onsdag 11. mai 2011

På sykkel

Min neste sykkel har tre hjul og elektrisk motor. Den har sittet langt inne.
Jada, K har sagt støttehjul og trehjulssykkel lenge, men det har prellet av. De eneste voksne med trehjulssylkkel i min oppvekst var utviklingshemmet.  Noen har nevnt elektrisk rullestol, men en slik ville jeg ikke blitt sett død i en engang. Da heller krabbe på alle fire, selv om jentene synes det ville vært flaut.
Forfengeligheten er grenseløs, og blir bare verre. Samtidig er ikke dette en forhandling, men en forsoning. Og to år er ikke lenge nok.
- Med en slik sykkel ser du ikke hemma ut, sier K. - Bare kul.
Kuk og kul... Involvere NAV for finansiering? Det blåser hun av.
- Du trenger sykkel nå - ikke om tre år.
Trehjulssykkelen er en såkalt ladcykel, dansk, ligner en tradisjonell Christiania bike og oser alternativt i matt svart med plass til to unger eller diverse varer. Den ER kul, den holder balansen med sine to forhjul og den gir meg bevegelsesfrihet.
- Det kler deg å ta litt mer plass, sa min mann etter at jeg hadde beklaget meg over at jeg ikke får la radioen stå på og yppet til krangel om hvordan penger skal brukes.
Arbeidavklaringspenger er flott, men lønn er lønn og den også bidrar til bevegelsesfriheten. Men når sant skal sies er pengene mer et tema for meg enn andre. Det er resultatet av mer enn 20 år med egne penger.
Overskuddet til krangel er et friskhetstegn kanskje? Inni hodet ser jeg meg cruise på skogsveier mens jeg synger og kjenner vind i håret. Bare jeg kan handle og sykle til trening, skal jeg være glad.
- Du bør nok øve litt, sier K uten å fortrekke en mine.
"Litt" er nok en underdrivelse. Min mor er mer skeptisk. Ikke bare fordi den koster flesk, men fordi tanken på en slagrammet datter i trafikkulykke er mer enn hun orker å forestille seg.
- Hva er forskjellen på en slik sykkel og en elektrisk bil, egentlig?
Hun lar spørsmålet henge i luften til det blir en kommentar - og jeg må tenke meg om en gang til.
Det kan være at trehjulssykkel ikke er en god Ide. På den annen side er det å utvide repertoaret. Det er å tro på endring. Og det kan jeg ikke la gå. Alt er bedre enn det lille livet jeg lever nå.
Jeg tenker at jeg er midt i en prosess. Jeg vet ikke hvor det ender, om det ender. Alt må prøves først. Og jeg gleder meg mest til kappsykling i oppoverbakke. Må bare øve meg litt først.
Mai 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane