mandag 9. mai 2011

Til en survivor

Ikke alle overlever slag. I USA kalles du "stroke survivor".

Her hjemme er du "slagrammet". Det sier mye om skjebne og pågangsmot.
- Da du døde... tok mannen min seg i å si forleden.
Han rettet seg selv, men - som vanlig - ligger kommentaren snublende nær sannheten. Jeg er nok død. Men jeg lever, nesten som en slags kongelig høyhet som du ikke kan bli kvitt uten revolusjon..
I går møtte jeg en annen dronning. Hun ligger halvannet år etter meg i løypa, men jeg kjente meg igjen. Essensen av henne var så sterk. Den slo gjennom i glimt.
Nettopp denne følelsen av tidvis tilstedeværelse forbinder jeg med slag. Hjernen jobber på spreng og må ta pauser.
Uten egentlig å si noe ga hun meg klar instruks om å jobbe med diksjonen. Hun ville hjelpe meg! Som syk må du ta imot så mye hjelp at det gjør godt å bidra.
Vi har barselgrupper og sorggrupper og AA. Egentlig burde vi starte en sykdomsklubb - der vi møtes for å minne oss om alt vi kan og lære av hverandre. Med de få jeg vet om kan vi både danse, lage mat, gro stauder, skrive, gjøre regnskap og snakke. Gråtingen kommer av seg selv!
Det lille glimtet ga meg også enda større beundring for hennes mann - og min mann - som på et vis blir mer rammet fordi de ser mer, og ser det mennesket de elsker bli slått til pinneved. Det er møysommelig arbeid å sette bitene sammen - og krever sin mann. Men det hjelper at essensen er der. Det gir retning. Og retningen er henne - eller meg.
Nå er det ikke sikkert at retningen blir den samme som før. Hvis ikke et slag forandrer deg, er det ingenting som gjør det - og det i seg selv burde være et faresignal.
Hva som blir veien kan ingen si. Her må vi kappe hodet av en drage om gangen. Men gi oss kan vi ikke, det er døden. Vi er overlevere. Kanskje det vil koste en arm eller et bein. Det viktigste er å ta vare på essensen. Lytt og let etter den. Vi kan ikke leve uten.

Mai 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane