga ham en opplevelse av hva døden og Gud er. Jeg opplevde verken lange tunneler med himmelstrålende lys i den andre enden eller Gud, bare en intethet, nesten sammenlignbar med en dyp søvn. I ettertid kan jeg si at det gjorde meg klar over at livet er dyrebart og at kjærligheten til mine nærmeste er det fineste jeg har.

Samtidig gjorde det - og et spørreskjema fra Universitetssykehuset i Oslo - meg klar over at også her er reaksjonene mange og ulike. Jeg har googlet meg så smått rundt etter andres erfaringer. I en artikkel fra den norske legeforeningen rapporterer noen om redsel og vonde erfaringer, andre om religiøse opplevelser og atter andre om endring i livsverdier og livsvalg. Nå, fire år etter, ser jeg at det er «opplevelser» jeg har glemt. De gjør små inntredener i livet mitt, men forsvinner like brått som de kommer..

Det er da jeg tenker på Corona-pasienter. Aldri har så mange ligget samtidig på respirator. For hver dag de tilbringer der, må de trene seg opp på nytt. Ikke noe tar rotta på muskler som opphold i sykeseng. Pasientene må finne ut hva som er sant og usant av det de har «opplevd». Sannsynligvis møter de en ny utgave av seg selv.

Samtidig må livredde pårørende som ikke en gang får være tilstede ved sykesengen, håndtere seg selv og den som har vært syk. Når dette er over, sier vi til hverandre. Jeg er ikke sikker på at det vil gå over. Det kan ihvertfall ta lang tid. På samme måte som etter all skade, oppstår svakheter som viser seg først viser seg etterhvert. Jeg kjenner på svakheter som jeg aldri tenkte på før. Jeg fryser lettere. Glem bading i kaldt vann. Glem tynnkleddhet og lekre nylonstrømper. Nå er det raggsokker og kofte som teller. Samt vår kollektive tålmodighet.

Opprydning

Høsten har vært stri - og dominert av to hendelser. Fellesnevner er opprydning.

22. september spydde jeg blod. Det ble begynnelsen på en serie sykehusopphold som vi ennå ikke er sikre på er over. Jeg husker egentlig lite av de to første ukene. Men allerede første kveld tenkte jeg at det ikke var sikkert at dette ville gå bra. For hva om morgendagen ville begynne uten meg? Da måtte jeg rydde unna og forsikre meg om at min ektefelle og to halvvoksne barn ville få hjelp til å lage en tilværelse uten meg. Det tvang meg til å tenke gjennom alle de som står oss nær, gjøre opp status og erkjenne at jeg ikke har noen særlig innflytelse over valg som blir tatt uten meg. Jeg kjente at jeg måtte slippe taket.
Det var en skummel, men nødvendig tanke. For samtidig hadde den et element av overlevelse. Jeg skjønte at jeg måtte fokusere for å komme meg gjennom hva det nå var som lå foran meg. Det var rett og slett ikke plass til andre enn meg.
Da jeg kom hjem etter seks uker, var jeg tynn og skranten. Mentalt har det nok også preget meg, men hvordan vet jeg ikke ennå. Planen som for alvor tok form 22. september, var å tømme kjelleren for å lage en hybelleilighet i kjelleren. Den kunne være et tilfluktssted for et familiemedlem eller en ekstra inntekt - en langtidsplan. Dette prosjektet kunne blitt lagt på is, selvsagt. Men det tenkte vi ikke på. Istedet gikk vi løs på alt som lagres i en kjeller.
Det er ikke småtteri: ubrukelig verktøy, juletrepynt som aldri blir tatt frem, sesongklær som ikke har vært brukt på 20 år, sko og støvler som du innerst inne vet aldri blir tatt frem igjen, filler av ihjelvasket sengetøy, bøker som aldri blir åpnet, fotografier av folk du ikke vet hvem er, gamle møbler, mistilpassede hyller, bruksanvisninger som ligger på UTube, bilder som aldri blir hengt opp, forelesningsnotater som har samlet støv i 30 år - og slik kunne jeg fortsette.
Den mentale opprydningen på sykehuset gjorde det lett å kaste og gi bort.
Fellesnevneren for disse to operasjonene er at det innebærer å ta stilling til tidligere prioriteringer. Det jeg oppdaget var at ting jeg trodde ville følge meg resten av livet, ikke måtte det. Det er snarere en lettelse å bli kvitt ting - og når jeg ser på haugen som nå står i stua, tenker jeg at mer må ut. Da jeg fikk slag i 2009, gikk jeg gjennom en sorg over ferdigheter jeg ikke trodde jeg kunne leve uten. Det tok flere år, men konklusjonen er at livet lar seg manøvrere selv om horisonten er smalere enn før.
Denne vinteren bruker jeg ikke krefter på å sørge, jeg er tvert i mot bare glad for familie, foreldre, søsken og venner og den kjærligheten de omgir meg med. Jeg er heldig som er omslutttet av så mye god vilje.
- Menigheten ber for dere, skrev en bekjent fra Baltimore.
- Men vi tror ikke, repliserte min mann.
- Ikke vi heller, skrev hun tilbake. - Men vi tror på det å støtte opp i en vanskelig situasjon.
Det er mange som har heiet. Og det er mange jeg ikke vil leve uten. Men hvem det er som går først, vet ingen. Jeg har begynt å tenke tanken hver gang jeg går i et bursdagsselskap eller tar et glass vin med naboene: En av oss dør først. Og jeg tenker det ikke med vemod, snarere med en erkjennelse av at livet er en begrenset ressurs. Da er det ikke så nøye med alt som ligger i kjelleren.

Innsiktens pris

I syv år har jeg vært uten balanse. Ufør, vil noen si. Men jeg klarer ikke å se meg selv som en ufør person.

I en artikkel jeg leste stod det at hver femte amerikaner lever med en funksjonshemming, enten de er født med det eller har tilegnet seg det gjennom sykdom, ulykker eller alder. Det er nesten slik at uførhet er noe vi alle må kjenne på en eller annen gang i livet. For noen går det over, men langtfra alle.
Hva tallet er i Norge vet jeg ikke, men jeg tror at mange tenker "stakkars deg" når de ser en person som ikke lenger er så fysisk kapabel. De glemmer at det medfører en kraftig mental omstilling. Albert Einstein uttrykte det slik: For å bli det jeg ønsker å være må jeg være villig til å gi avkall på den jeg er.
For meg tok det tre år å slutte å sørge over den jeg var. Jeg var ikke sint og bitter, tror jeg, bare uendelig trist over å påføre dem jeg satte høyest så mye smerte og ikke lenger kunne gjøre alt med letthet og hurtighet. Det ble mye grining før jeg ble lei av å være lei meg og begynte å bli mer konstruktiv i forhold til dårlig balanse, nedsatt følsomhet på venstre side, et halvdøvt øre og dobbeltsyn.
Dårlig balanse er ikke noen fordel, men jeg opplevde at mye kunne trenes tilbake og en sykkel på tre hjul og lavt tyngdepunkt ga meg bevegelsesfriheten tilbake. Dessuten kan jeg krabbe og folk holder meg gjerne i hånda når jeg leggger ut på tur og blir usikker underveis. Nedsatt følsomhet på venstre side gir meg fortsatt en følelse av å gå med hanske, men den høyre siden er som før, tror jeg. Et halvdøvt øre gjør at jeg kan ignorere skrål fra fester og russen og sove lenger om morgenen. Og nå har endelig det høyre øyet gitt opp å dominere, slik at det venstre kan gjøre jobben alene. Da forsvinner dobbbeltsynet og som ordtaket sier: In the land of the blind the one-eyed man is king.
Jeg er konge. For den mentale reisen som jeg har vært på, gjør det å leve med begrensninger helt kongelig.
Jeg ser det IKKE å leve med uførhet som begrensende rent mentalt. For når du må endre vaner etter 50 år gir det deg et forsprang. Det har du overskudd til når du er 50 år, men kanskje ikke nå du er 80. Jeg vet ikke for jeg er ikke 80 ennå. Det som slår meg er menneskers utrolige tilpasningsdyktighet. Hver alder har sin sjarm, sier faren min som snart er 80. Han pleide å kjøre som en villmann. Det kan han ikke lenger. Han liker ikke å kjøre i mørket. Og bruke mobiltelefonen samtidig som han kjører er det bare å glemme. Den innsikten har sittet langt inne. Det gjør innsikt som regel.

I dyreriket

Vi trodde oss alene, så dukket dyrene opp ett etter ett. Med sommerens lesning av "Sapiens. A Brief History of Humankind" ble det vanskelig å se mennesket som helt isolert fra dyrene.

Boka finnes på norsk også, utgitt i 2016. Den israelske historikeren Yuval Noah Harari utga den på hebraisk i 2011, på engelsk kom den ut i 2014.
Når vi tidlig på sommeren legger det høylytte bylivet bak oss, er det som om sanseapparatet blir mer fintfølende, som om vi kan oppfatte signaler vi ellers ikke tar inn, som om vi kan se ting vi ellers ikke kan se. Vi tror oss jo ganske alene på hytta i skogen, men sannheten er at det yrer rundt oss, og ikke bare av småkryp som mygg, klegg og fluer. Hararis bok gjør meg ikke veldig stolt av å være menneske, samtidig som jeg lurer på hvor vi er på vei.
I sommer begynte det med en villet import; fire svenske høner og en islandsk hane fraktet til hytta under ville protester. Etter 10 dager bak lås og slå fikk de vandre fritt. Og som levende blomster har de gått i stadig større sirkler og etterhvert lagt tre-fire egg daglig. De har trosset hønsehauker og andre farer og vært på tur bort til bommen som hindrer folk i å kjøre inn i skogen og sette seg fast.
I tillegg til å være dekorative har de vært nyttige. Det er interessant å se forskjellen på "egne" og kjøpte egg. Jeg har lest et sted at næringsinnholdet i (kjøpte) egg har gått ned de siste tiårene. Siden hønene her bestemmer dietten selv, er vi prisgitt deres instinkter. Etter det harde og tykke skallet å dømme er det godt utviklet. Plommene er gulere og hvitten er fastere. Næringsinnholdet vet jeg ikke noe om, men smaken er uovertruffen, særlig stekt på lav varme i olje.
Takket være hønsene har vi oppdaget at det bor en buorm-familie til venstre for uthuset. Først fant hønepasseren en orm uten hode og hale i den gamle isboksen der hønene og hanen har drikkevannet sitt. Deretter ble det sett en orm som flyktet for livet fra sultne høner. Min naive oppfatning av høner som vennlige vegetarianere fikk seg en knekkk alllerede for noen år siden etter at en sjokkert sommergjest hadde vært vitne til høner på jakt og der seiershøna svelget ned en levende orm som om den var en spaghetti.
På den daglige treningsrunden i enga fikk jeg plutselig se noe som lignet to hi med en diameter på 15-20 centimeter. Vi la to og to nylig obserterte grevlingunger sammen, googlet "grevling" og fant ut at grevlingfamilier kan vokse til 30 individer med sørvendte hi i akkurat slik terreng i overgangen fra skog til slette. Til alt hell er de ufarlige for mennesker og liker for eksempel meitemark.
Direkte ufarlig kan vel ikke hoggormen sies å være. Den mannen min kom over på vei inn til hytta i bil, krøllet seg sammen, klar til hogg. Ifølge ham (som har hang til å overdrive) var den en meter lang og tjukk som en hageslange. Men på den tiden det tok ham å hente et kamera, var hoggormen borte i gresset. Den er like redd oss som vi er for den.
Personlig tror jeg det finnes en hel slekt under vedskjulet. Jeg har sett voksne sole seg på det vi kaller Hoggormfjellet, et lite svaberg som dukker opp i enga på den andre siden av veien og småormer ligge i solveggen. Uansett går ikke jeg der uten høye støvler.
Som om ikke det er nok har vi i sommer sett rådyr flere ganger og funnet en liten flaggermus på kjøkkenet. Den sist ankomne er en kanin. Vi trodde først det var en hare, eller "høre" som min søster sa fordi den menget seg så veldig med hønene. Den har nok rømt, fordi den finnes ikke redd og kommer sprettende hver gang noen går ut. En av de siste dagene i ferien finta kaninen en aggressiv høne ved å hoppe over den. Det ble en slags finale for dyrebevisstgjøringen i sommer.
Nå er kanin og høner ekspedert videre, men Hararis budskap henger igjen. Hvorfor ser vi mennesker oss som over alle andre? Hvorfor tror vi at vi er uten foreldre og slekt forøvrig? Hva er veien videre?
Ikke alle spørsmål blir besvart av Harari. Jeg kjenner på slektskapet, undres over ulikheten - og likheten - og det nådeløse livet de lever. Det gjør vi alle, men det er det ikke alle som vet.

Sommer=jobb

Sommeren er aldri lik. Det er da vi har tid til å sammenlikne, og finne ut hva vi ikke kan slutte med.

Det er lenge siden jeg sluttet å forsøke å gjenskape sommeren fra i fjor. Det gjør du et par ganger med dårlig resultat og så slutter du med det. Barndomssomre er et godt eksempel: Det var aldri dårlig vær, jordbærene var alltid søte og røde og du traff folk du likte. Det er jo ikke sånn. Jeg kan huske somre da det ikke ble badet overhodet, og somre med daglige morgenbad til langt inn i august og september. Nå går jeg til en ny sommer full av forventning, for jeg vet aldri hva slags nye ritualer som oppstår.
De siste 10 årene (unntatt 2009 da jeg var på sykehus med hjerneblødning) har jeg tilbragt i Son, nær mine foreldre. De første årene var sorgfrie, barna var små og det var fint vær og bading hele tiden. Så kom det noen år med sorg som jeg ikke husker så mye av. Deretter har jeg blitt mer og mer bevisst på hvor viktig det er med endring og trening.
Du tror små unger er de eneste som vokser mye i løpet av en sommer. Neida, jeg tror det gjelder alle. Endring i omgivelsene tvinger frem mye rutiner og nye strategier. Slik "vokser" vi.
Jeg er intet unntak. Og jeg tror alle med skader burde oppsøke en annen virkelighet så sant de kan.
Det viktigste for meg i år er løping, eller "løping" om du vil. Jeg blir fortsatt forbigått av naboen på 86 år når jeg er ute og "løper", så jeg begynner hver dag med å sjangle til postkassa, "løpe" opp og ned enga og daglig gymnastikk. Sommeren begynte nemlig med fire dager uten trening - og det var ikke lurt. Etterpå var det som å bevege seg med betong i skoene. Nå begynner det å hjelpe.
Dessuten har jeg to prosjekter i tillegg til matlaging og rydding og plenklipping og alt som familieliv fører med seg av Scrabble og kortspill. Buroten som vokser rundt hoggormfjellet (en liten knaus der hoggormen soler seg) skal vekk. Jeg ifører meg støvler, men siden jeg må ned på alle fire for å dra opp jævlene, synger jeg høyt og dunker i bakken. Hoggormen har nemlig ikke ører, men får med seg vibrasjoner i bakken og er dessuten reddere for meg enn jeg er for den.

PROSJEKT LUKING: Buroten skal vekk for å gi plass til valmuer, ymse sedum, griseører og prestekrager.  På knausen trives også hoggormen.  Når jeg går ned på kne for å luke, synger jeg høyt og bråker for å skremme den.  

Det andre er å grave ut bekken. Fattern sier at det kan Sverre gjøre om han får liv i gravemaskinen og seg selv (han er gammel og fikk også et slag). Jeg har ikke helt klart for meg hvordan jeg skal gjøre det all den tid balansen krangler og jeg synes det er skummelt å balansere på ett bein for å spa. Men det løser seg nok, bare jeg kommer meg ned i bekken.
Eller som en godt voksen dame sa til meg:
- Skal se du kommer deg av slaget, og så blir du gammel!
Underforstått: Det går den veien høna sparker, bekk eller ikke.
- Fokusér! sier min mentor og trener om mine mange prosjekter. Han har fortalt om Wilma Rudolph som ble tre ganger olympisk mester i sprint i Roma i 1960. Hun hadde polio som barn og satt i rullestol. Hun må ha hatt en evne til fokus som savner sidestykke, for hun ble omtalt som verdens raskeste kvinne på 60-tallet. Denne "svarte gasellen" som døde i 1994, ble også ansett som en pioner innen borgerrettsbevegelsen i USA og kjempet også for kvinners rettigheter.
Kan Wilma, kan jeg!
Derfor er løping egentlig mitt viktigste rituale i år. Det mest utrolige er at jeg synes det hjelper. Ut av denne daglige treningen skjer det ørsmå forbedringer både fysisk og psykisk. En klok kvinne jeg kjenner har sammenliknet det med slanking: De første 20 kiloene er det ingen som ser, men etterhvert blir endringen åpenbar for alle.
Det eneste som gjelder er ikke å gi seg!
Jeg har fått mange kommentarer om hvor mange det er som gir opp ansikt til ansikt med store endringer i livet. Det tror jeg ikke er sant. Veldig mange jobber veldig hardt for å kommme seg over kneika. Det verste er at vi mennesker har vondt for å sette oss inn i andres virkelighet - og se hva hardt arbeid er. Nils-Fredrik Nielsen har formulert en tristesse som fanger inn dette: Folk hører ikke hva du sier, før det likner på noe de tror de har tenkt.
Det jeg derimot tror er sant, er at vi alle møter en kneik. Den antar ulike former og størrelser. Da gjelder det å ha en sommer som tydeliggjør endringen. Den er uunngåelig - og må ikke gå den veien høna sparker.