En hånd å holde i

Det siste halvannet år har hender fått en ny betydning.

Fra å være noe jeg strakte frem for å håndhilse eller hjelpe har det blitt noe jeg griper etter - og da fortrinnvis andres venstre med min høyre.
Det begynte selvsagt da jeg var så syk at jeg ikke visste hva jeg gjorde, da jeg var så ute at jeg ikke engang registrerte at jeg satt i rullestol. C var den første, deretter min mor og far og søstre, ja, selv Cy og Cl i USA.
Nå har jeg blitt en connaiseur av hender. Ingenting slår det kjente og kjære - og den selvfølgeligheten som etterhvert oppstår. Og jeg mener etterhvert, for det er jo litt rart når et voksent menneske ikke klarer å holde balansen.
Jeg glemmer aldri den lille gutten som var på vei hjem fra skolen, da jeg datt ut av stien i en liten motbakke og fikk treningsbuksa full av borrer.
- Det er lov å le når voksne damer går over ende, sa jeg med en blanding av latter og gråt i stemmen.
Han LØP hjem. Vettskrent sannsynligvis. Han kan ikke klandres.
Jeg husker også da jeg begynte å leie min mor. Sikkert like rart for henne som for meg. Den voksne, selvstendige datteren som igjen trenger en hånd å holde i, Eller min 15-årige datter som beholder roen når mamma faller over sengen eller inn i buskene.
Å la seg leie er å overgi seg. Jeg ser meg ikke for når jeg skal over veien, og har sluttet å bry meg med veivalg. Forhåpentlig blir jeg mer brysom etterhvert.
Jeg har kommet til å like de store, tørre og varme hendene, og de forekommer ikke så ofte som man skulle tro. Ofte dukker de opp når man minst venter det. Min onkel P er stødig som et fjell, så har han også vært ute en vinterdag. Stødig var også den ukjente mannen i Tyrkia som uten å si noe, spratt opp og leide meg høflig til bordet da jeg kom vinglende fra do. Jeg klarte i farten ikke å takke på tyrkisk. Det er ikke gjort i en håndvending. Men jeg er ikke i tvil om at han så hva det gikk om. Det er den gjenkjennelsen det handler om.

Mars 2011