«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

søndag 12. juni 2011

Vilt

I natt hørte jeg gjøken - live! - for første gang.

Eller kanskje var det ikke første gang, men første gang jeg har hørt etter. I min entusiasme vekket jeg C, selv om klokken var kvart på fire om morgenen..
- Gjøken! Hører du gjøken ,sa jeg, lys våken.
- Kan du flytte deg lenger bort, svarte han - og snorket entusiastisk videre.
Gjøken holdt på i 20 miutter. Godt jeg ikke vekket C da en flaggermus pep forbi da natten var på det mørkeste. Det tok bare sekunder. Nå har vi sett gaupe, rev, rådyr, elg og hare på hytta Da blir jo flaggermuspip og ko-ko fra en gjøk som ingenting å regne. Vi har jo alle hørt gjøkur og pipe kan vi selv.
Sykdommen har gjort meg var. Det er som om jeg plutselig har blitt 75 år, selv om jeg bare er 45. Da jeg fylte 40 år, sa min mor at ord ble fattige når man snakket til barn med andre livserfaringer enn en selv.
- Jeg kan bli helt blind. Du vet, mamma, synet blir jo ikke bedre med årene, sa min yngste på sin gammelmodige måte.
Da fikk jeg jyst til å gråte. For min jobb som mamma er å være med på hennes reise, slik mine foreldre og ektefelle er med på min. Selv neandertalene begravde sine døde og pleide sine syke. Det er dypt menneskelig, selv om de ikke engang defineres som mennesker.
- Har sykdommen endret ditt syn på døden? Er du mer redd for å dø? ble jeg spurt.
- Nei. Om noe er jeg mindre redd for å dø, men jeg er veldig påpasselig med hvordan jeg lever.
Jeg kan ikke forandre noe utenfor meg selv, men jeg kan bestemme hvordan jeg ser meg selv. Og den erfaringen jeg har fått gir meg et forsprang på livet. De andre vil ta meg igjen når deres tid er inne. Da kanskje hører de også gjøken. Det er helt vilt.

Juni 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane