På oppdagelsesferd

Det er rart hvordan ting blir borte - for så å dukke opp igjen når man minst venter det.

I går fant jeg igjen min brune stillongs, i Ss skap. Faktisk sammen med hennes øvrige ulltløy - praktisk når det endelig går mot vår og hun vil vokse ut av alt innen neste høst. Eneste trøst er at det faktisk går mot varmere vær og at hun har klart seg uten gjennom hele den kalde vinteren.
- Du lever i en mannlig husholdning, ser jeg, sa min søster sist hun var innom.
Da jeg blingset uforstående i hennes retning, la hun forklarende til:
- Alle knivene dine er skitne.
Og det hadde hun rett i. Alle var grisete. Godt hun ikke kikket under spisebordet. Der oppdaget jeg litt senere at det var skikkelig ille - uten at jeg hadde registrert det. Egentlig burde jeg visst det, for når selv mannen i huset klager, da er det møkkete.
Det er en bivirkning av slag. Man ser ikke så godt, i tillegg til at man gir f..., og da lever man godt med litt griseri. Jeg håper innerst inne at den perfeksjonen er borte for godt.
Så når jeg, etter snart to år, har begynt å gjenoppdage mitt eget hjem, er det ikke fritt for at jeg finner både gode og dårlige overraskelser. Jeg jublet over synet av hammeren, men ikke over å se hvor mye som hadde hopet seg opp i boden.
Å rydde 80 prosent går en stund, men det gjenstår like forbanna 20 prosent. Når det pågår i to år... Fra å tenke det til å gjøre noe med det finnes et stort sprang. Enkelt sagt er disse prosentene forskjellen på kvinner og menn. Og det beste ligger sannsynligvis midt i mellom. Så da jentene skulle på ferie med far i to uker, og fikk beskjed om at carry-on var det eneste som gjaldt, var det ikke fritt for kreativ utnyttelse av underbukser. Fra å gispe vantro fant jeg ut at det ikke var mitt problem. Jeg skulle jo ikke være med. Bedre selvstendighetstrening skal du lete lenge etter - både for mor og barn.
Jeg fikk ryddet eget skap. Klærne som var tiltenkt Fretex og hang i en bag i boden, ble ryddet inn i skapet igjen, men den olivengrønne kjolen som ble kjøpt i Italia for tre (3!) år siden er som sunket i jorden. Jeg har til gjengjeld noen gamle underbukser som jeg ikke aner hvor kommer fra - og dette er bare begynnelsen.
Assistenten min, IA, og jeg har begynt med Ss rom. Vi kommer til å ta for oss rom for rom. Jeg trenger henne for å komme igang. Jeg trenger henne til oppgaver jeg ikke har krefter og selvtilllit til - ennå. Balansen er kanskje skrudd, men det tar ikke lang tid før jeg mestrer en drill sittende. Skrujernet sitter i neven og jeg kan høre meg selv synge, selv om jeg ikke kan tre i en nål eller rope uten at stemmen går i fistel.
Nå venter kjeller, kontor, kjøkken og stue. Målet er å kaste og kanskje kvitte seg med fingerantrykk. Om jeg finner igjen den oliengrønne kjolen er det å betrakte som en ren bonus. Det viktigste er oversikt over eget liv. Kontroll er for nybegynnere.

Mars 2011