Snøværstanker

Vi er på hytta. Det er søndag. Endelig tid til å tenke - og kanskje snø inne.

En hytte er drømmen. Den ligger ikke så langt hjemmefra og byr på
utfordringer som utedo, iskalde dusjomgivelser og kannibalske mus. .
Det hjelper tilsynelatende ikke på sjangling. Noen ganger lurer jeg på
hva som hjelper - om noe.
La det være sagt: jeg tror ikke på selvpining. Det har jeg prøvd og
det  blir jeg bare trist av. Selv hytta som jeg har kommet til å
elske, er helt på grensen vinterstid. Det snør og snør. Og jeg tenker
at C må ut og kjøre opp veien om ikke Sverre kommer og måker. Takk og
lov for nye vinterdekk med pigger. Her gjelder det å dra seg gjennom.
Selv om det er vanskelig så tror jeg at vi vet best selv. Det finnes
ingen kollektiv sannhet for slagpasienter.Vi har hvert vårt slag og vi
er ulike personer. Akkurat som vi kjenner våre vinterveier best, hvor
vi kan gi gass og hvor vi går i grøfta.
Ikke så å forstå at vi må ha individuell trening for enhver pris, men
vi må hente ut det som kan ha nytte. For noen kan det være gåing, for
andre lytting eller lesing. Og tid. Ta seg tid. Bli fortrolig med
endringen. Finne ut hvem man nå er. Hva man trenger for å komme opp
bakken: sandsekker bak eller noen til å måke foran.
For man blir en annen. Det krever en ny rollefortolkning fra
omgivelsene. I seg selv ikke veldig annerledes enn livet generelt, men
plutselig og fulgt av et sykdomsforløp som i seg selv kan være
utfordrende.
Det er derfor humøret blir så avgjørende. Fattern min kaller det
epigenetikk. Vi svømmer som fisk i en stim. Enhver bevegelse blir
fanget opp av de som svømmer nærmest. Slik blir mine svingninger også
bestemmende for mine nærmeste - og omvendt.
Slag, ja, sykdom generelt, er vanskelig for alle.  Det er en illusjon
at det ikke vil gjelde deg eller dine. Akkurat som vinterveier. På et
tidspunkt vil du inn en vei du ikke har dekk til. Snur du da?
For de som står i sentrum er målbildet og fiendebildet klart som is.
Jeg vil hoppe fra stein til stein, men nå har jeg verken syn eller
balanse til det. NÅR jeg får det, er et åpent spørsmål.
Åpne spørsmål er alltid ubehagelige. Det kognitive er jeg ikke så
engstelig for lenger. Det kommer med økt radius og jeg kjenner
allerede at refleksjonen er der. Spørsmålene kommer. Utffordringen er
kanskje vel så mye å sørge for synergi mellom hode og kropp. Mellom
føre og bil. Vi liker å tenke at det er en forskjell. Men er det
egentlig det?
Det finnes selvsagt Stephen Hawking, Finn Carling og Axel Jensen som
alle jobber/jobbet på tross av sine fysiske begrensninger. Men jeg kan
ikke fri meg fra å tenke at også de har/hadde sine egne erfaringer med
nettopp begrensingen. Kanskje virker det frigjørende? Som Hammerfest
som brant ned - og dermed ble den nordligste by med full
gatebelysning. Eller akkurat som snøvær påvirker vår evne til
improvisasjon. Vi må presse bilen og oss selv til nye
grenser. Det skal bli interessant å se hvor de går.

Desember 2010.