Sykdom er et paradoks: du er ute av tiden, den bare hviner forbi - og samtidig har tiden aldri gått så sakte. Det gjør deg til barn og olding. Du er helt i utakt. Fri og opplagt når andre jobber, og sammenkrøllet og sliten når andre har fritid. Toleransen for andre er ikke som før.
I går gikk jeg til butikken med sykkelen som støtte. Området som jeg egentlig kjenner alle detaljer i, føltes nytt og fremmed. For første gang kunne jeg se gater, hager og en og annen kjent. Allerede etter 50 meter kjente jeg gråten i halsen. Men jeg skjønner at jeg må sparke livet igang igjen.
Tårene kom med den lokale snekkeren. Det var som et uventet regnskyll, en liten haglebyge der alle spor fordamper raskt. Han fikset bremsen min, og jeg kunne gå videre.
Etter butikken, to sitroner og en lime, måtte jeg ta en hvil på en benk - som en gammel dame. Da fikk jeg sendt sms og skrytt litt av meg selv. Jeg fikk prompte svar: "Bravo!" "Take care" og "Du tar deg ut - ikke glem å hvile".
Jeg kom meg hjem. Men mer trening ble det ikke. Små skritt tilbake til livet. Banalt å gå til butikken. Men ikke for meg. For meg er det et gigantisk sprang å se at den fire meter høye thuja-hekken er borte, at det bygges uteplasser, plantes om og at de svære granene fremdeles står. Det gjør mitt liv litt større.
Mai 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane