«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

søndag 20. februar 2011

Home Alone 2

Jeg pleide å elske å være alene. Nå har jeg prøvd det igjen.

Der vil si, klok av skade og i motsetning til Kevin, flytttet jeg hjem til mine foreldre da mann og unger dro på ferie til "slagfri sone". I barndomshjemmet¨ har jeg blitt skjemt bort; kommet til dekket bord, oppvarmet seng, blitt massert og degget for. Det har vært deilig - og i sterk kontrast til sist. Da satt jeg på sofaen hjemme og gråt selvmedlidende i tre dager. I sjokk og fortvilelse over alt jeg ikke klarte.
Nå klarer jeg mer, Er mer tilstede. Og vil mer. Det er ikke oppskrift på total lykke, men et skjelvende steg i riktig retning. Man blir trassig av hjerneslag, særlig når man er hjemme alene. Det er en test på mange ting, på bevegelse psykisk og fysisk.
Denne gangen har jeg grått mindre - ikke før jeg etter en uke brukte over en time på to usle mailer til NAV kom tårene. Men heldigvis sang Anne Grete Preus "Du er god nok" da jeg omsider kom meg ned til frokost. Det hjalp.
- Livet er rart og litt ensomt, skrev jeg til min høye og mørke venninne - og fikk sporenstreks svar på tiltale:
- Det er det jo (...) Det er bare du som opplever det, vi andre bare forsøke å forstå. Vi gjør det egentlig ikke. Men vi er der ved siden av, og det gjør det mindre ensomt ihvertfall
Å være hjemme hos sine foreldre er nesten som å være alene, men bedre faktisk. Du får være i fred, alene uten å være ensom, gjøre ting i eget tempo. Ikke noe stress. Det føles riktig å ha tid til å kjenne etter, gå mens man tenker over hva som skjer i kroppen - ikke bare gripe etter neste faste holdepunkt. Som Kevin, ha en plan, ikke bare improvisere.
Nå er jeg i tillegg oppdatert på vintersport, vet alt om Marit Bjørgen - takket være VG, skjener i vei uten å holde meg fast og har kommet meg til Tyrkia.
Her er det ikke sommer, men IKKE snø og is.
- Er du sikker på at du ikke trenger svømmebrillene, mamma? Du skal jo på tur med IL,,, Da blir det nok litt trening, sa H før sin avreise.
Trening er og blir det. Lørdag våknet jeg til en slags solhilsen i regnvær og GIKK 350 meter til stranda mens jeg holdt IL i hånden, Der tok vi en lang pause og så på de fryktinngytende grå bølgene i Middelhavet. Tror jeg kan se ut på havet en evighet uten å kjede meg. Og stranden er full av fine steiner! Sånn har jeg det med C også. Det er alltid noe nytt og uventet rundt neste odde. Kanskje er det slik å være to når man er heldig. Jeg kjeder meg aldri. Ikke Kevin heller. Han spiller ikke tiden, men lager en plan. Vi vinnner over elendigheten til slutt.

Februar 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane