Fikk sparken! - eller The Power of Kindness

 I går kveld trodde jeg ikke mine egne øyne. Noen hadde returnert sparken jeg trodde var tapt for evig.

I oppkjørselen min ligger stålisen tjukk. Så tjukk at taxisjåfører nekter å kjøre helt inntil huset. Jeg har tydd til nødløsning: i mangel av balanse bruker jeg en god, gammeldags spark for å komme meg til veien og bil. Det gjorde jeg også på lørdag ettermiddag, men da jeg kom hjem rundt midnatt var sparken vekk - ikke så rart at noen hadde falt for fristelsen å bruke den. Fint i og for seg. Noe jeg selv kunne funnet på etter et par glass vin på livsfarlig føre. Likefullt: veldig irriterende. Og kanskje mest irritert på meg selv som ikke så det komme: lørdag kveld og spark uten lås og navn… Det er jo som å be om det.

Jeg brukte litt av søndagen på å klage over tankeløshet, kjørte en tur for å se om noen hadde slengt den fra seg, men uten hell. Klagde litt til og så for meg februar inne - hvilket jo ikke er usannsynlig uansett. Vinterliv ute er ikke min sterke side lenger. Å glede seg over snøvær, is og kaos hører fortiden til.

Derfor ble jeg superglad da sparken kom hjem igjen mandag - kanskje ikke helt av seg selv, men noens gode hjerte var definitivt involvert. Kanskje melding på nabolagsgruppa også var medvirkende.  Naboen hadde allerede brukt hodet og hjertet og lånt meg sin superspark.

At de fleste er utstyrt med gode hjerter, tviler jeg ikke lenger på. Lenge synes jeg det var skummelt å krysse gater, jeg klarte ikke å se meg for og gå samtidig. Derfor lærte jeg meg å be vilt fremmede om å leie meg over gaten. Litt optimistisk la jeg tynnkledd ut på tur rundt Sognsvann. Halveis skjønte jeg at kreftene og varmen ikke rakk rundt. En enslig mann kom i motsatt retning. Hans svar sjokkerte meg.

- Nei. Hvis du har kommet deg så langt, kommer du nok deg tilbake til P-plassen, konstaterte han.

En gammel dame snudde på flekken.

- Klart jeg skal følge deg tilbake, vennen min, sa hun og tok godt tak i armen min.

Det finnes de som er skeptiske, men langt de fleste er glade for å hjelpe enten det handler om å krysse gaten, trille tilbake handlevognen eller forsere is og snø. Det skjer noe når du holder folk i hånden eller armen. De åpner opp som mennesker. The Power of Kindness kaller jeg det. Fordi jeg åpner opp om mine svakheter, svarer de ofte med å åpne opp om sine. Slik blir jeg et redskap for folks godhet.