Sørgelig sant

Å komme seg etter slag er å komme seg over hindringer. Den største hindrigen er meg,

De første månedene etter slaget felte jeg ikke en tåre. Jeg tror sjokket var for stort. Fra å kunne gjøre alt kunne jeg ikke gjøre noe. Jeg satt i rullestol; kunne ikke gå, langt mindre holde balansen. Jeg fikk verken gå på do eller dusje uten hjelp.
Det var min første leksjon i omsorg. Noen vil av hele sitt hjerte hjelpe deg, andre bruker situasjonen til å bestemme hva som er best for deg. Det er en hårfin balanse - ikke minst fordi du er helt ute.
Gråten kom etterhvert, Vanlig, skjønte jeg, De kaller det gråtlabil fordi du gråter på upassende tidspunkter og steder, tilsynelatende uten grunn.
Hvor god grunn trenger man egentlig?
Er det ikke nok at man mister evnen til å stå oppreist, gå, løpe, sykle, løpe, se, høre og se ut som før?
- Du skal ikke dø. Du har ikke kreft. Du skal ikke skillles. Du har hatt en uproblematisk barndom og du er åpenbart en atletisk og robust person, konkluderte en omsorgsarbeider etter at jeg hadde sippet i hennes sofa i nesten tre kvarter.
Ja, jeg gråt, Jeg gråt i tre dager etter rehab, Jeg gråt i tide og utide hele våren 2010 og samme sommer, Endelig tørket det ut ettersom høsten skred frem. Nå er det jul og jeg har f... meg rykket tilbake til start.
Der har du slag i et nøtteskall. Alt må læres på nytt, gang på gang. Og livet pumper ubønnhørlig videre. Videre og videre.
- Det føles som jeg står i gjørme og stamper - uten å komme av flekken, sa jeg etter å ha våknet ved 6-tiden 1.juledag og bare ville gråte.
Ikke for de andres glede, men for min utilstrekkelighet. Det som før var ElastaGirl har blitt en dame på 90 år som ikke kan strekke seg det aller minste.
Mannen min våknet av lydløs snufsing.
- Du har fast grunn innen rekkevidde. Du har gått fra motorvei til sti gjennom hengeemyr. Det finnes masse hull å plumpe i, men du må tenke på stien. Ja, det er masse du må be om eller ha hjelp til. Men det er masse du fortsatt er god til. Fokuser på det, sa han.
Følelsen av å stå utenfor ga seg. Men slag er fortsatt en kamp for så nye, ikke minst en kamp om seg selv: hva en skal ta med videre, hva en skal legge igjen. Og ikke minst hvor hardt en skal kjempe,

Romjulen 2010