Jobben er alt og ingenting - avhengig av hvor du er i livet. - Savner du ikke jobben?
Helt ærlig, nei. Om det er fordi jeg har mer enn nok med å reparere meg selv eller om engasjementet har fått en knekk, er ikke godt å si. Nå har jeg alltid tilhørt de som liker å gå på jobben, selv hos Familieskomakeren der vi etter å ha nisolgt rosa tøfler, fikk et nytt parti med rosa tøfler... Da skjønte jeg at denne bransjen ikke var noe for meg. Men en god venninne fikk jeg og henne har jeg fortsatt.
Jeg hører jo folk snakke om jobben, og jeg tenker at det ofte spiller liten rolle, med mindre man er drosjesjåfør i Moss og heter Georg og betyr alt for en 15-årig funksjonshemmet gutt som gleder seg til hver kjøretur. For et privilegium å få bety så mye for noen.
Det minner meg om en grandtante som hadde et barnebarn som ikke var helt som alle andre, men som spiste middag hos henne hver uke. Min grandtante hadde tid, tok seg tid, til å ha den etterhvert store jenta på fanget. Hun elsket å være hos min grandtante.
Jeg kan huske en eldgammel kvinne på Cape Cod som var en selvsagt del av Thanksgiving-midddagen til sønn, sønnesønn og sistnevntes barn. Da var jeg midt i 30-årene, hadde små barn og et travelt liv.
Nå har jeg store barn og et litt mindre liv. Det hender at jeg blir lei meg fordi det er så lite og nærsynt. Da må jeg trekke pusten dypt og tenke at mitt lille liv tillater andre å ha et større liv, at jeg gjør noen store fordi jeg er liten.
Da er jeg allerede halvveis mot eplekjekk. Mitt liv er ikke så lite, og hvis jeg hever meg over sjangling, sprukken stemme og dårlig diksjon kan jeg blåse meg ganske stor.
- Dette går fint, sa min far i dag.
Det har jeg ikke hørt ham si før. Visst har jeg vansker med å kontrollere spytt og jeg vingler når jeg går. Det er for bagateller å regne. Det er som jobben for mange. En bagatell som man bruker mye tid på. Meningsløst for mange. Jeg ser hvordan arbeidslivet krever og krever. Det er som å mette Askeladden med grøt. Du kan ikke vinne før du tar fra ham sekk og kniv. Han vil spise mer til du gjennomskuer ham.
Arbeid kan gi mening, men på ulikt vis. Noen bidrar gjennom sin innsata, andre gjennom hvem de er. Noen kunnne slutttet i morgen, og de ville være glemt om en uke. Uansett må målet være å bety noe for noen.
I 2009 fikk jeg slag. Å gå fra Ane 1.0 til Ane 2.0 har tatt 15 år og mye prøving og feiling. Det har gitt nye erfaringer og perspektiver.
«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»
fredag 29. juni 2012
fredag 15. juni 2012
Et glimt
Jeg vet det jo. Etter nedtur kommer opptur. Etter opptur kommer nedtur. Likevel dominerer følelsene.
Det er tungt å stå nær en person i krise. Ikke bare fordi den skadde blir selvopptatt og lever i en liten verden, men fordi følelsesregisteret krymper. Reaksjoner som før var nyanserte, reduseres til få uttrykk - og gjerne gråt.
Gråt er vanskelig å takle fordi det ofte er et uttrykk for fortvilelse og frustrasjon. Da gjelder det ikke å skue gråten på tårene. Det er høyst menneskelig å gråte. Vakkert, faktisk, og ikke noe å være redd for - enten du er den som gråter eller den som ikke gråter.
En person som står midt i en av livets mange overganger, vil vise glimt av noe dypt personlig, noe hun eller han ellers klarer å gjemme. Når du sakte går fra et sted i livet til et annet, vil disse glimtene av deg komme til syne. Se dem - og gled deg over deres mangfold. Du vil se ting du liker og ikke liker. Kriser kan avle en raushet i forhold til andre. DEN er vel verdt å ta vare på.
Noen ganger føler jeg meg som en "talking frog". Du vet hun som finner en snakkende frosk som klemt inn i hennes brystlomme, får sagt at et kyss er nok til å forvandle ham til en kjekk jazztrommeslager. Hun tar ut frosken av lomma, mønstrer ham og konkluderer: - I can make a lot more money of a talking frog.
Å leve med følelsene utenpå huden har en verdi. Ikke bare tvinger det deg til å tenke over tilværelsen. Det gir andre et glimt av deg - og deg et glimt av dem. Jeg har vært gjennom runder nok til å vite at alt normaliserer seg igjen. Huden gror, du får opp guarden og følelsene under kontroll, uansett hvordan livet blir.
Mange har en preferanse for status quo, uforanderlighet og forutsigbarhet. Kanskje det er derfor vi lengter til hverdagen, til det som var. Denne nostalgiske streak finner sin tilfredsstillelse i at ting skal falle til ro, finne sin plass, en slags happy end.
Jeg kan ikke annet enn å smile av Aftenpostens bilde av det "gode liv" etter fylte 60. Hånd i hånd på en solfylt strand, golf og lange middager... Hvor kjedelig det fortoner seg. Det har gått opp for meg at happy end ikke finnes - annet enn i glimtene.
Det er tungt å stå nær en person i krise. Ikke bare fordi den skadde blir selvopptatt og lever i en liten verden, men fordi følelsesregisteret krymper. Reaksjoner som før var nyanserte, reduseres til få uttrykk - og gjerne gråt.
Gråt er vanskelig å takle fordi det ofte er et uttrykk for fortvilelse og frustrasjon. Da gjelder det ikke å skue gråten på tårene. Det er høyst menneskelig å gråte. Vakkert, faktisk, og ikke noe å være redd for - enten du er den som gråter eller den som ikke gråter.
En person som står midt i en av livets mange overganger, vil vise glimt av noe dypt personlig, noe hun eller han ellers klarer å gjemme. Når du sakte går fra et sted i livet til et annet, vil disse glimtene av deg komme til syne. Se dem - og gled deg over deres mangfold. Du vil se ting du liker og ikke liker. Kriser kan avle en raushet i forhold til andre. DEN er vel verdt å ta vare på.
Noen ganger føler jeg meg som en "talking frog". Du vet hun som finner en snakkende frosk som klemt inn i hennes brystlomme, får sagt at et kyss er nok til å forvandle ham til en kjekk jazztrommeslager. Hun tar ut frosken av lomma, mønstrer ham og konkluderer: - I can make a lot more money of a talking frog.
Å leve med følelsene utenpå huden har en verdi. Ikke bare tvinger det deg til å tenke over tilværelsen. Det gir andre et glimt av deg - og deg et glimt av dem. Jeg har vært gjennom runder nok til å vite at alt normaliserer seg igjen. Huden gror, du får opp guarden og følelsene under kontroll, uansett hvordan livet blir.
Mange har en preferanse for status quo, uforanderlighet og forutsigbarhet. Kanskje det er derfor vi lengter til hverdagen, til det som var. Denne nostalgiske streak finner sin tilfredsstillelse i at ting skal falle til ro, finne sin plass, en slags happy end.
Jeg kan ikke annet enn å smile av Aftenpostens bilde av det "gode liv" etter fylte 60. Hånd i hånd på en solfylt strand, golf og lange middager... Hvor kjedelig det fortoner seg. Det har gått opp for meg at happy end ikke finnes - annet enn i glimtene.
torsdag 14. juni 2012
Sirkelen utvides
Det gjelder å strekke seg. Begrensninger kommer helt av seg selv
I helgen dro jeg med mor og søster til Sicillia. Unnskyldningen var mutterns 70-års dag i januar. Men da er det jo ikke sommer på Sicilia.
- Det er så deilig at ingen ryddder, sa min søster der vi lå på terrassen og stekte oss. At mitt ryddegen er ute av drift tar hun som en ren bonus. Jeg også faktisk.
Da hadde vi fylt spisebordet med stæsj og gjenbrukt vinglassene. Men latmannsliv var det ikke.
- Det er klart vi må i vannet, sa hun etter under 24 timer på siciliansk jord. - Kan jo ikke la oss hindre av at du har armen i gips.
Nei. Heller ikke det faktum at jeg fremstår som dritings og med et skeivt tryne var nok til å stoppe oss. Gipsen ble surret inn i en pose. Vi knabbet maleteip fra et kjøkkenskap. Noen (sikkert min søster) fant en livredderring. Dermed bar det ned en betongtrapp med åtte trinn, over et lavasvaberg, ned en ruglete "naturtrapp", forbi lavasteiner, over en kald og uforutsigbar bekk og til stranden. Den var til gjengjeld fantastisk.
Vi må ha vært litt av et syn, lange, vinglete meg mellom to sterke damer - for ikke å snakke om skrik ved akklimatisering til vannet og meg ned i knestående mens jeg fikk tredd ringen over hodet og ble slept ut på dypt vann.
Mitt ganglag er mildt sagt eksentrisk, men det er ingenting mot rulllestol. DA ikke bare kikker sicilianerne - de glaner.
I en liten fiskelandsby ble jeg trillet forbi en klynge menn, hvorav en i rullestol. Jeg så kompisen lyse opp ved synet av meg - som om han ville si til den uheldige: Her er en dame for deg. Hun har også fire hjul!
Vi var i gamle byer og nye byer, og spiste oss nesten fordervet for ingen penger. (En av få fordeler når du kommer i rullestol - folk vet ikke hva godt de skal gjøre.)
Jeg skal innrømme at det er en overvinnelse å sette seg i rullestol, samtidig ser jeg at det er en lettelse for de som står rundt. De tøffeste gutta sitter i rullestol. På Sunnaas rehab sykehus kommer de så fort og lydløst i gangene at det er et under at vi andre overlever.
Det er lett at rullestolen blir symbolet på alt en ikke lenger er. En dame jeg kjenner lever med konsekvensene av bekkenløsning. Hun hadde deltatt på et yogakurs for kvinner med bekkenløsning. Etter dem kom en grupppe som skulle delta på barselyoga - friske og spreke damer. Da kom tårene hos mange av dem som knapt klarer å løfte barnet til brystet. Jeg skjønner deres sorg.
Slik var det for meg på Sicilia også. Jeg tåler plastposer og vingling, bilkjøring og sightseeing, restaurantbesøk i rullestol. Men at sikkerhetsfolka på flyplassen i Palermo insisterer på at jeg må kjøres i spesialbil til flyet på tarmac´en og ikke hører på forsikringer om at dette klarer vi selv. DET gjør meg trist og forbanna.
Tenk å ta noen som prøver av all sin makt å gjøre seg store, å gjøre dem små. Det er å ta verdigheten fra folk. Da blir jeg glad for at jeg utvider mine sirkler - og at jeg har noen som er villlige til å gjøre det med meg.
I helgen dro jeg med mor og søster til Sicillia. Unnskyldningen var mutterns 70-års dag i januar. Men da er det jo ikke sommer på Sicilia.
- Det er så deilig at ingen ryddder, sa min søster der vi lå på terrassen og stekte oss. At mitt ryddegen er ute av drift tar hun som en ren bonus. Jeg også faktisk.
Da hadde vi fylt spisebordet med stæsj og gjenbrukt vinglassene. Men latmannsliv var det ikke.
- Det er klart vi må i vannet, sa hun etter under 24 timer på siciliansk jord. - Kan jo ikke la oss hindre av at du har armen i gips.
Nei. Heller ikke det faktum at jeg fremstår som dritings og med et skeivt tryne var nok til å stoppe oss. Gipsen ble surret inn i en pose. Vi knabbet maleteip fra et kjøkkenskap. Noen (sikkert min søster) fant en livredderring. Dermed bar det ned en betongtrapp med åtte trinn, over et lavasvaberg, ned en ruglete "naturtrapp", forbi lavasteiner, over en kald og uforutsigbar bekk og til stranden. Den var til gjengjeld fantastisk.
Vi må ha vært litt av et syn, lange, vinglete meg mellom to sterke damer - for ikke å snakke om skrik ved akklimatisering til vannet og meg ned i knestående mens jeg fikk tredd ringen over hodet og ble slept ut på dypt vann.
Mitt ganglag er mildt sagt eksentrisk, men det er ingenting mot rulllestol. DA ikke bare kikker sicilianerne - de glaner.
I en liten fiskelandsby ble jeg trillet forbi en klynge menn, hvorav en i rullestol. Jeg så kompisen lyse opp ved synet av meg - som om han ville si til den uheldige: Her er en dame for deg. Hun har også fire hjul!
Vi var i gamle byer og nye byer, og spiste oss nesten fordervet for ingen penger. (En av få fordeler når du kommer i rullestol - folk vet ikke hva godt de skal gjøre.)
Jeg skal innrømme at det er en overvinnelse å sette seg i rullestol, samtidig ser jeg at det er en lettelse for de som står rundt. De tøffeste gutta sitter i rullestol. På Sunnaas rehab sykehus kommer de så fort og lydløst i gangene at det er et under at vi andre overlever.
Det er lett at rullestolen blir symbolet på alt en ikke lenger er. En dame jeg kjenner lever med konsekvensene av bekkenløsning. Hun hadde deltatt på et yogakurs for kvinner med bekkenløsning. Etter dem kom en grupppe som skulle delta på barselyoga - friske og spreke damer. Da kom tårene hos mange av dem som knapt klarer å løfte barnet til brystet. Jeg skjønner deres sorg.
Slik var det for meg på Sicilia også. Jeg tåler plastposer og vingling, bilkjøring og sightseeing, restaurantbesøk i rullestol. Men at sikkerhetsfolka på flyplassen i Palermo insisterer på at jeg må kjøres i spesialbil til flyet på tarmac´en og ikke hører på forsikringer om at dette klarer vi selv. DET gjør meg trist og forbanna.
Tenk å ta noen som prøver av all sin makt å gjøre seg store, å gjøre dem små. Det er å ta verdigheten fra folk. Da blir jeg glad for at jeg utvider mine sirkler - og at jeg har noen som er villlige til å gjøre det med meg.
onsdag 6. juni 2012
Fata morgana
Luftslott er undervurdert. I dag kom lysten til å bygge.
Det er der det begynner - med en tanke. Et håp. En visjon. Uten det kommer man ihertfall ingen vei. For meg er det en følelse som brer seg langsomt i kroppen. Jeg glemmer realitetene og blir bare glad.
I dag begynte tanken å forme seg under "Politisk kvarter" på NRK P2. Familien var ute og jeg satt igjen med müslibrød og en kopp te. På radioen snakket de om ildsjeler i små kommuner og hvor viktige de er. Det gikk opp for meg at jeg kan være en slik. Jeg er selv eldst av tre og faren vår vil gjerne at noen tar over.
Lenge har det vært uaktuelt - jeg som ikke en gang kan gå fra våningshuset til låven kan ikke overta eller drive en gård.
Så kom jeg til å høre et innslag om økologisk mat i Italia og tildelingen av en pris til en spansk sosiolog som snakket om betydningen av blomstereng og bier.
Det var nok. Jeg tenkte på gården som et samlingssted for mennesker og dyr - og vips var jeg langt inne tanker om låven, hus, foreldrene mine, bygglinja på Vestby videregående skole og alle pengene vi ikke har.
Heldivis er luftslott gratis. Jeg er mest glad for at den uforpliktende og glade tanken kommer. Det har vært nok tungt og alvorlig. Vi er i en ny verden der vi sal gjøre oss kjent med muligheter og begrensninger og vite at det finnes valg.
Jeg har lært å si nei og lært å drømme. Begge deler får jeg bruk for - og det er overraskende lett. Som en luftspeiling så og si. Den finnes, bare et annet sted.
Det er der det begynner - med en tanke. Et håp. En visjon. Uten det kommer man ihertfall ingen vei. For meg er det en følelse som brer seg langsomt i kroppen. Jeg glemmer realitetene og blir bare glad.
I dag begynte tanken å forme seg under "Politisk kvarter" på NRK P2. Familien var ute og jeg satt igjen med müslibrød og en kopp te. På radioen snakket de om ildsjeler i små kommuner og hvor viktige de er. Det gikk opp for meg at jeg kan være en slik. Jeg er selv eldst av tre og faren vår vil gjerne at noen tar over.
Lenge har det vært uaktuelt - jeg som ikke en gang kan gå fra våningshuset til låven kan ikke overta eller drive en gård.
Så kom jeg til å høre et innslag om økologisk mat i Italia og tildelingen av en pris til en spansk sosiolog som snakket om betydningen av blomstereng og bier.
Det var nok. Jeg tenkte på gården som et samlingssted for mennesker og dyr - og vips var jeg langt inne tanker om låven, hus, foreldrene mine, bygglinja på Vestby videregående skole og alle pengene vi ikke har.
Heldivis er luftslott gratis. Jeg er mest glad for at den uforpliktende og glade tanken kommer. Det har vært nok tungt og alvorlig. Vi er i en ny verden der vi sal gjøre oss kjent med muligheter og begrensninger og vite at det finnes valg.
Jeg har lært å si nei og lært å drømme. Begge deler får jeg bruk for - og det er overraskende lett. Som en luftspeiling så og si. Den finnes, bare et annet sted.
fredag 1. juni 2012
Fremtid
Hva tenker du om fremtiden?
Spørsmålet er svært relevant, tatt i betraktning at livet er satt på vent. Skaden er skjedd. Det har gått tre år siden jeg fikk slag. Hvor lenge skal jeg vente på bedring? Finnes det en grense for hvor mye bedre jeg kan bli?
Faktisk tenker jeg ikke så mye på det. Akkurat nå er jeg på "Frederik Fræk fra Faxe fangede i feller, fjorten (eller femten) fiskefrikadeller". Jeg strammer ansiktsmuskulatur, spisser munnen, blåser gjennnom rør i en flaske med vann, sier P og F, pizza og frankofil, og inspiserer pannen på jakt etter lengre rynker. Jeg prøver å bruke hoftene og kjenner etter om jeg står på hele foten. Sakte, sakte, sakte kommer det.
Jeg har nesten sluttet å tenke fremover, fremtid. Om det er et godt eller dårlig tegn bryr jeg meg ikke så mye om. Men lett til sinns er jeg. Det er i grunn det viktigste.
Allerede nå har jeg pønsket ut en begynnelse på en jobbsøknad. "Jeg er en dark horse, en outsider, en risiko..." Det stiller store krav til hjerte og hjerne hos en mulig arbeidsgiver. De må kunne se forbi, se essensen av meg, og foreløpig er det mye som forvrenger. Folk tror rett og slett at du er litt evneveik når du snøvler og sjangler.
Noen små tegn til bedring er nok til at jeg traller videre med Frederik Fræk og balanserer og trener. Det holder meg gående her og nå - og hindrer fremtidsorientering.
Planlegging er en luksus. Å tenke fremover er et tegn på overskudd. Jeg er ikke der - ennå. Samtidig har jeg begynt å forsone meg at livet blir et annet, og faktisk noe jeg gleder meg til.
Det er som å flytte til en ny by. Først gjør du deg kjent med huset og dets begrensninger og muligheter. Dernest kvartalet. Så til nærmeste ansamling av butikker. Du finner ut hva som er den beste matbutikken og hvor biblioteket ligger. Slik fortsetter du å utvide sirkelen til alt er kartlagt. Dette kan du holde deg beskjeftiget med en stund - til livet igjen gjør et kast eller du selv kaster om på ting.
Sorg er ikke noe å være glad for, men det setter tilværelsen i et relieff som gjør det lett å være glad for ting. Takke faen for nysgjerrighet og oppdagertrang. Min reaksjon er å sette søkelys på endringen og bli fortrolig med den. Andres reaksjon kan være å søke innover i seg selv. Jeg har lært å ha respekt for begge deler. Denne toleransen er hva jeg håper vil være med fremover. De fleste av oss gjør så godt de kan.
Spørsmålet er svært relevant, tatt i betraktning at livet er satt på vent. Skaden er skjedd. Det har gått tre år siden jeg fikk slag. Hvor lenge skal jeg vente på bedring? Finnes det en grense for hvor mye bedre jeg kan bli?
Faktisk tenker jeg ikke så mye på det. Akkurat nå er jeg på "Frederik Fræk fra Faxe fangede i feller, fjorten (eller femten) fiskefrikadeller". Jeg strammer ansiktsmuskulatur, spisser munnen, blåser gjennnom rør i en flaske med vann, sier P og F, pizza og frankofil, og inspiserer pannen på jakt etter lengre rynker. Jeg prøver å bruke hoftene og kjenner etter om jeg står på hele foten. Sakte, sakte, sakte kommer det.
Jeg har nesten sluttet å tenke fremover, fremtid. Om det er et godt eller dårlig tegn bryr jeg meg ikke så mye om. Men lett til sinns er jeg. Det er i grunn det viktigste.
Allerede nå har jeg pønsket ut en begynnelse på en jobbsøknad. "Jeg er en dark horse, en outsider, en risiko..." Det stiller store krav til hjerte og hjerne hos en mulig arbeidsgiver. De må kunne se forbi, se essensen av meg, og foreløpig er det mye som forvrenger. Folk tror rett og slett at du er litt evneveik når du snøvler og sjangler.
Noen små tegn til bedring er nok til at jeg traller videre med Frederik Fræk og balanserer og trener. Det holder meg gående her og nå - og hindrer fremtidsorientering.
Planlegging er en luksus. Å tenke fremover er et tegn på overskudd. Jeg er ikke der - ennå. Samtidig har jeg begynt å forsone meg at livet blir et annet, og faktisk noe jeg gleder meg til.
Det er som å flytte til en ny by. Først gjør du deg kjent med huset og dets begrensninger og muligheter. Dernest kvartalet. Så til nærmeste ansamling av butikker. Du finner ut hva som er den beste matbutikken og hvor biblioteket ligger. Slik fortsetter du å utvide sirkelen til alt er kartlagt. Dette kan du holde deg beskjeftiget med en stund - til livet igjen gjør et kast eller du selv kaster om på ting.
Sorg er ikke noe å være glad for, men det setter tilværelsen i et relieff som gjør det lett å være glad for ting. Takke faen for nysgjerrighet og oppdagertrang. Min reaksjon er å sette søkelys på endringen og bli fortrolig med den. Andres reaksjon kan være å søke innover i seg selv. Jeg har lært å ha respekt for begge deler. Denne toleransen er hva jeg håper vil være med fremover. De fleste av oss gjør så godt de kan.
mandag 21. mai 2012
Hæ?
Det er lov til å si hæ eller hva eller ka.
Ikke bare åpner jeg taler med disse bevingede ord. Det gjelder telefonsamtaler i særdeleshet, men samtaler generelt. Små vitttigheter stoppes på tungen. Jeg blir tausere og tar sats når noe må sies. Det gjør meg mer tilbakeholden i forhold til fremmede og litt mer sjenert.
Det hender at jeg føler meg fanget inni meg selv. Da tenker jeg på folk med multippel sklerose og cerebral parese og hvordan de må ha det. Hva snøvlete tale gjør med kommunikasjonsviljen. Jeg tenker på forfatteren Finn Carling som hadde CP og Axel Jensen som levde slutten av livet med muskelsvinn (amyotrofisk lateral sklerose - ALS). De meddelte seg like forbanna.
Min manglende diksjon og dårlige artikulasjon er kanskje midlertidig - ihvertfall ser jeg rynkene mine bevege seg mot høyre og jeg konstaterer at artikulasjonen endrer seg med tid på døgnet. Jeg må passe på å ha nok pust,og særlig skjerpe meg på f og p. Om dette i sin tur gjør at jeg snakker saktere og mer tydelig - hurra!
Om endringen blir permanent ser jeg konturene av en personlighetsforvandlibg. Mitt snakksalige jeg blir borte, men hva kommer istedet?
Jeg kan ikke tenke meg at behvovet for å kommunisere blir mindre. Kanskje er det som en luftboble under linoleumen - det dukker bare opp andre steder. Allerede nå kan jeg se hvordan det påvirker skrivingen og samtalene med andre. Der jeg før ville småsnakket høyt, egentlig uten at noen lyttet, tenker jeg - før det materialiserer seg som noe skrevet etter et par dager. Jeg er ikke mindre nysgjerrig, bare tydeligere i mine reaksjoner fordi jeg tvinges til refleksjon. Det er jo bare en fordel.
Ikke bare åpner jeg taler med disse bevingede ord. Det gjelder telefonsamtaler i særdeleshet, men samtaler generelt. Små vitttigheter stoppes på tungen. Jeg blir tausere og tar sats når noe må sies. Det gjør meg mer tilbakeholden i forhold til fremmede og litt mer sjenert.
Det hender at jeg føler meg fanget inni meg selv. Da tenker jeg på folk med multippel sklerose og cerebral parese og hvordan de må ha det. Hva snøvlete tale gjør med kommunikasjonsviljen. Jeg tenker på forfatteren Finn Carling som hadde CP og Axel Jensen som levde slutten av livet med muskelsvinn (amyotrofisk lateral sklerose - ALS). De meddelte seg like forbanna.
Min manglende diksjon og dårlige artikulasjon er kanskje midlertidig - ihvertfall ser jeg rynkene mine bevege seg mot høyre og jeg konstaterer at artikulasjonen endrer seg med tid på døgnet. Jeg må passe på å ha nok pust,og særlig skjerpe meg på f og p. Om dette i sin tur gjør at jeg snakker saktere og mer tydelig - hurra!
Om endringen blir permanent ser jeg konturene av en personlighetsforvandlibg. Mitt snakksalige jeg blir borte, men hva kommer istedet?
Jeg kan ikke tenke meg at behvovet for å kommunisere blir mindre. Kanskje er det som en luftboble under linoleumen - det dukker bare opp andre steder. Allerede nå kan jeg se hvordan det påvirker skrivingen og samtalene med andre. Der jeg før ville småsnakket høyt, egentlig uten at noen lyttet, tenker jeg - før det materialiserer seg som noe skrevet etter et par dager. Jeg er ikke mindre nysgjerrig, bare tydeligere i mine reaksjoner fordi jeg tvinges til refleksjon. Det er jo bare en fordel.
fredag 18. mai 2012
Bølgen
Menneskelivet er som en bølge. En bevegelse. En prosess.
Vi fødes alle i en krusning, bygger oss opp, slår mot strand eller stein, og trekker oss tilbake til det store havet. Alle faser har sitt og er nødvendig for den neste.
Jeg er midt i, kan ikke stoppe, kan ikke skifte retning, kan ikke bestemme, bare suges med. Spørsmålet er hvor man er. For min del vet jeg ikke alltid. Jeg gikk på et undervannsskjær. Nå må jeg samle kreftene og styre mot stranden der jeg kan flate ut og vaske dovent ut i evigheten.
Men der er jeg ikke - ennå. Jeg er ikke ferdig til å vaske dovent ut noen steder. Inni meg har jeg masse, jeg har bare ikke forsonet meg med hvordan jeg skal få det ut. Undervannsskjæret har pulverisert meg. Jeg klarer ikke å se meg, klarer ikke å samle kreftene. De kommer ut som energiutladninger som etterlater meg og de rundt tomme. Vondt og nødvendig for å kommme videre.
Mot en ny meg. Et jeg som inneholder essensen av meg, men på en ny måte.
- Det må da finnes en snarvei? sa en venninne som også står foran et skjær.
Det har jeg også tenkt, og kjørt hodet under vann. Så må jeg opp for å puste. Sakte. Inn. Ut. Inn. Ut. Til jeg tror jeg har kontroll. Det hender at jeg tenker at det er pusten som har kontroll over meg. Som en Tornerose-søvn som jeg er i ferd med å riste av meg. Som en søvngjenger våkner jeg til virkeligheten. Jeg har hørt noen si at man aldri skal vekke noen som går i søvne, men lede dem tilbake til sengen og la dem våkne i trygge omgivelser for at sjokket ikke skal bli for stort. Riktignok har jeg ikke sovet i 100 år, men sjokket og smerten over å våkne delvis er på grensen av hva jeg tåler. Det eneste jeg vet er at jeg må videre. Erkjennelsen kommer som trappetrinn - og trappen - ingen vet hvor den ender.
