«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

søndag 17. april 2011

Den store styrkeprøven

Det hender at jeg blir redd for livet mitt. At det skal skal gå i oppløsning - med meg som hjelpesløs tilskuer.

Heldigvis går det over, men ikke helt - kanskje 95 prosent. Bakom synger en liten stemme at livet slik jeg kjenner det er over. Den har jeg begynt å lytte til.
Det er dette nye livet da, som jeg tror mer eller mindre alle går og funderer over. Man klamrer seg til pensjonen, holder ut og gleder seg til det som man tror skal komme. Livet er en styrkeprøve. Vi vet ikke hva som vil skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. I mål kommer man, det er veien dit man kan ha innflytelse over.
Det er ulike veier å ta. De siste snart to årene har jeg i grunnen forsøkt å være medgjørlig. Man er som et engstelig skilsmissebarn - snill, fordi man ikke er helt trygg på hva konsekvensen av det motsatte er. Snill, fordi man ikke har klør og krefter til ikke å være det. Snill, fordi det er enklest for alle parter. Intutivt er det den beste strategi.
Men når man begynner å komme seg, oppdager man også at "snill" ikke lenger funker. Ganske enkelt fordi man ikke alltid er så snill. De rundt, som jo har blitt vant til at man alltid sier ja og ha, tror jeg også har behov for ikke å være så snille. De har også masse frustrasjon som har bygget seg opp i sykdomsperioden. Det er ikke utenkelig at både den ene og den andre kanskje har ting som bobler til overflaten.
Å skille melllom snørr og barter er vanskelig og helt nødvendig. Fordi man ikke lenger er like "snill", betyr ikke det at man vil leve alene. Jeg velger å se det som et fremskritt at jeg ikke lenger er så snill og medgjørlig. Det er et skritt tilbake til mitt trassige og maniske jeg - rent bortsett fra at kreftene og balansen ikke strekker til.
Jentene har ikke noe valg. Jeg er og blir moren deres. Men også de velger ulike måter å takle styrkeprøven på.
- Du er blitt mye snillere etter at du fikk slag, sier den eldste.
Den yngste er mest forbanna. Det tar jeg som en kompliment.
C derimot kan velge. Nå er jeg så heldig at han sier at valget er tatt. Men når jeg er sliten, klarer jeg ikke å tro ham uten omfattende forsikring.
Det hender at jeg er redd for at vi som familie ikke klarer denne testen som bare varer og varer. Som regel går det over. Men konsekvenser kommer.
For å si det enkelt; jeg har skiftet strategi fra stein og saks til papir. Jeg har ikke krefter til å sette hardt mot hardt, og jeg er for tynnhudet til å være spiss. Nå er jeg papir; tåler ikke så mye, men klarer å brette meg rundt det meste. Når man får hjelp, kan man ikke regne med å diktere betingelsene.
Jeg vil ikke kalle det "snilt", men det er det beste jeg kan by på. Glem gamle superkrefter, det er mer et spørsmål om mental teknikk.
Eller som B sier: - Mom is back - and this time she´s mean.

April 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane