torsdag 26. mai 2011

Sakte

Jeg gjør ting for fort. Det har jeg alltid gjort. Nå gjelder saaakte.

Det sier W. Han får
meg til å reise meg fra stolen - saaakte. Og sette meg igjen - saaakte. Og så gjøre det igjen og igjen, slik at jeg kjenner hva jeg gjør. Med kontroll. Men uten å tenke for mye.
Jeg har så lett for å gjøre ting fort og hele tiden. Det ligger i blodet. En god ting når jeg er frisk. Da går det unna. Ikke så bra når jeg skal ta det mer rolig og kjenne etter.
Nå er virkeligheten en annen. Å skrive i presens er ren mangel på realitetorientering. Du kan også kalle det optimisme. Jeg gjør alt for å holde på visjonen om en frisk utgave av meg. Og folk står i kø for å fortelle meg hva som er realistisk. Utfordringen er å holde dem på en armlengdes avstand. Derfor velger jeg å omgi neg med de som tror på bedring og fremgang, om så ett museskritt ad gangen..
Selv når jeg prøver å være rask, går det treigt. I vaskekjelleren for eksempel: Det burde være en smal sak å holde tritt med skittentøyet, men neida! Men jeg kan sitte en dag i 1.etasje og grue meg til å gå ned. Når jeg først er nede, prøver jeg å gjøre "alt". Det går jo heller ikke. Og når jeg ser venninner svinge opp med middag, gjeldet det bare å lene seg tilbake og late som ingenting.
Det rareste er at frustrasjonen er en forutsetning for å komme seg videre. Det går ikke uten smerte og gråt og tenners gnissel. Og søvnen følger. I går hadde jeg besøk av en plastisk kirurg som ikke levnet mitt skjeve ansikt stort håp. I dag var jeg lys våken klokken fem! Gråten kom av seg selv, etter at ungene var ute og jeg snakket med C på telefon.
- Skal dette aldri ta slutt? Jeg vingler og fjeset blir bare verre. Det er som en bevegelig blink som aldri kan stoppe, gråt jeg.
Så tre timer og en halv film (happy end) senere: glad som en lerke. Da har jeg fått snakket meg gjennom, notert meg fremgang og tenkt mange ganger at jeg vet best for meg. Stakkars C som må henge med.
Og jeg kan ikke gi opp håpet. Sommeren står for døren. Tiden skal gå sakte Jeg skal sykle. Og finne ut mer om hvem jeg er i ferd med å bli. For det er en annen - på godt og vondt.
- Kanskje du allerede er godt på vei opp? At du som 73-åring kan se tilbake på denne tiden som et steg i riktig retning? Sånt vet man aldri før i ettertid, sa min venninne IL som selv har kjent på livet..
Jeg vet ihverftfall at det er noen man ikke skal lytte til. Takk for alle de som tror, enten det er synspedagog, trener, kiropraktor, venner, foreldre, barn eller ektefelle. For en å komme seg etter krise er som en stor dugnad der alles innsats teller - enten den kommer i form av en sms, research på sykkel, kjærlighet eller behandling. Det er kanskje naivt, men faktum er at vi vet lite om det som foregår i hjernen og dens evne til å heles. Inntil videre velger jeg å stole på egne instinkter - og noen utvalgte som også løfter blikket mot horisonten.

Mai 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane