Rent bortsett fra "maur" og en brennende følelse i armen og ansiktet kjenner jeg lite til slaget. Musklene mine lystrer ikke på høyre side av ansiktet hvilket har hatt konsekvenser for syn, hørsel og tale. Ei heller på venstre del av kroppen, balansen er borte og koordinasjonen er råtten.
Enn så lenge tror jeg på trening. Grensen går ved overtrening. Men å finne grensen er vanskelig - ihvertfall når smerten uteblir og "det beste" man kan håpe på er ukontrollert skjelving i venstre arm og ben. Tommelen lever sitt eget liv, ihvertfall når jeg strammer muskler. Godt man er høyrehendt.
Eksistensiell smerte gjør ikke den samme susen. Da er det bare hvile som hjelper - og det er kjedelig det. At det samtidig er helt nødvendig, ja. Men å finne dette balansepunktet er kanskje det jeg sliter mest med.
Jeg innser etterhvert at jeg MÅ. Det er begynnelsen på vårt nye liv og forsoningen med at det ikke blir helt som planlagt. Det er som en Kafka-novelle, du står utenfor fordi du ikke har skjønt hvor lett det er bare å gå inn. Stengslene ligger i deg, ikke rundt deg, slik det er så lett å tro.
Slik tror jeg mange moderne mennesker har det. Jeg tror denne rastløsheten ligger i bunnen av mange liv. Vi tror svaret ligger utenfor, derfor oppsøker vi ulike eksperter for å få enkle svar.
De finnes ikke. Vi sliter grunnleggende med oss selv og vår ensomhet i livet. Den er der, selv om vi kan late som den ikke finnes.
- We read to know we are not alone, sier CS Lewis. Jeg skulle ønske det var så enkelt.
April 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane