I gjørma

Jeg bakser og kaver - og synker bare lengre ned i gjørma.

Der hender at jeg tenker at det gjelder å slå ut med armene og slappe av. Omtrent som når man flyter i vann, slik IL har lært meg. Legge hodet bakover, puste og fokusere på å la musklene slippe. Stole på vannet.
Det er skummelt. Det er da jeg må tenke hardt på at det er vann - og at to, kanskje ett, tak er nok til å bringe meg til overflaten, til pusten, til livet.
Som når skatteetaten bebuder restskatt og jeg vet at jeg bruker alle penger og all energi på å bli friskere. På selvsagte ting som å se og gå og kontrollere mine egne muskler.
Penger. Det handler alltid om penger. Og det er i ferd med å bli helt uvesentlig for meg. Det er jo bare penger.
I går så jeg en dame kledd i hvitt og beige, nydelig sminket og med en hvit mink og dyr veske over armen. Mannen min så henne også. Jeg satt i utslitt treningstøy med genser arvet fra en jente på 14 år og en lusekofte strikket av min mor for 50 år siden - og følte meg rik.
For alt jeg vet kjente hun på den samme følelsen; følelsen av å være i besitttelse av noe helt unikt. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det flaks, men ihvertfall en glede over livet, et ønske om å ville feire.
Så da min far ringte i dag og vi kunne diskutere veksthus, ulovlig bråtebrenning og gamle fjøstufter, følte jeg meg utrolig rik. Det er mulig vi må leve på sparebluss, men det er vår og vi lever. Tenk for et priviligert liv å dyrke egen mat og skrive. Da teller ikke sjangling og dårlig syn og hørsel.
Det er mulig jeg er forandret. Sannsynligvis er jeg det. Det er slik vi lever. Bare endringen er konstant. Den kommer i rykk og napp og kanskje når vi er minst forberedt. En jeg kjenner gikk gjennom en voldsom ulykkke. En fikk kreft. En annen mistet sin mor. En tredje sliter med kronisk sykdom. Flere sørger over samliv som tok slutt. Og slik kunne jeg fortsette. Livet merker de fleste. Det tar tid å le igjen. Det tar tid å gjenvinne balansen. Noe skade skjer.
Jeg vil si det er noe sykt ved de som ikke forandrer seg - uansett. Der endring ikke kommer, er det ikke liv. Ikke minst i gjørma. Det gjelder bare å holde seg flytende.

Mars 2011