Det fantastiske ved mennesket er at vi tåler det utroligste. Selv død overlever vi. Etterhvert som livet skrider frem lærer vi. Det er dyrkjøpt erfaring, men noe valg finnes ikke. Noen klarer å være rause selv når livet er på det mest nådeløse. De beundrer jeg - kanskje fordi jeg vet litt om hva det koster å vise frem sin smerte over at man ikke er slik man var.
En gammel dame jeg kjenner sier kyllinger når hun mener kattunger. En mann jeg studerte sammen med lot seg bære til en jubileusfest. Min egen farmor fant seg i å bli drasset med på hamburgerbar mens hun var lam i halve kroppen.
Det er en gave til oss som står rundt å se livet utspille seg. Jeg vet ikke om det lar seg begripe at menneskelivet er så mangfoldig. Noen vet det uten å vite det. De fleste aner det ikke - meg selv inkludert - før mange år senere. For sent til å takke for innsikt som hjelper oss til å takle egne utfordringer når den tid kommer. Å være vitne til en bølge som er i ferd med å miste sin kraft krever mot og menneskelighet. Det er ikke alle forunt. Det er derfor vi holder fast ved håpet.
Vi fødes alle i en krusning, bygger oss opp, slår mot strand eller stein, og trekker oss tilbake til det store havet. Alle faser har sitt og er nødvendig for den neste.
Jeg er midt i, kan ikke stoppe, kan ikke skifte retning, kan ikke bestemme, bare suges med. Spørsmålet er hvor man er. For min del vet jeg ikke alltid. Jeg gikk på et undervannsskjær. Nå må jeg samle kreftene og styre mot stranden der jeg kan flate ut og vaske dovent ut i evigheten.
Men der er jeg ikke - ennå. Jeg er ikke ferdig til å vaske dovent ut noen steder. Inni meg har jeg masse, jeg har bare ikke forsonet meg med hvordan jeg skal få det ut. Undervannsskjæret har pulverisert meg. Jeg klarer ikke å se meg, klarer ikke å samle kreftene. De kommer ut som energiutladninger som etterlater meg og de rundt tomme. Vondt og nødvendig for å kommme videre.
Mot en ny meg. Et jeg som inneholder essensen av meg, men på en ny måte.
- Det må da finnes en snarvei? sa en venninne som også står foran et skjær.
Det har jeg også tenkt, og kjørt hodet under vann. Så må jeg opp for å puste. Sakte. Inn. Ut. Inn. Ut. Til jeg tror jeg har kontroll. Det hender at jeg tenker at det er pusten som har kontroll over meg. Som en Tornerose-søvn som jeg er i ferd med å riste av meg. Som en søvngjenger våkner jeg til virkeligheten. Jeg har hørt noen si at man aldri skal vekke noen som går i søvne, men lede dem tilbake til sengen og la dem våkne i trygge omgivelser for at sjokket ikke skal bli for stort. Riktignok har jeg ikke sovet i 100 år, men sjokket og smerten over å våkne delvis er på grensen av hva jeg tåler. Det eneste jeg vet er at jeg må videre. Erkjennelsen kommer som trappetrinn - og trappen - ingen vet hvor den ender.
Det fantastiske ved mennesket er at vi tåler det utroligste. Selv død overlever vi. Etterhvert som livet skrider frem lærer vi. Det er dyrkjøpt erfaring, men noe valg finnes ikke. Noen klarer å være rause selv når livet er på det mest nådeløse. De beundrer jeg - kanskje fordi jeg vet litt om hva det koster å vise frem sin smerte over at man ikke er slik man var.
En gammel dame jeg kjenner sier kyllinger når hun mener kattunger. En mann jeg studerte sammen med lot seg bære til en jubileusfest. Min egen farmor fant seg i å bli drasset med på hamburgerbar mens hun var lam i halve kroppen.
Det er en gave til oss som står rundt å se livet utspille seg. Jeg vet ikke om det lar seg begripe at menneskelivet er så mangfoldig. Noen vet det uten å vite det. De fleste aner det ikke - meg selv inkludert - før mange år senere. For sent til å takke for innsikt som hjelper oss til å takle egne utfordringer når den tid kommer. Å være vitne til en bølge som er i ferd med å miste sin kraft krever mot og menneskelighet. Det er ikke alle forunt. Det er derfor vi holder fast ved håpet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)