I går lå jeg foran kjøkkenbenken og ventet på at oljen skulle suge seg inn mens jeg hvilte meg på gulvet og tekstet. Jeg lo litt ved tanken på at jeg ble så sliten av å pusse med sandpapir, støvsuge og gni inn med olje mens jeg holdt balansen. Før var dette noe jeg gjorde innimellom.
Men sånn er det blitt. For hver ting jeg gjør, må jeg tenke meg om og lære på nytt. Nå kan jeg dusje og vaske håret uten å få såpe i øyet. Jeg kan gå og snakke dersom jeg holder fast i noe(n), Jeg kan ta skittentøy ned i kjelleren, men det tar tid fordi jeg går baklengs. Alt nytt krever full oppmerksomhet.
Ikke overraskende fordrer det ganske mye (pågangs)mot å gjøre selv de enkleste ting. Jeg har i flere dager gruet meg til å gå ut og rake ferdig min lille hage. Takk og lov for at jeg fikk fjernet det grøvste fra bedene i hagen. På nordsiden griner døde stauder mot meg og jeg skulle gjerne flyttet en rhododendron som skranter og delt noen stauder. Det får vente til jeg er klar - også om alt spirer før jeg kommer så langt.
Bonusen er at staudene rekker å komme lenger. Det føles faktisk som det blir fortere grønt. Bare tull, selvsagt, men det hjelper på humøret. Dessuten er det som med unger. De har sitt eget tempo. De går når de går, blir tørre når de blir tørre.
Sånn er det med slag også. Man skal selvsagt prøve, men går det ikke kan man ikke true fremskrittet frem. Denne uken har jeg oppdaget at jeg kan rynke, nesten usynlig, på høyre siden av nesen, Jeg var sikker på at pannen stod for tur. Men der har jeg bare fått et myggstikk. Det er hverdag, det.
April 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane