«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

lørdag 23. april 2011

Borte

- Jeg savner deg, mamma.

15-åringen sa det i mørket da vi var i ferd med å sovne.
- Jeg savner meg også, repliserte jeg i ørska, vel vitende om hva hun mente. Hun har en utrolig evne til å sette fingeren på ting; enkelt og direkte.
Jeg savner meg, tilstedeværelsen, min fysiske styrke og mitt gamle ubekymrede liv. Vi savner meg og vårt gamle liv, alle sammen. Vår styrke er at vi fortsatt holder sammen.
Jeg føler meg som en åme i en puppe. Jada, jeg skal bli en sommerfugl, men som kanskje mangler en antenne eller halvparten av en vinge. Men fly må jeg.
Det er som med gamle venner. Man skjønner ikke hvor stort savnet er før man aner konturene av dem, når de igjen trer inn i ens llv. I så måte velger jeg å se 15-åringens savn som positivt. Hun aner konturene av meg, og har ikke gitt opp håpet om at jeg kommer tilbake.
Jeg føler sterkt at jeg er på vei, og håper at det ikke er ren ønsketenking. I går var jeg ute og tynnet i skogen. Da måtte jeg bruke alle krefter. Jeg oppdaget at jeg kan trille en sykkel. Og en av rynkene i pannen har forlenget seg mot høyre. Kanskje vinterlandbruksskolen ikke er noen dum idé? Vi har mark og skog. Det kan jeg kombinere med andre ferdigheter - og ha glede av.
Riktignok er alle overganger fortsatt smertefulle. Jeg gråter der jeg vanligvis ville bitt tenna sammen. Det koster å ikke omgi seg med den vanlige tryggheten; vite avstander og hellinger, folk og sammenhenger. Men det gjør det for alle i en eller annen målestokk. På et vis gjør det meg mer fryktløs. Omstillingen blir mer ekstrem fordi du ikke har noe valg. Jeg kan ikke velge, men må gå videre med det jeg har - og kanskje det jeg får.
Jeg tvinges til å kjenne etter der jeg før ville hastet forbi. Det er et gode, tross alt. Om jeg en gang blir en slags sommerfugl, håper jeg at jeg aldri glemmer å være en åme under utvikling i en puppe. Det gir et videre perspektiv ikke å ta seg selv og sin situasjon som en selvfølge og eneste mulighet.
Borte. Tittei!

Påsken 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane