søndag 29. mai 2011

På klassetur

Jeg gruet meg ikke engang. Det som skjer, skjer.

Det var rundt 25 15- og 16-åringer, to andre mammaer, en ung lærer og meg. Det var vår hytte. Det var ikke min ide. Men det kunne det godt vært under andre omstendigheter. Jeg har stor glede av å være med på klassetur - og er vokst opp med foreldre som stilte opp på slikt.
Men å sjangle, se dårlig og spise som en gris på klassetur legger unektelig en demper på utfoldelsen. For jeg er også vokst opp med at man trakterer og spiser sammen med gjestene. Det lot seg til en viss grad å traktere, men spisingen var det verre med. For meg er det flaut ikke å kunne spise skikkelig. En ting er at maten ikke smaker, men når den renner ut av munnen og man sitter duknakket for ikke å akjelve av maten underveis - da ryker matlysten.
Det verste er at det antagelig er meg som legger mest merke til det. Akkurat som når jeg ikke blir hørt, fordi jeg ikke evner å gjøre meg hørt. Det stilles spørsmåltegn ved ting jeg vet, fordi det hefter en slags inkompetanse ved sykdom. Ikke bare sårer det, det gjør meg eitrende forbanna - og det må jeg bite i meg fordi jeg føler meg så prisgitt omgivelsene og ikke har ett eneste trumfkort på hånda.
Da er det faktisk en lettelse med 15- og 16-åringer. Der har jeg en viss autoritet. Ennå.
De knekker egg i panna, koker opp vann og lager sjokoladekakedeig på min anmodning og selvironi. Å si ting de ikke vil høre, går ikke - men det har aldri gått med folk i den alderen. Men de vet og jeg vet at tvinge kan man ikke, man kan kun appellere.
Det er ikke like pussig for dem at noen går fra 100 til null, virker det som. De trekker på skuldrene og er glade for at noen lager tomatsuppe eller speiler et egg som de kan hente i pannen selv. At noen ikke går så godt bryr de seg i grunnen ikke om. Jeg vil ikke kalle det selvopptatthet, men en deilig uvitenhet om hva livet kan by på.
Jeg er litt misunnelig på deres letthet og mangel på bekymring. Kan huske den hos meg selv, tenk at man kunne ligge på sofaen og lese en hel dag - uten i det hele tatt å kle på seg. Forhåpentlig kommer denne lettheten tilbake. Akkurat nå føles livet veldig tynget av alvor - bortsett fra noen lettere perioder. De blir heldigvis hyppigere. Ihvertfall når jeg klarer å slippe taket og la ting skje - helt av seg selv.

Mai 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane