Noe av det som overrasket meg mest ved å få slag var at det også representerte et slag mot min selvtillit. I ettertid kan jeg godt forstå det. Alt du har tatt som en selvfølge blir borte.
Glem gåing, ståing, hopping og løping. Alt jeg så var dobbelt og uklart. Å gå på fremmede steder eller i mørket er fremdeles vanskelig, Grupper på mer enn ti mennesker er skummelt. Du er ingen.
Glem shopping. Jeg har forsøkt å vingle meg gjennom Strøget i København en sensommerdag. Fryktelig for en som er lommekjent med svart belte i shopping og lange bein.
- Her sitter en mann som i ett år ikke turte å gå ut av oppkjørselen, lo en uovervinnelig mann jeg kjenner.
- Det verste med sykdom er at det gjør deg så liten, sa en høy og mørk kvinne som har ringt meg på avgjørende tidspunkter.
Som da jeg kom hjem etter et halvt år med rehabilitering og satt på sofaen og gråt i tre dager. Jeg hadde gledet meg til et tomt hus som jeg kjente ut og inn. Lite visste jeg at nettopp mine forventninger om "normalitet" var helt urealistiske.
Eller da jeg hadde vært hos NAV første gang og gikk gråtende derifra. Hun snakket meg gjennom.
- Er det et problem her? spurte en ung og antakelig uerfaren saksbehandler da jeg med tårer i øynene prøvde å skjønne mitt nye hverdagsliv.
(Når det er sagt, skal det også sies at NAV har utvist en slags forståelse av min situasjon og ikke insistert på annet enn elektroniske selvmeldinger hver 14. dag.)
Jeg har vært overbevist om at jeg har vært en klamp om foten, en byrde det ikke har vært verdt å elske - og blitt overbevist om det motsatte.
Han jeg elsker (mer enn noensinne) har hele tiden, ja, nesten til det absurde, måttet forsikre meg om at vi er et team. Vi er familie og det skal vi fortsette med. Rain or shine. Samtidig ser jeg at det krever mye, mer enn alle er i stand til å gi. Så ender også sykdom ofte i skilsmisse.
- Skulle jeg gå fra kona mi når hun har opplevd sitt livs tragedie? Aldri! konkluderte en hoderistende taxisjåfør fra Pakistan.
Selvtillit er viktig i kampen for å bli frisk - eller så frisk som man kan bli. For tvilen er gjenstridig. Da skal du helst være omringet av folk som vil deg vel, og som kan minne deg om hvem du er. For den personen er du kanskje mer enn noen gang.
Sykdom skreller av noen lag - også i vennekretsen. Men det som står igjen er det beste. Ikke glem å minne om det.
Desember, 2010
Det er så godt å lese deg. Klokt og velformulert. Det er deg.
SvarSletthilsen høy og mørk ;)